Reservekrav - Hva er reservekrav i bank? Forklaring og eksempler

Hva er reservekrav?

Reservekrav er et pålegg fra sentralbanken om at forretningsbanker må sette av en bestemt prosentandel av sine innskudd som reserve på en konto i sentralbanken. I Norge er det Norges Bank som fastsetter dette kravet. Hensikten er todelt: For det første gir det sentralbanken et virkemiddel til å styre pengemengden og dermed påvirke inflasjon og økonomisk aktivitet. For det andre sikrer det at bankene har en basislikviditet tilgjengelig for å møte uttak av innskudd. Reservekravet er et av flere verktøy i den pengepolitiske verktøykassen, sammen med styringsrenten og åpne markedsoperasjoner. I Norge har reservekravet tradisjonelt vært lite brukt de siste tiårene, men det er fortsatt en viktig del av bankreguleringen.

Forstå reservekrav

For å forstå reservekrav må man vite at banker driver med såkalt fractional reserve banking. Det betyr at bankene bare trenger å holde en liten brøkdel av innskuddene som kontanter eller likvide midler, mens resten kan lånes ut. Når en bank mottar 100 kroner i innskudd, kan den for eksempel låne ut 90 kroner, og de 10 kronene blir holdt som reserve. Reservekravet setter en nedre grense for denne reserven. Dersom sentralbanken øker reservekravet, tvinges bankene til å holde mer penger i reserve, noe som reduserer hvor mye de kan låne ut. Det motsatte skjer ved en senking. På denne måten påvirker reservekravet pengemengden: Økt reservekrav trekker penger ut av sirkulasjon, mens redusert reservekrav frigjør penger til utlån og investeringer. I Norge har reservekravet historisk ligget på mellom 1 og 10 prosent, men siden 2013 har det vært satt til null prosent for de fleste innskudd. Likevel kan Norges Bank raskt gjeninnføre et positivt krav dersom det anses nødvendig for pengepolitikken.

Hvordan fungerer reservekrav?

Reservekrav fungerer ved at bankene må overføre en andel av sine innskudd til en egen reservekonto i Norges Bank. Disse midlene kan bankene ikke bruke til utlån eller andre investeringer. Størrelsen på kravet beregnes som en prosentsats av innskuddsmassen. For eksempel, hvis reservekravet er 2 prosent og en bank har 10 milliarder kroner i innskudd, må banken sette av 200 millioner kroner som reserve. Norges Bank betaler normalt en lav rente på disse reservene, ofte styringsrenten eller lavere. Dermed blir det en kostnad for bankene å holde reserve. Endringer i reservekravet skjer sjelden, men når det skjer, får det direkte konsekvenser for bankenes likviditet og utlånskapasitet. I praksis kommuniserer Norges Bank eventuelle endringer i god tid, slik at bankene kan tilpasse seg. Reservekravet kan også differensieres etter innskuddstype; for eksempel kan kravet være høyere for kortsiktige innskudd enn for langsiktige. I Norge har man hovedsakelig brukt et enhetlig krav.

Historisk bakgrunn

Reservekrav har en lang historie i bankvesenet. I Norge ble de første reservekravene innført på 1800-tallet for å sikre at bankene kunne innfri innskudd ved behov. Etter andre verdenskrig ble reservekravet et viktig pengepolitisk verktøy, særlig i perioder med høy inflasjon. På 1980- og 1990-tallet lå reservekravet i Norge ofte mellom 5 og 10 prosent. Etter hvert som sentralbanker i mange land gikk over til å bruke styringsrenten som det primære virkemiddelet, ble reservekravet mindre vanlig. I 2013 besluttet Norges Bank å sette reservekravet til null prosent for å forenkle pengepolitikken og redusere kostnadene for bankene. Tabellen nedenfor viser utviklingen av reservekravet i Norge de siste tiårene.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret norsk eksempel. Anta at Norges Bank bestemmer seg for å sette reservekravet til 3 prosent for å bremse en raskt voksende økonomi. En bank, for eksempel DNB, har 100 milliarder kroner i innskudd. Banken må da sette av 3 milliarder kroner som reserve i Norges Bank. Disse 3 milliardene kan ikke brukes til utlån. Dersom DNB tidligere lånte ut 95 prosent av innskuddene, må de nå redusere utlånene med 3 milliarder kroner, eller alternativt øke innskuddene for å oppfylle kravet. For en mindre sparebank med 5 milliarder i innskudd, betyr det 150 millioner kroner bundet opp. Dette kan føre til at banken strammer inn på utlån til boliglån eller bedrifter. For en investor som eier aksjer i banken, kan dette redusere forventet overskudd fordi banken tjener mindre på utlån. Samtidig kan det være positivt for økonomien som helhet dersom inflasjonen dempes. Eksemplet viser at reservekrav har konkrete konsekvenser for både banker og investorer.

Fordeler og ulemper

Fordelene med reservekrav er flere. For det første gir det sentralbanken et direkte og kraftfullt verktøy for å påvirke pengemengden. Ved å øke kravet kan man raskt redusere likviditeten i banksystemet og dempe inflasjonspress. For det andre fungerer reservekrav som en buffer mot bankpanikk: Bankene har alltid en viss likviditet tilgjengelig for å møte uventede uttak. For det tredje kan reservekrav bidra til finansiell stabilitet ved å begrense bankenes risikotaking.

Ulempene er også betydelige. Reservekrav binder opp kapital som ellers kunne vært lånt ut til næringslivet og husholdninger, noe som kan bremse økonomisk vekst. Bankene bærer en kostnad fordi reservene ofte gir lav eller ingen avkastning. Denne kostnaden kan bli veltet over på kundene i form av høyere renter eller gebyrer. I tillegg kan et høyt reservekrav føre til at bankene søker alternative måter å omgå reglene på, for eksempel gjennom skyggebanksystemet. Derfor har mange sentralbanker, inkludert Norges Bank, nedprioritert reservekrav til fordel for styringsrenten.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at reservekrav er det samme som kapitalkrav. Kapitalkrav (for eksempel Basel-reglene) handler om hvor mye egenkapital bankene må ha i forhold til risikovektede eiendeler. Reservekrav handler derimot om likvide midler som skal holdes i sentralbanken. De to verktøyene utfyller hverandre, men er ikke identiske. En annen misforståelse er at reservekravet alltid er positivt. I Norge har det vært null siden 2013, noe som betyr at bankene ikke er pålagt å sette av noen bestemt andel av innskuddene. Likevel velger de fleste banker å holde en viss mengde overskuddsreserver frivillig. En tredje misforståelse er at reservekrav direkte begrenser hvor mye penger en bank kan låne ut. I teorien kan en bank fortsatt låne ut mer enn reservene tilsier, så lenge den har tilgang til andre finansieringskilder. Men i praksis setter reservekravet en effektiv begrensning fordi det reduserer tilgjengelig likviditet.

Oppsummering

Reservekrav er et sentralt, men i dag lite brukt, pengepolitisk virkemiddel i Norge. Det innebærer at bankene må holde en prosentandel av innskuddene som reserve i Norges Bank, noe som påvirker bankenes utlånskapasitet og pengemengden i økonomien. Selv om kravet i Norge er null, er det viktig for investorer å forstå mekanismen, fordi en eventuell gjeninnføring kan få betydning for bankaksjer, renter og kredittilgang. Reservekrav skiller seg fra kapitalkrav og har både fordeler og ulemper. For nybegynnere og middels erfarne investorer er kunnskap om reservekrav nyttig for å tolke sentralbankens handlinger og vurdere risiko i banksektoren.