Treynor ratio – mål på risikojustert avkastning med systematisk risiko

Hva er Treynor ratio?

Treynor ratio, også kalt Treynor-målet, er et nøkkeltall som brukes for å vurdere hvor god avkastning en investering eller portefølje har gitt i forhold til den systematiske risikoen den har vært utsatt for. Systematisk risiko er den delen av risikoen som skyldes generelle markedsbevegelser og som ikke kan diversifiseres bort. Denne risikoen måles ofte med beta.

Mens andre mål som Sharpe ratio ser på total risiko (standardavvik), fokuserer Treynor ratio kun på markedsrisikoen. Det gjør den spesielt nyttig for investorer som allerede har en godt diversifisert portefølje, fordi den da isolerer den risikoen som faktisk ikke kan reduseres.

En høy Treynor ratio betyr at porteføljen har generert høy meravkastning per enhet systematisk risiko. Investorer kan bruke tallet til å sammenligne ulike fond eller porteføljer og velge den som gir best risikojustert avkastning basert på markedsrisiko.

Forstå Treynor ratio

For å forstå Treynor ratio må man først ha grep om begrepene systematisk risiko, beta og risikofri rente. Systematisk risiko er den risikoen som påvirker hele markedet, som renteendringer, konjunktursvingninger eller geopolitiske hendelser. Den kan ikke elimineres gjennom diversifisering. Beta måler hvor mye en aksje eller portefølje beveger seg i forhold til markedet. En beta på 1 betyr at porteføljen beveger seg i takt med markedet, mens beta på 1,5 betyr at den er 50 % mer volatil.

Risikofri rente er den teoretiske avkastningen man kan få på en investering uten risiko, ofte representert ved norske statsobligasjoner med kort løpetid. I Norge brukes gjerne 3-måneders statskasseveksel eller NIBOR som tilnærming.

Treynor ratio beregner hvor mange prosentpoeng meravkastning porteføljen har gitt per enhet beta. Dersom et fond har avkastning på 10 %, risikofri rente på 3 % og beta på 1,2, blir Treynor ratio (10–3)/1,2 = 5,83. Det betyr at for hver enhet markedsrisiko har fondet gitt 5,83 prosentpoeng mer enn risikofri rente.

Hvordan fungerer Treynor ratio?

Treynor ratio fungerer som et filter for å skille mellom dyktighet og flaks. Hvis en portefølje har høy avkastning, men også høy beta, kan mye av avkastningen skyldes at markedet har steget mye. Treynor ratio justerer for dette ved å trekke fra risikofri rente og dele på beta. Resultatet viser hvor mye verdi forvalteren har skapt utover det som kan forklares av markedsrisiko.

Formelen er:

Treynor ratio = (Rp – Rf) / β

Der:

• Rp = porteføljens avkastning (i prosent)
• Rf = risikofri rente (i prosent)
• β = porteføljens beta

En positiv Treynor ratio betyr at porteføljen har slått risikofri rente etter å ha justert for systematisk risiko. Jo høyere tall, desto bedre. En negativ ratio kan oppstå hvis avkastningen er lavere enn risikofri rente, eller hvis beta er negativ (noe som er sjeldent for vanlige aksjefond).

Treynor ratio egner seg best for å sammenligne porteføljer som er innenfor samme marked eller sektor, fordi beta er relativ til et marked. To fond med samme Treynor ratio har samme risikojusterte avkastning per enhet systematisk risiko, uavhengig av deres totale risiko.

Historisk bakgrunn

Treynor ratio ble utviklet av Jack Treynor, en amerikansk økonom og en av pionerene innen moderne porteføljeteori. Han introduserte målet i en artikkel i 1965, omtrent samtidig som William Sharpe utviklet Sharpe ratio. Treynor var også med på å utvikle kapitalverdimodellen (CAPM), som danner grunnlaget for forståelsen av systematisk risiko og beta.

Ideen bak Treynor ratio var å gi investorer et verktøy for å vurdere om en porteføljeforvalter faktisk tilfører verdi utover det som kan oppnås ved å bare følge markedet. I en tid da aksjefond ble stadig mer populære, ble dette et viktig supplement til tradisjonelle avkastningstall.

