Hva er en referanseindeks? – Enkelt forklart med norske eksempler

Hva er referanseindeks?

En referanseindeks, ofte kalt benchmark på engelsk, er en standardisert kurv av verdipapirer som representerer et marked eller en sektor. Den brukes som målestokk for å vurdere avkastningen til et fond, en portefølje eller et enkelt verdipapir. For eksempel kan et norsk aksjefond ha Oslo Børs Hovedindeks (OSEBX) som sin referanseindeks. Hvis fondet gir 8 prosent avkastning i et år, mens OSEBX stiger 10 prosent, har fondet underprestert i forhold til markedet.

Referanseindeksen er ikke et mål på hvor god investeringen er i seg selv, men et verktøy for å sammenligne. Tenk på det som en målestokk for temperatur: Du trenger en felles referanse for å vite om det er varmt eller kaldt. På samme måte trenger investorer en felles referanse for å vite om avkastningen er god eller dårlig.

I Norge er de mest kjente referanseindeksene OBX-indeksen (de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs) og OSEBX (alle selskaper notert på Oslo Børs). I tillegg finnes det bransjeindekser som OSEBX Energy Index og OSEBX Technology Index, samt globale indekser som MSCI World og S&P 500.

For fond som investerer i flere markeder, kan referanseindeksen være en sammensatt indeks. For eksempel kan et globalt aksjefond ha 60 prosent MSCI World og 40 prosent MSCI Emerging Markets som referanse, for å speile fondets investeringsmandat.

Forstå referanseindeks

For å forstå referanseindeksen må du først vite hvorfor den er så viktig. Uten en referanseindeks ville det vært vanskelig å vurdere om en forvalter faktisk skaper merverdi. Hvis et fond gir 12 prosent avkastning, kan det høres bra ut, men hvis markedet samtidig steg 20 prosent, er resultatet egentlig svakt. Referanseindeksen setter avkastningen i perspektiv.

En referanseindeks har flere egenskaper. Den må være relevant for investeringsstrategien, altså speile den typen verdipapirer fondet investerer i. Den må også være transparent, slik at investorer kan forstå hvordan den er satt sammen. I tillegg bør den være investerbar, det vil si at det er mulig å kjøpe alle verdipapirene i indeksen, for eksempel gjennom et indeksfond.

Det finnes to hovedtyper referanseindekser: prisindekser og totalavkastningsindekser. En prisindeks måler kun endringer i aksjekursene, mens en totalavkastningsindeks også tar hensyn til utbytte som reinvesteres. For eksempel er OBX Total Return Index (OBX.OL) en totalavkastningsindeks, mens OBX Price Index kun følger kursene. For de fleste investorer er totalavkastningsindeksen mest relevant, fordi utbytte utgjør en betydelig del av den totale avkastningen.

Når du ser på et fonds nøkkelinformasjon, vil du finne opplysninger om referanseindeksen. Fondet oppgir ofte sin referanseindeks i prospektet og i månedsrapporter. Det er viktig å sammenligne fondets avkastning med riktig indeks over flere år, ikke bare ett enkelt år, for å få et rettferdig bilde.

Hvordan fungerer referanseindeks?

En referanseindeks fungerer ved å følge et sett med regler for hvilke verdipapirer som skal inkluderes, hvordan de vektes, og hvor ofte indeksen rebalanseres. De fleste aksjeindekser er vektet etter markedsverdi (markedsverdi = aksjekurs * antall utstedte aksjer). Det betyr at selskaper med høy markedsverdi får større påvirkning på indeksens bevegelser. For eksempel utgjør Equinor og DNB en stor andel av OSEBX, fordi de er blant de største selskapene på Oslo Børs.

Noen indekser er prisvektet, som Dow Jones Industrial Average, der aksjer med høy pris får større vekt uavhengig av selskapets størrelse. Andre indekser er likt vektet, der alle aksjer har samme prosentandel, uavhengig av markedsverdi. I Norge bruker man hovedsakelig markedsverdi-vektede indekser.

