Hva er systemviktig bank cost of risk? – Forklaring og eksempler

Hva er systemviktig bank cost of risk?

Systemviktig bank cost of risk er et nøkkeltall som brukes i bankanalyse for å måle hvor mye en systemviktig bank taper på sine utlån i forhold til hvor mye den har lånt ut. En systemviktig bank er en bank som er så stor og så tett integrert i det finansielle systemet at en konkurs kunne skape alvorlige problemer for hele økonomien. I Norge har vi i dag fem slike banker eller foretak: DNB, Sparebanken Norge, Kommunalbanken, Nordea Eiendomskreditt og Sparebank 1 Sør-Norge.

Cost of risk (ofte forkortet CoR) uttrykkes som en prosentandel og viser hvor stor andel av utlånsporteføljen som går tapt gjennom mislighold, konkurser eller andre kredittap. Tallet er sentralt for investorer fordi det sier noe om bankens kredittkvalitet og risikostyring. En lav cost of risk betyr at banken har få tap på utlån, mens en høy cost of risk kan indikere at banken har en risikabel utlånspraksis eller opererer i en vanskelig økonomi.

For systemviktige banker er dette tallet ekstra viktig fordi myndighetene stiller strengere krav til kapital og risikostyring. Bankene må opprettholde en viss kapitalbuffer for å tåle tap, og cost of risk er en av faktorene som brukes til å beregne hvor stor denne bufferen må være. Derfor følger både Finanstilsynet og Norges Bank nøye med på utviklingen i cost of risk for de systemviktige bankene.

Forstå systemviktig bank cost of risk

For å forstå cost of risk må vi først se på hva som inngår i «tap på utlån». Dette omfatter både konstaterte tap (der låntakeren ikke kan betale) og nedskrivninger (der banken forventer fremtidige tap basert på forventet kredittap-modeller). Bankene rapporterer disse tallene kvartalsvis i sine regnskaper, ofte under poster som «nedskrivninger på utlån» eller «kredittap».

Cost of risk skiller seg fra andre risikoindikatorer som for eksempel andel misligholdte lån (NPL-ratio) ved at den tar hensyn til både faktiske tap og forventede tap, og at den måler tap i forhold til utlånsvolumet. En bank kan ha høy andel misligholdte lån, men likevel lav cost of risk hvis den har gode sikkerheter som dekker tapene.

For systemviktige banker er cost of risk spesielt relevant fordi disse bankene har en dominerende posisjon i markedet. Dersom en systemviktig bank får en kraftig økning i cost of risk, kan det føre til at den må redusere utlånene, noe som igjen kan påvirke hele norsk økonomi. Derfor overvåker myndighetene dette tallet nøye, og bankene må dokumentere at de har robuste modeller for å beregne forventede tap.

Hvordan fungerer systemviktig bank cost of risk?

Cost of risk beregnes ved å dividere tap på utlån i en periode med gjennomsnittlig utlånsvolum i samme periode. Formelen er:

Cost of risk (%) = (Tap på utlån i perioden / Gjennomsnittlig utlånsvolum i perioden) × 100

Tap på utlån inkluderer både individuelle nedskrivninger og porteføljenes nedskrivninger. Gjennomsnittlig utlånsvolum brukes for å jevne ut svingninger i utlånsmassen gjennom året. For eksempel kan en bank ha utlån på 100 milliarder kroner ved starten av året og 110 milliarder ved slutten, da blir gjennomsnittet 105 milliarder.

Tallene hentes fra bankens regnskap, og cost of risk rapporteres vanligvis på kvartals- eller årsbasis. I praksis varierer cost of risk mye mellom banker og over tid. I gode økonomiske tider er cost of risk lav, ofte under 0,2 prosent for norske storbanker. I dårlige tider, som under finanskrisen i 2008 eller koronapandemien i 2020, kan cost of risk stige til over 1 prosent.

For systemviktige banker i Norge stiller Finanstilsynet krav om at de må ha en ekstra kapitalbuffer på 1–2 prosent av risikovektet balanse, nettopp for å kunne absorbere tapene som cost of risk fanger opp. Dette gjør at systemviktige banker typisk har lavere cost of risk enn mindre banker, fordi de har strengere interne kontroller og større diversifisering.

Historisk bakgrunn

Begrepet «systemviktig bank» fikk for alvor fotfeste etter finanskrisen i 2008. Da opplevde verden at store banker som Lehman Brothers kollapset og skapte en global krise. Myndighetene innså at noen banker er så store og sammenvevde at de ikke kan få gå konkurs uten å true hele det finansielle systemet. Derfor ble det innført regler for å identifisere systemviktige banker og stille strengere krav til dem.

