Leasing kreditteksponering – Hva det er og hvordan det fungerer

Hva er leasing kreditteksponering?

Leasing kreditteksponering er et begrep som beskriver den kredittrisikoen en utleier (lessor) påtar seg når den inngår en leasingavtale med en leietaker (lessee). I en leasingavtale overfører utleier retten til å bruke en eiendel (for eksempel en maskin, et kjøretøy eller en bygning) mot at leietaker betaler en serie av leasingavgifter over en avtalt periode. Dersom leietaker ikke betaler som avtalt – for eksempel på grunn av konkurs eller betalingsproblemer – oppstår et tap for utleier. Dette tapet utgjør kreditteksponeringen.

Kreditteksponeringen ved leasing skiller seg fra tradisjonelle lån ved at utleier også har en underliggende eiendel som kan tas tilbake. Likevel er det ikke alltid at eiendelens verdi dekker de gjenstående betalingene, spesielt hvis eiendelen mister verdi raskt eller hvis leietaker allerede har betalt en stor del av avgiftene. Derfor må utleier vurdere både betalingsevnen til leietaker og eiendelens restverdi.

I Norge er leasing en vanlig finansieringsform for både små og store bedrifter. Ifølge tall fra Finans Norge utgjorde norsk leasingmarked over 400 milliarder kroner i utestående kontrakter ved utgangen av 2023. En betydelig del av dette er knyttet til kjøretøy og maskiner, men også eiendom og IT-utstyr leases i økende grad. For banker og finansieringsselskaper som tilbyr leasing, er det derfor avgjørende å ha gode rutiner for å måle og styre kreditteksponeringen.

Forstå leasing kreditteksponering

For å forstå leasing kreditteksponering må man først skille mellom de to hovedtypene leasing: operasjonell og finansiell. Ved operasjonell leasing beholder utleier normalt de økonomiske risikoene knyttet til eiendelen, og leietaker betaler for bruksretten over en kortere periode enn eiendelens levetid. Ved finansiell leasing overføres i praksis de fleste risikoer og fordeler til leietaker, og avtalen fungerer mer som et lån. I begge tilfeller har utleier en kreditteksponering, men størrelsen og arten kan variere.

Kreditteksponeringen måles som nåverdien av de gjenstående leasingavgiftene, diskontert med en relevant rente. Denne renten reflekterer utleiers alternativkostnad og risikoen forbundet med leietaker. I tillegg må utleier ta hensyn til eventuelle garantier, sikkerheter eller tilbakekjøpsavtaler som kan redusere eksponeringen. For eksempel kan en bank kreve at leietaker stiller en depositum eller en morselskapsgaranti.

For investorer som analyserer selskaper, er leasing kreditteksponering relevant på to måter. For det første har selskaper som inngår leasingavtaler som leietakere, forpliktelser som må vurderes på linje med annen gjeld. IFRS 16, som ble innført i 2019, krever at de fleste leasingavtaler balanseføres, noe som har økt åpenheten. For det andre kan selskaper som tilbyr leasing (for eksempel finansieringsselskaper) ha store kreditteksponeringer som påvirker deres risiko- og resultatprofil.

Hvordan fungerer leasing kreditteksponering?

Målingen av leasing kreditteksponering starter med å identifisere alle kontraktsfestede betalinger over leasingperioden. Deretter beregnes nåverdien ved å diskontere hver betaling med en rente som gjenspeiler risikoen. En enkel formel for eksponeringen (E) er:

E = Σ (Lₜ / (1 + r)ᵗ)

hvor Lₜ er leasingavgiften i periode t, r er diskonteringsrenten (for eksempel utleiers kapitalkostnad justert for kredittrisiko), og t er antall perioder frem i tid.

La oss ta et konkret eksempel. En norsk bedrift leaser en produksjonsmaskin med en årlig avgift på 200 000 NOK i 5 år. Diskonteringsrenten settes til 6 %. Nåverdien av disse betalingene blir:

År 1: 200 000 / 1,06 = 188 679 År 2: 200 000 / 1,06² = 177 999 År 3: 200 000 / 1,06³ = 167 924 År 4: 200 000 / 1,06⁴ = 158 419 År 5: 200 000 / 1,06⁵ = 149 452 Sum: 842 473 NOK

Dette beløpet på 842 473 NOK er utleiers kreditteksponering ved avtalens start. Etter hvert som betalinger blir gjort, reduseres eksponeringen. Tabellen under viser hvordan eksponeringen utvikler seg over tid, gitt at alle betalinger skjer som planlagt.

Historisk bakgrunn

Leasing har eksistert i århundrer, men det moderne leasingmarkedet vokste frem etter andre verdenskrig, spesielt i USA og Europa. I Norge ble leasing for alvor utbredt på 1970- og 80-tallet, da bedrifter så fordelene med å unngå store investeringsutlegg. Banker og spesialiserte finansieringsselskaper begynte å tilby leasing som et alternativ til tradisjonelle banklån.

Frem til finanskrisen i 2008 var kreditteksponering ved leasing ofte undervurdert. Mange utleiere fokuserte mer på eiendelens verdi enn på leietakers betalingsevne. Etter krisen ble regulatoriske krav skjerpet. I Norge påla Finanstilsynet banker og kredittforetak å beregne og rapportere kreditteksponeringer mer nøyaktig, inkludert leasingengasjementer.

