Hva er long/short-fond alfa?

Long/short-fond alfa er et sentralt begrep innen hedgefond og alternative investeringer. Det beskriver den delen av avkastningen til et long/short-fond som skyldes forvalterens dyktighet, og som ikke kan forklares av generelle markedsbevegelser. Mens et tradisjonelt aksjefond i stor grad er eksponert mot markedsrisiko (beta), har long/short-fond mulighet til å ta både lange (kjøp) og korte (salgs) posisjoner. Dette gjør at de kan isolere sine beste idéer og potensielt skape meravkastning uavhengig av om markedet stiger eller faller.

Alfa er altså et risikojusteringsmål. Hvis et long/short-fond leverer 10 prosent avkastning i et år hvor Oslo Børs (OSEBX) stiger 6 prosent, betyr ikke det automatisk at fondet har skapt alfa. Man må ta hensyn til hvor mye markedsrisiko fondet faktisk har hatt. Dersom fondet hadde en beta på 0,5, ville forventet avkastning gitt markedsbevegelsen være lavere enn 6 prosent. En positiv alfa oppstår først når faktisk avkastning overstiger det som forventes ut fra fondets risikoeksponering.

For long/short-fond er alfa spesielt viktig fordi strategien ofte markedsføres som «absolutt avkastning» eller «uavhengig av markedet». Investorer betaler høye forvaltningshonorarer i håp om at forvalteren kan levere positiv alfa. Derfor er det avgjørende å forstå hvordan alfa måles, hva som påvirker den, og ikke minst hvordan man skiller ekte dyktighet fra flaks.

Forstå long/short-fond alfa

For å forstå long/short-fond alfa må man først ha et grep om forskjellen mellom alfa og beta. Beta måler fondets følsomhet overfor markedet. Et fond med beta 1,0 beveger seg i takt med markedet, mens et fond med beta 0,5 beveger seg halvparten så mye. Long/short-fond kan ha lav beta, ofte rundt 0,2–0,6, fordi de sikrer seg gjennom korte posisjoner. Alfa er da den meravkastningen som gjenstår etter at man har trukket fra den forventede avkastningen basert på beta og markedsavkastning.

En vanlig misforståelse er at alfa er det samme som totalavkastning. Det stemmer ikke. Et long/short-fond kan ha høy totalavkastning, men hvis den i stor grad skyldes at markedet steg, er alfaen liten. Omvendt kan et fond ha lav totalavkastning i et sterkt marked, men likevel ha positiv alfa hvis det har tatt smarte korte posisjoner som dempet tap. Alfa er altså et mål på verdiskaping utover det markedet gir.

For norske investorer er det også viktig å forstå at alfa måles i norske kroner (NOK) og at valutaeffekter kan påvirke resultatet. Et long/short-fond som investerer i utenlandske aksjer vil ha valutaeksponering som kan gi både positive og negative bidrag til avkastningen. I alfa-beregningen bør man ideelt sett justere for valutarisiko, men i praksis gjøres dette sjelden i enkle analyser. Derfor bør investorer være kritiske når de ser alfa-tall presentert uten nærmere forklaring.

Hvordan fungerer long/short-fond alfa?

Den vanligste måten å beregne alfa på er gjennom kapitalverdimodellen (CAPM). Formelen er:

Alfa = Fondets avkastning – [Risikofri rente + Beta × (Markedsavkastning – Risikofri rente)]

Her er risikofri rente ofte 3-måneders NIBOR eller norsk statsobligasjonsrente. Markedsavkastningen kan være avkastningen på OSEBX eller en global indeks, avhengig av fondets investeringsunivers. Beta estimeres ved å regressere fondets historiske avkastning mot markedsavkastningen.

For long/short-fond er beta ofte lav og kan variere over tid. Forvalteren kan øke eller redusere nettoeksponeringen (forskjellen mellom lange og korte posisjoner) avhengig av markedsutsiktene. Dette gjør at en enkel CAPM-alfa kan være upresis. Derfor bruker mange profesjonelle investorer faktoranalyser som justerer for flere risikofaktorer, for eksempel størrelse, verdi, momentum og kvalitet. Alfa blir da den delen av avkastningen som ikke forklares av disse faktorene.

En praktisk utfordring er at alfa er et historisk mål. Det sier noe om hva forvalteren har oppnådd, men gir ingen garanti for fremtiden. Forskning viser at alfa har en tendens til å avta over tid, delvis fordi gode strategier tiltrekker seg kapital og dermed mister sin fordel. Investorer bør derfor se på alfa over flere år og vurdere om den er statistisk signifikant – altså om den sannsynligvis skyldes dyktighet og ikke bare flaks.

Historisk bakgrunn

Begrepet alfa har røtter i moderne porteføljeteori utviklet av Harry Markowitz og William Sharpe på 1950- og 1960-tallet. Sharpe introduserte CAPM, som skiller mellom systematisk risiko (beta) og meravkastning (alfa). Samtidig ble de første hedgefondene opprettet, med Alfred Winslow Jones som pioner. Jones kombinerte lange og korte posisjoner for å redusere markedsrisiko og fokusere på aksjeutvalg – det vi i dag kaller long/short-strategi.

I Norge har long/short-fond eksistert siden 1990-tallet, men de har aldri blitt like utbredt som i USA. Noen kjente norske long/short-fond er Delphi Long/Short og Holberg Norge (som tidligere hadde en long/short-avdeling). I tillegg finnes det flere mindre hedgefond forvaltet av norske kapitalforvaltere. Alfa-begrepet ble for alvor kjent for norske investorer gjennom økt fokus på hedgefond og alternative investeringer etter finanskrisen i 2008.