I Norge ble de første systemviktige bankene utpekt av Finanstilsynet i 2015. Kriteriene er blant annet at bankens forvaltningskapital utgjør mer enn 10 prosent av fastlands-Norges BNP. Sparebanken Norge ble for eksempel klassifisert som systemviktig i 2024 fordi forvaltningskapitalen var 12,7 prosent av fastlands-BNP.

Cost of risk som begrep har vært brukt lenge i bankanalyse, men ble ekstra viktig etter finanskrisen fordi investorer og tilsynsmyndigheter ønsket bedre mål på kredittrisiko. I dag er cost of risk en standard del av kvartalsrapportene for alle norske banker, og spesielt for systemviktige banker følges den tett av markedet. Historisk sett har norske systemviktige banker hatt en relativt lav cost of risk sammenlignet med banker i mange andre land, takket være oljeøkonomien og en konservativ utlånspraksis.

Praktisk eksempel

La oss se på to fiktive, men realistiske eksempler for to norske systemviktige banker: DNB og Sparebanken Norge. Tabellen under viser utlån, tap på utlån og beregnet cost of risk for årene 2023 og 2024.

En investor som sammenligner disse to bankene, vil legge merke til at Sparebanken Norge har en litt høyere cost of risk enn DNB. Det kan skyldes at Sparebanken Norge har en større andel utlån til små og mellomstore bedrifter, som ofte er mer risikoutsatte. Samtidig har DNB en mer diversifisert portefølje. Tabellen gir et raskt sammenligningsgrunnlag for å vurdere bankenes risikoprofil.

Fordeler og ulemper

En av de største fordelene med cost of risk er at det er et enkelt og intuitivt mål på kredittap. Investorer kan raskt sammenligne banker på tvers av størrelse og se om en bank har uvanlig høye eller lave tap. Tallet er også standardisert i regnskapsrapporteringen, noe som gjør det pålitelig og sammenlignbart over tid.

Ulempene er at cost of risk er et historisk mål. Det viser hva som har skjedd, ikke nødvendigvis hva som vil skje. En bank kan ha lav cost of risk i flere år, men plutselig få store tap på grunn av en uventet hendelse. I tillegg kan cost of risk påvirkes av engangseffekter, som salg av misligholdte lån eller endringer i regnskapsstandarder.

For systemviktige banker kan cost of risk også være misvisende fordi de ofte har lave tap nettopp fordi de er store og diversifiserte. Men en lav cost of risk kan også skyldes at banken har en for konservativ utlånspolitikk og dermed går glipp av lønnsomme muligheter. Derfor bør investorer alltid se cost of risk i sammenheng med andre nøkkeltall som avkastning på egenkapital (ROE) og utlånsvekst.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at lav cost of risk alltid er bra for banken. Det er sant at lave tap er positivt, men ekstremt lav cost of risk kan også bety at banken tar for liten risiko og dermed går glipp av inntekter. En bank som bare låner ut til de mest kredittverdige kundene, vil ha lave tap, men også lavere renteinntekter. Derfor må cost of risk vurderes opp mot bankens forretningsmodell.

En annen misforståelse er at høy cost of risk automatisk betyr at banken er dårlig drevet. Høy cost of risk kan være et resultat av en bevisst strategi om å låne ut til mer risikoutsatte segmenter for å oppnå høyere avkastning. I tillegg kan cost of risk være syklisk – i en resesjon vil alle banker oppleve økte tap, uavhengig av hvor godt de er drevet.

Noen tror også at cost of risk er det samme som tapsprosenten på utlån. Tapsprosenten er ofte definert som konstaterte tap i forhold til utlån, mens cost of risk inkluderer både konstaterte tap og nedskrivninger for forventede tap. Dermed er cost of risk et mer fremoverskuende mål, selv om det fortsatt er basert på historiske data.

Oppsummering

Systemviktig bank cost of risk er et viktig verktøy for investorer som ønsker å forstå kredittrisikoen i Norges største banker. Tallet måler tap på utlån som andel av utlånsvolumet og gir et bilde av bankens evne til å håndtere mislighold. For systemviktige banker er dette ekstra relevant fordi de er underlagt strengere kapitalkrav og har stor betydning for økonomien.

Vi har sett hvordan cost of risk beregnes, hva som påvirker det, og hvorfor det ikke bør tolkes isolert. Gjennom praktiske eksempler fra DNB og Sparebanken Norge har vi illustrert hvordan tallet kan variere mellom banker og over tid. Selv om cost of risk har sine begrensninger, er det en av de mest brukte indikatorene i bankanalyse.

For deg som investor, er det lurt å følge utviklingen i cost of risk over flere kvartaler og sammenligne med andre banker og bransjesnitt. Da får du et mer nyansert bilde av bankens risikoprofil og kan ta bedre investeringsbeslutninger.