Sosial obligasjon do no significant harm – en grundig forklaring

Hva er sosial obligasjon do no significant harm?

«Do no significant harm» (DNSH) er et prinsipp som krever at et tiltak ikke skal påføre andre miljømål vesentlig skade. I forbindelse med sosiale obligasjoner betyr det at pengene som lånes ut, må brukes til prosjekter som har en positiv sosial effekt, uten at de samtidig forverrer miljøforhold som klimagassutslipp, vannkvalitet, biologisk mangfold eller sirkulær økonomi. Prinsippet er en sentral del av EU-taksonomien for bærekraftig finans, og det er også tatt inn i norske retningslinjer for grønne og sosiale obligasjoner.

En sosial obligasjon er et gjeldsinstrument der innsamlede midler øremerkes til å finansiere eller refinansiere prosjekter med sosial nytte, for eksempel rimelige boliger, helsetjenester, utdanning eller sysselsetting. Når en slik obligasjon markedsføres som bærekraftig, må utstederen dokumentere at prosjektene oppfyller visse kriterier. DNSH er ett av disse kriteriene: selv om hovedformålet er sosialt, må man unngå å skade miljøet i vesentlig grad.

I praksis innebærer DNSH at utstederen må gjennomføre en vurdering av prosjektets miljøpåvirkning på tvers av flere områder. Dersom et sosialt boligprosjekt for eksempel bygges på en myr som har stor karbonlagringsevne, kan det stride mot DNSH dersom myren dreneres og CO₂ slippes ut. Da må utstederen enten endre prosjektet eller kompensere for skaden for å kunne kalle obligasjonen bærekraftig.

Forstå sosial obligasjon do no significant harm

DNSH er et av de seks miljømålene i EU-taksonomien, men det er egentlig et overordnet prinsipp som gjelder for alle bærekraftige produkter. For sosiale obligasjoner er det spesielt viktig fordi de ofte retter seg mot investorer som ønsker både sosial og miljømessig bærekraft. Uten DNSH kunne en sosial obligasjon finansiere et sykehus som slipper ut store mengder klimagasser, og dermed motvirke andre bærekraftsmål.

Begrepet «do no significant harm» betyr ikke at prosjektet må være helt uten miljøpåvirkning – det er sjelden mulig. Men skaden må ikke være vesentlig. Hva som regnes som «vesentlig», er definert i tekniske screeningkriterier fra EU-kommisjonen. For eksempel kan et sosialt tiltak som fører til en økning i klimagassutslipp på mer enn en viss terskel, bli ansett som skadelig.

For investorer er DNSH et kvalitetsstempel. Det signaliserer at utstederen har tatt miljøhensyn på alvor, og at obligasjonen oppfyller internasjonale standarder. Norske pensjonskasser og forsikringsselskaper som har forpliktet seg til bærekraftige investeringer, stiller ofte krav om DNSH-dokumentasjon før de kjøper sosiale obligasjoner.

Hvordan fungerer sosial obligasjon do no significant harm?

Prosessen starter med at utstederen (for eksempel en norsk kommune eller et statsforetak) identifiserer et sosialt prosjekt som skal finansieres. Deretter må de vurdere om prosjektet kan forårsake vesentlig skade på noen av de seks miljømålene i EU-taksonomien: begrensning av klimaendringer, tilpasning til klimaendringer, bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser, omstilling til en sirkulær økonomi, forebygging og bekjempelse av forurensning, samt beskyttelse og gjenoppretting av biologisk mangfold og økosystemer.

Vurderingen gjøres ofte ved hjelp av en sjekkliste eller et rammeverk. For hvert miljømål må utstederen svare på om prosjektet har en negativ effekt, og i så fall om effekten er vesentlig. Dersom svaret er ja på ett eller flere mål, må utstederen enten endre prosjektet (for eksempel bytte til mer miljøvennlige materialer) eller innføre avbøtende tiltak (som kompenserende planting av skog).

Når vurderingen er ferdig, blir den ofte gjennomgått av en uavhengig tredjepart, for eksempel et klimaråd eller et bærekraftsbyrå. Denne tredjeparten utsteder en «second party opinion» (SPO) som bekrefter at obligasjonen oppfyller DNSH-kravet. Uten en slik bekreftelse vil mange investorer ikke akseptere obligasjonen som bærekraftig.

Historisk bakgrunn

Prinsippet om «do no significant harm» ble først introdusert i EU-kommisjonens handlingsplan for bærekraftig finans i 2018. Målet var å lage et felles klassifiseringssystem (taksonomi) som kunne avgjøre hvilke økonomiske aktiviteter som er bærekraftige. I 2020 ble taksonomien vedtatt, og DNSH ble en av de sentrale bestemmelsene.