Indeksen rebalanseres periodisk, for eksempel hvert kvartal eller halvår. Under rebalansering justeres vektene slik at de stemmer med gjeldende markedsverdier, og eventuelle nye selskaper som oppfyller kriteriene tas inn, mens selskaper som ikke lenger oppfyller kriteriene fjernes. For OBX-indeksen skjer rebalansering to ganger i året, i juni og desember.

Beregningen av indeksverdien skjer kontinuerlig i løpet av handelsdagen. Indeksen starter på en basisverdi (for eksempel 100 poeng på et gitt starttidspunkt). Deretter beregnes indeksverdien som summen av markedsverdiene til alle aksjene i indeksen, justert for eventuelle endringer som utbytte, aksjesplitter og emisjoner, dividert med en divisor. Divideren justeres for å opprettholde kontinuitet når sammensetningen endres.

Historisk bakgrunn

Idéen om å lage en indeks for å måle aksjemarkedets utvikling går tilbake til slutten av 1800-tallet. Den første kjente aksjeindeksen var Dow Jones Transportation Average, lansert i 1884 av Charles Dow. Den ble fulgt av Dow Jones Industrial Average i 1896, som i dag er en av verdens mest kjente indekser. I USA kom S&P 500 i 1957, og den har siden blitt en standard referanseindeks for det amerikanske aksjemarkedet.

I Norge ble OBX-indeksen lansert i 1987 av Oslo Børs. Den besto opprinnelig av de 25 mest omsatte aksjene, og har siden blitt revidert flere ganger. OSEBX (Oslo Børs Hovedindeks) ble lansert i 1996 og inkluderer alle selskaper notert på Oslo Børs, med noen få unntak. Begge indeksene eies og forvaltes av Oslo Børs, som i dag er en del av Euronext-konsernet.

Fremveksten av indeksfond og ETF-er på 1970- og 1980-tallet gjorde referanseindekser enda viktigere. John Bogle lanserte det første indeksfondet i 1976, Vanguard 500 Index Fund, som fulgte S&P 500. I Norge kom de første indeksfondene på 1990-tallet, og i dag finnes det flere norske indeksfond som følger OBX eller OSEBX.

I dag brukes referanseindekser ikke bare for aksjer, men også for obligasjoner, råvarer, eiendom og andre aktivaklasser. For eksempel har Oslo Børs en egen obligasjonsindeks, og internasjonalt er Bloomberg Barclays Aggregate Bond Index en sentral referanse for rentemarkedet.

Praktisk eksempel

La oss ta et praktisk eksempel med et norsk aksjefond som heter «Norsk Vekstfond». Fondet har OSEBX Total Return Index som sin referanseindeks. Ved inngangen av året er indeksen på 1 000 poeng, og fondet har en andelsverdi på 100 kroner. I løpet av året stiger OSEBX til 1 150 poeng, en økning på 15 prosent. Fondets andelsverdi stiger derimot til 112 kroner, en økning på 12 prosent.

Fondet har dermed underprestert referanseindeksen med 3 prosentpoeng. Dette betyr ikke nødvendigvis at forvalteren er dårlig – kanskje har fondet en lavere risiko enn indeksen, eller kanskje har det hatt en annen sammensetning som ga mindre oppside i et sterkt marked. Men for investoren er det et signal om at fondet ikke har klart å følge markedets utvikling.

Et annet eksempel: En investor kjøper en ETF som følger OBX-indeksen. ETF-en har en årlig kostnad på 0,2 prosent, mens et aktivt forvaltet fond har en kostnad på 1,5 prosent. Hvis OBX stiger 10 prosent, vil ETF-en gi omtrent 9,8 prosent avkastning (10 % - 0,2 %), mens det aktive fondet må stige 11,5 prosent før gebyr for å gi samme nettoavkastning. Dette illustrerer hvorfor lave kostnader er viktige når man sammenligner med referanseindeksen.