Et viktig vendepunkt kom med innføringen av IFRS 16 i 2019. Denne regnskapsstandarden krevde at leietakere balansefører de fleste leasingavtaler, noe som gjorde leasingforpliktelser synlige som gjeld. For utleiere betydde dette at deres kreditteksponering ble lettere å identifisere for investorer og kredittvurderingsbyråer. Samtidig økte fokuset på korrekt måling og rapportering av eksponeringen.

Praktisk eksempel

La oss se på et norsk transportselskap, Norsk Transport AS, som ønsker å lease en lastebil. Lastebilen har en verdi på 1,5 millioner NOK. Leasingavtalen løper over 5 år med en månedlig avgift på 28 000 NOK. Utleier, en norsk bank, vurderer kredittrisikoen til Norsk Transport AS som moderat og setter diskonteringsrenten til 5 % per år (0,4167 % per måned).

Nåverdien av de 60 månedlige betalingene på 28 000 NOK, diskontert med 0,4167 %, er omtrent 1 478 000 NOK. Dette er bankens kreditteksponering ved avtalestart. I tillegg har banken en sikkerhet i lastebilen, som antas å ha en restverdi på 400 000 NOK etter 5 år. Netto kreditteksponering blir da 1 478 000 – 400 000 = 1 078 000 NOK, forutsatt at eiendelen kan selges til restverdi.

Hvis Norsk Transport AS går konkurs etter 2 år, har banken mottatt 24 betalinger (672 000 NOK). Gjenstående betalinger er 36 måneder à 28 000 = 1 008 000 NOK. Nåverdien av disse (diskontert til konkursdato) er omtrent 920 000 NOK. Banken tar tilbake lastebilen og selger den for 900 000 NOK (høyere enn antatt restverdi fordi markedet er godt). Tapet blir 920 000 – 900 000 = 20 000 NOK, i tillegg til administrasjonskostnader. Dette illustrerer at selv med sikkerhet kan det oppstå tap.

Tabellen under viser en forenklet oversikt over eksponeringens utvikling:

Fordeler og ulemper

For utleier (bank eller finansieringsselskap) gir leasing kreditteksponering en mulighet til å tjene penger på rentemarginen og eventuelle restverdier. Fordelen er at eiendelen fungerer som sikkerhet, noe som reduserer tapspotensialet sammenlignet med usikrede lån. I tillegg kan utleier diversifisere risikoen over mange leietakere og eiendeler.

Ulempene inkluderer at eiendelens verdi kan falle raskere enn forventet, spesielt ved teknologisk foreldelse eller markedsendringer. Videre kan det være kostbart å ta tilbake og selge eiendelen, særlig hvis den er spesialtilpasset. Kreditteksponeringen kan også være konsentrert i enkelte bransjer, for eksempel transport eller bygg, noe som øker systematisk risiko.

For leietaker er fordelene åpenbare: tilgang til utstyr uten stor egenkapital, bedre likviditet og mulighet til å oppgradere utstyr oftere. Ulempen er at leasingforpliktelser binder fremtidige kontantstrømmer og kan øke den finansielle risikoen. For investorer som vurderer et selskap, er høye leasingforpliktelser et signal om høy gjeldsbelastning og potensiell sårbarhet ved økonomiske nedgangstider.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at leasing kreditteksponering kun er relevant for banker og finansinstitusjoner. I virkeligheten har også ikke-finansielle selskaper som tilbyr leasing (for eksempel produsenter som leaser ut eget utstyr) betydelig kreditteksponering. Disse selskapene må ha egne rutiner for kredittvurdering og oppfølging.

En annen misforståelse er at eiendelens verdi alltid dekker eksponeringen. Som vist i eksemplet ovenfor kan restverdien være lavere enn forventet, eller eiendelen kan være vanskelig å selge. Spesielt ved spesialtilpasset utstyr er risikoen høy. Derfor er det viktig å skille mellom sikret og usikret del av eksponeringen.

Mange tror også at leasing ikke er gjeld for leietaker, men IFRS 16 har endret dette. For investorer er det avgjørende å se på leasingforpliktelser som en reell gjeldsforpliktelse. En bedrift med store leasingforpliktelser kan ha høyere finansiell risiko enn det balansen umiddelbart viser, spesielt hvis den har mange operasjonelle leieavtaler som tidligere ble holdt utenfor balansen.

Oppsummering

Leasing kreditteksponering er et sentralt begrep for alle som jobber med eller investerer i leasingmarkedet. Det handler om risikoen for at leietaker ikke betaler som avtalt, og måles som nåverdien av gjenstående leasingavgifter. For utleiere er det viktig å ha gode kredittvurderingsprosesser og å ta hensyn til eiendelens restverdi. For investorer gir forståelse av leasing kreditteksponering innsikt i selskapers reelle gjeldsbelastning og risiko.

Regulatoriske endringer som IFRS 16 har økt åpenheten, men det er fortsatt nyanser som krever grundig analyse. Ved å bruke konkrete eksempler og tabeller kan man lettere se hvordan eksponeringen utvikler seg over tid. Husk at selv om eiendelen gir en viss sikkerhet, er det leietakers betalingsevne som er den viktigste faktoren for å unngå tap.