I dag er long/short-fond alfa et standardmål i hedgefondrapportering, men det er også omdiskutert. Kritikere peker på at mange fonds alfa forsvinner når man justerer for gebyrer og transaksjonskostnader. Likevel er alfa fortsatt et nyttig verktøy for å sammenligne forvalteres prestasjoner, så lenge man er klar over begrensningene.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk long/short-fond kalt «Norsk Alfa-fond». I 2023 oppnådde fondet en avkastning på 12 prosent. Samme år steg OSEBX med 8 prosent. Den norske risikofrie renten (3-måneders NIBOR) var i snitt 2 prosent. En regresjon av fondets historiske avkastning mot OSEBX viser en beta på 0,6.

Beregning av forventet avkastning ifølge CAPM: Forventet avkastning = 2 % + 0,6 × (8 % – 2 %) = 2 % + 0,6 × 6 % = 2 % + 3,6 % = 5,6 %

Alfa = Faktisk avkastning – Forventet avkastning = 12 % – 5,6 % = 6,4 prosentpoeng.

Dette betyr at fondet har skapt en meravkastning på 6,4 prosentpoeng utover det som kan forklares av markedseksponeringen. For en investor som har plassert 1 million kroner i fondet, utgjør dette 64 000 kroner i ekstra avkastning før gebyrer. Hvis fondet tar 2 prosent i forvaltningshonorar og 20 prosent prestasjonshonorar, vil netto alfa for investoren bli lavere. I dette eksempelet ville prestasjonshonoraret være 20 % av 6,4 % = 1,28 %, slik at netto alfa etter honorarer blir 6,4 % – 1,28 % = 5,12 % (forutsatt at honoraret beregnes på meravkastningen).

Fordeler og ulemper

Long/short-fond alfa har flere fordeler for investorer som ønsker å diversifisere porteføljen og redusere markedsrisiko. En positiv alfa kan gi stabil avkastning uavhengig av børsutviklingen, noe som er spesielt verdifullt i nedgangstider. I tillegg kan long/short-fond utnytte både opp- og nedganger i enkeltaksjer, noe som gir flere muligheter til å skape merverdi.

Ulempene er imidlertid betydelige. For det første er gebyrene høye – typisk 1–2 prosent i forvaltningshonorar og 20 prosent prestasjonshonorar. Disse gebyrene spiser direkte av alfaen. For det andre er alfa vanskelig å måle presist for long/short-fond på grunn av dynamisk beta og bruk av derivater. For det tredje er det en risiko for at forvalteren tar for stor risiko i jakten på alfa, noe som kan føre til store tap. Endelig viser forskning at de fleste long/short-fond ikke klarer å levere positiv alfa etter gebyrer over tid.

FordelerUlemper
Potensial for positiv alfa i alle markederHøye gebyrer reduserer netto alfa
Kan redusere porteføljens totale risikoAlfa er vanskelig å måle presist
Mulighet for å tjene på fallende aksjerRisiko for for høy risikotaking
Gir eksponering mot forvalterens dyktighetDe fleste fond leverer ikke positiv alfa over tid

Vanlige misforståelser

En av de vanligste misforståelsene er at alfa er det samme som fondets totale avkastning. Det stemmer ikke – alfa er den delen av avkastningen som ikke skyldes markedet. Et fond kan ha 20 prosent avkastning, men hvis markedet steg 18 prosent og fondets beta er 1, er alfaen bare 2 prosent.

En annen misforståelse er at long/short-fond alltid er markedsnøytrale. Mange long/short-fond har en netto lang eksponering, for eksempel 60 prosent lange og 40 prosent korte posisjoner, noe som gir en nettoeksponering på 20 prosent. Dermed er de ikke immune mot markedsfall. Alfaen må derfor justeres for den gjenværende markedsrisikoen.

En tredje misforståelse er at høy alfa i ett år garanterer suksess videre. Alfa er historisk og kan være et resultat av flaks, spesielt hvis måleperioden er kort. Statistikken viser at fond med høy alfa i én periode ofte presterer dårligere i neste periode (mean reversion). Investorer bør derfor se på alfa over minst 3–5 år og vurdere om den er konsistent.

Endelig tror mange at alfa er et objektivt mål. I virkeligheten avhenger alfa av hvilken modell og hvilket marked man bruker. Ulike forutsetninger kan gi svært forskjellige alfa-tall. Derfor bør investorer alltid spørre hvordan alfaen er beregnet før de trekker konklusjoner.

Oppsummering

Long/short-fond alfa er et viktig, men ofte misforstått begrep for investorer som vurderer hedgefond og alternative strategier. Det måler forvalterens evne til å skape meravkastning utover det markedet gir, justert for risiko. For norske investorer er det spesielt viktig å forstå at alfa ikke er det samme som totalavkastning, og at høye gebyrer kan redusere den netto alfaen betydelig.

For å vurdere et long/short-fond bør man se på alfa over flere år, sammenligne med relevante referanseindekser og være kritisk til modellvalg. En positiv alfa er et godt tegn, men den må være statistisk signifikant og konsistent for å indikere reell dyktighet. Husk også at alfa er historisk – fremtidig avkastning er usikker.

Til slutt: Long/short-fond alfa er et nyttig verktøy i verktøykassen, men det bør aldri være det eneste kriteriet for investeringsbeslutninger. Kombiner alfa-analyse med grundig forståelse av fondets strategi, risiko og kostnader.