I tabellen under ser du et eksempel på hvordan ulike fond presterer i forhold til samme referanseindeks:

Fordeler og ulemper

Fordelene med å bruke en referanseindeks er mange. For det første gir den et objektivt sammenligningsgrunnlag. Du kan enkelt se om et fond har gjort det bedre eller dårligere enn markedet. For det andre muliggjør den indeksforvaltning, som gir lave kostnader og forutsigbar avkastning. For det tredje hjelper den investorer med å sette realistiske forventninger: Hvis markedet faller 20 prosent, er det ikke forventet at et aksjefond skal stige.

Referanseindekser har også ulemper. En indeks kan være topptung, det vil si at noen få store selskaper dominerer. For eksempel utgjør olje- og energiselskaper en stor andel av OSEBX, noe som gjør indeksen sårbar for svingninger i oljeprisen. En investor som ønsker en mer balansert eksponering, bør ikke nødvendigvis sammenligne seg med en slik indeks.

En annen ulempe er at referanseindeksen ikke tar hensyn til risiko. Et fond kan ha samme avkastning som indeksen, men med mye høyere risiko. Da er ikke sammenligningen rettferdig. Derfor bør man også se på risikomål som standardavvik og Sharpe-ratio.

Til slutt kan det være en utfordring at referanseindeksen ikke alltid er investerbar i praksis. For eksempel kan en indeks inneholde aksjer som er vanskelige å kjøpe i store mengder, eller som har høy handelskostnad. Indeksfond løser dette delvis, men de kan ha små avvik fra indeksen på grunn av gebyrer og rebalansering.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at referanseindeksen er det samme som fondets mål. Fondets mål er å oppnå best mulig risikojustert avkastning innenfor sitt mandat, ikke nødvendigvis å slå indeksen. For eksempel kan et rentefond ha en referanseindeks som måler korte renter, men fondets mål kan være å gi stabil avkastning med lav risiko, ikke å maksimere avkastningen.

En annen misforståelse er at man alltid bør slå indeksen. Det er urealistisk å forvente at et aktivt forvaltet fond skal slå indeksen hvert år. Forskning viser at de fleste aktive forvaltere underpresterer indeksen over tid, spesielt etter kostnader. Derfor er indeksfond ofte et godt alternativ for de fleste investorer.

Noen tror også at referanseindeksen er risikofri. Det stemmer ikke. En aksjeindeks som OSEBX har betydelig risiko, med årlige svingninger på 15-20 prosent eller mer. Å sammenligne seg med en indeks betyr ikke at man er trygg mot tap.

En tredje misforståelse er at alle indekser er like. Det finnes mange ulike indekser med forskjellige regler for sammensetning og vekting. En investor må være bevisst på hvilken indeks som er relevant for den aktuelle investeringen. For eksempel er det ikke riktig å sammenligne et norsk småselskapsfond med OSEBX, som domineres av store selskaper.

Oppsummering

Referanseindeksen er et uunnværlig verktøy for investorer, enten du er nybegynner eller erfaren. Den gir deg et sammenligningsgrunnlag for å vurdere avkastningen til fond, porteføljer og enkeltaksjer. I Norge er OBX og OSEBX de mest brukte referanseindeksene for aksjer, men det finnes også indekser for andre aktivaklasser.

For å bruke referanseindeksen riktig, må du forstå hvordan den er bygget opp, hvilken type indeks det er (pris eller totalavkastning), og om den er relevant for din investering. Husk at referanseindeksen ikke er et mål på risiko, og at det ikke er noen skam å ikke slå indeksen – tvert imot er indeksfond ofte et klokt valg for de fleste.

Når du neste gang ser et fonds avkastning, spør deg selv: Sammenlignet med hva? Svaret finner du i referanseindeksen.