I Norge har Finansdepartementet og Finanstilsynet fulgt EU utviklingen tett. Norske retningslinjer for grønne og sosiale obligasjoner, som forvaltes av Norsk Finansnærings Forening (Finans Norge), har siden 2021 inkludert DNSH som et krav for at en obligasjon skal kunne merkes som bærekraftig. Flere norske kommuner, som Oslo og Bergen, har utstedt sosiale obligasjoner der DNSH-vurdering er en del av dokumentasjonen.

Et konkret eksempel er Oslo kommunes sosiale obligasjon fra 2022, som finansierte utbygging av rimelige boliger. I prospektet ble det dokumentert at boligene ble bygget med lavt energiforbruk og på arealer som ikke var viktige for biologisk mangfold, slik at DNSH-kravet ble oppfylt. Dette var en av de første norske sosiale obligasjonene som eksplisitt refererte til EU-taksonomiens DNSH-prinsipp.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt eksempel: Bærum kommune planlegger å utstede en sosial obligasjon på 500 millioner NOK for å bygge et nytt sykehjem med 200 plasser. Prosjektet har en klar sosial nytte – bedre eldreomsorg. Men for å oppfylle DNSH må kommunen vurdere miljøpåvirkningen.

Først ser de på klimagassutslipp: Bygget planlegges med fjernvarme og solceller, så utslippene blir lave. Ingen vesentlig skade her. Deretter vurderer de vannressurser: Tomten ligger nær en bekk, men det er lagt inn rensing av overvann. OK. Så til biologisk mangfold: Tomten er en gammel hage med flere store eiketrær. Hogging av disse kan skade lokalt dyreliv. Kommunen konkluderer med at dette kan være en vesentlig skade dersom trærne fjernes uten kompensasjon.

Løsningen: Kommunen justerer planen slik at eiketrærne bevares, og i tillegg plantes det nye trær i nærområdet. Dermed unngår de vesentlig skade. En uavhengig vurderer bekrefter at DNSH er oppfylt, og obligasjonen kan lanseres som bærekraftig. Investorer som kjøper obligasjonen, får en rapport som viser hvordan DNSH er ivaretatt.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Økt tillit hos investorer: DNSH-dokumentasjon gjør at investorer kan stole på at obligasjonen er genuint bærekraftig.
• Bedre risikostyring: Utstedere må tenke gjennom miljøkonsekvenser tidlig, noe som reduserer risiko for fremtidige konflikter eller kostnader.
• Samsvar med regelverk: EU-taksonomi og norske retningslinjer krever DNSH for bærekraftige produkter, så å oppfylle kravet er nødvendig for å få tilgang til grønne investorer.

Ulemper:

• Økt kompleksitet: DNSH-vurdering krever kompetanse og tid, spesielt for små utstedere.
• Høyere kostnader: Innhenting av data, ekstern vurdering og eventuelle avbøtende tiltak kan øke kostnadene ved obligasjonsutstedelsen.
• Risiko for grønnvasking: Hvis DNSH-vurderingen er overfladisk eller ikke etterprøves, kan obligasjonen fremstå som mer bærekraftig enn den er.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at DNSH bare gjelder for grønne obligasjoner, ikke for sosiale. Det stemmer ikke. EU-taksonomien omfatter alle bærekraftige produkter, og sosiale obligasjoner må derfor også vise at de ikke skader miljøet. En annen misforståelse er at «do no significant harm» betyr null skade. I praksis tillates mindre, ikke-vesentlige påvirkninger, så lenge de er innenfor definerte terskler.

Noen tror også at DNSH er et frivillig tillegg. I EU er det obligatorisk for produkter som markedsføres som bærekraftige under taksonomien. I Norge er det ikke like strengt lovfestet, men markedsstandardene krever det for å få grønn eller sosial merking. Investorer forventer det, så i praksis er det nødvendig.

Endelig finnes det en oppfatning om at DNSH-dokumentasjon er for byråkratisk for små kommuner. Riktignok kan det være krevende, men det finnes maler og veiledere fra EU-kommisjonen og Finans Norge som forenkler prosessen. Flere norske konsulentselskaper tilbyr også hjelp til DNSH-vurderinger.

Oppsummering

«Do no significant harm» er et avgjørende prinsipp for sosiale obligasjoner som ønsker å bli ansett som bærekraftige. Det sikrer at sosial nytte ikke oppnås på bekostning av miljøet. For investorer gir det trygghet og reduserer risikoen for grønnvasking. For utstedere betyr det mer arbeid, men også bedre tilgang til kapital og omdømme.

I Norge har prinsippet fått fotfeste gjennom EU-taksonomien og nasjonale retningslinjer. Kommuner og offentlige foretak som utsteder sosiale obligasjoner, bør derfor integrere DNSH i prosjektutviklingen fra starten. Det lønner seg å investere i grundige vurderinger og ekstern verifisering, fordi det styrker tilliten hos investorer og samfunnet.

For å oppsummere: DNSH er ikke bare et hinder, men en mulighet til å skape mer helhetlig bærekraft. En sosial obligasjon som oppfyller DNSH, er et kraftfullt verktøy for å finansiere prosjekter som både gagner mennesker og planeten.