I dag brukes Treynor ratio fortsatt mye i finansbransjen, spesielt av institusjonelle investorer og fondsanalytikere. Den er en av flere risikojusterte mål som sammen med Sharpe ratio, Jensen’s alpha og informasjonsratio gir et mer nyansert bilde av en porteføljes prestasjoner.

Praktisk eksempel

La oss se på to norske aksjefond: Fond A og Fond B. Begge har vært investert i norske aksjer de siste tre årene. Fond A har hatt en gjennomsnittlig årlig avkastning på 14 %, Fond B på 11 %. Ved første øyekast ser Fond A best ut. Men når vi justerer for risiko, kan bildet endre seg.

Risikofri rente i perioden settes til 3 %. Fond A har en beta på 1,4, Fond B har beta på 0,8.

Beregning:

• Fond A: (14 – 3) / 1,4 = 7,86
• Fond B: (11 – 3) / 0,8 = 10,0

En graf som viser forholdet mellom beta og forventet avkastning ville illustrert at Fond B ligger over den såkalte verdipapirmarkedslinjen (SML), mens Fond A ligger nærmere linjen. Dette viser at Fond B har skapt merverdi utover det markedet tilsier.

Fordeler og ulemper

Den største fordelen med Treynor ratio er at den isolerer systematisk risiko, som er den eneste risikoen investorer ikke kan diversifisere bort. For en investor med en bredt diversifisert portefølje er dette det mest relevante risikomålet. Den gjør det også mulig å sammenligne porteføljer med ulik totalrisiko på en rettferdig måte, så lenge beta er riktig estimert.

En annen fordel er at den er intuitiv: jo høyere tall, jo bedre. Den kan brukes til å rangere fond eller strategier innenfor samme marked.

Ulempene er flere. For det første forutsetter Treynor ratio at porteføljen er fullt diversifisert, slik at usystematisk risiko er eliminert. Hvis porteføljen har mye selskapsspesifikk risiko, vil Treynor ratio gi et misvisende bilde fordi den ignorerer denne risikoen. For det andre er beta et historisk estimat og kan endre seg over tid. For det tredje kan Treynor ratio være vanskelig å tolke for porteføljer med negativ beta, eller når risikofri rente er høyere enn avkastningen.

Til slutt er den mindre egnet for å vurdere enkeltaksjer, fordi enkeltaksjer ofte har betydelig usystematisk risiko. Da er Sharpe ratio ofte et bedre valg.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at Treynor ratio og Sharpe ratio er det samme. Forskjellen er at Sharpe ratio bruker standardavvik (total risiko) i nevneren, mens Treynor ratio bruker beta (systematisk risiko). For en fullt diversifisert portefølje vil de to ratioene ofte gi samme rangering, men for porteføljer med mye usystematisk risiko kan de avvike betydelig.

En annen misforståelse er at en høy Treynor ratio alltid er bedre. Det stemmer bare hvis porteføljene man sammenligner har samme investeringsmandat og markedsreferanse. En Treynor ratio på 10 for et norsk aksjefond kan ikke direkte sammenlignes med en Treynor ratio på 8 for et globalt fond, fordi beta er målt mot ulike markeder.

Noen tror også at Treynor ratio kan være negativ og likevel være bra. Negativ Treynor ratio betyr at porteføljen har gitt dårligere avkastning enn risikofri rente justert for systematisk risiko. Det er et klart negativt signal, med mindre beta er negativ (noe som er svært uvanlig for aksjefond).

Oppsummering

Treynor ratio er et nyttig verktøy for investorer som ønsker å måle hvor effektivt en portefølje har utnyttet markedsrisikoen til å skape meravkastning. Ved å fokusere på systematisk risiko skiller den seg fra Sharpe ratio og gir et annet perspektiv på risikojustert avkastning.

For å bruke den riktig må man være klar over forutsetningene: porteføljen bør være veldiversifisert, beta-estimatet må være pålitelig, og sammenligninger bør gjøres innenfor samme marked. Kombinert med andre mål som Sharpe ratio, alfa og informasjonsratio gir Treynor ratio et mer helhetlig bilde av en investerings prestasjoner.

Husk at ingen enkelt nøkkeltall kan fortelle hele historien. Treynor ratio er et supplement – ikke en erstatning – for grundig analyse.