Hva er Sharpe-ratio? – Forklaring og eksempel

Hva er Sharpe-ratio?

Sharpe-ratio er et av de mest brukte nøkkeltallene for å vurdere hvor godt en investering belønner deg for risikoen du tar. I stedet for bare å se på avkastningen, justerer Sharpe-ratio for volatiliteten – altså hvor mye kursen svinger opp og ned. Dette gjør at du kan sammenligne to fond eller aksjer med helt forskjellig risikonivå på en rettferdig måte.

Målet er å finne ut om meravkastningen du oppnår, kommer fra dyktig forvaltning eller bare fra å ta høyere risiko. Hvis et fond har høy avkastning, men også svært høy volatilitet, kan Sharpe-ratioen være lav. Omvendt kan et fond med moderat avkastning og lav volatilitet få en høyere ratio.

I Norge brukes Sharpe-ratio mye i rapporter fra forvaltningsselskaper og i analyser av aksjefond. Du finner den ofte i fondsdatabaser som Morningstar og i årsoppgjør fra pensjonskasser. For en nybegynner er det et godt sted å starte for å forstå sammenhengen mellom risiko og avkastning.

Forstå Sharpe-ratio

Kjernen i Sharpe-ratio er enkel: den forteller hvor mange prosentpoeng meravkastning du får for hver prosent standardavvik (volatilitet) du påtar deg. Standardavvik er et mål på hvor mye avkastningen svinger rundt gjennomsnittet. Jo høyere standardavvik, jo mer usikker er investeringen.

Tenk deg at du har to fond. Fond A har en årlig avkastning på 10 % og et standardavvik på 5 %. Fond B har en avkastning på 15 % og et standardavvik på 20 %. Uten Sharpe-ratio ville de fleste valgt Fond B på grunn av høyere avkastning. Men når du regner ut Sharpe-ratioen, ser du at Fond A gir mer avkastning per risikoenhet, forutsatt at risikofri rente er den samme.

Sharpe-ratioen kan være positiv, null eller negativ. En negativ ratio betyr at investeringen har gitt dårligere avkastning enn den risikofrie renten. Da har du tatt unødvendig risiko uten å bli kompensert. En ratio på 0 betyr at avkastningen er lik risikofri rente. Jo høyere positiv ratio, desto bedre er den risikojusterte avkastningen.

Hvordan fungerer Sharpe-ratio?

Sharpe-ratio beregnes med følgende formel:

Sharpe-ratio = (Rp − Rf) / σp

Hvor:

• Rp = porteføljens avkastning (for eksempel årlig avkastning)
• Rf = risikofri rente (ofte 3-måneders statskasseveksel eller norsk statsobligasjon)
• σp = porteføljens standardavvik (volatilitet)

Du trekker først den risikofrie renten fra porteføljens avkastning for å få meravkastningen. Deretter deler du på standardavviket. Resultatet er et desimaltall som angir hvor mange enheter meravkastning du får per enhet risiko.

I praksis bruker de fleste årlige data, men du kan også bruke månedlige eller daglige tall. Vær oppmerksom på at standardavviket må være målt over samme tidsperiode som avkastningen. For eksempel, hvis du bruker årlig avkastning, må standardavviket også være årlig. Hvis du bruker månedlige data, må du annualisere standardavviket ved å multiplisere med kvadratroten av 12.

Det finnes også varianter som bruker nedsidevolatilitet i stedet for total volatilitet, for eksempel Sortino-ratio. Men Sharpe-ratio er den mest utbredte og enkleste å forstå.

Historisk bakgrunn

Sharpe-ratioen ble utviklet av den amerikanske økonomen William F. Sharpe i 1966. Sharpe var en av grunnleggerne av moderne porteføljeteori og utviklet også Capital Asset Pricing Model (CAPM), som han vant Nobelprisen i økonomi for i 1990. Opprinnelig kalte han målet for «reward-to-variability ratio», men det ble senere oppkalt etter ham.

Ideen bak Sharpe-ratioen var å gi investorer et verktøy for å skille mellom dyktig forvaltning og flaks. Før Sharpe-ratioen ble vanlig, sammenlignet man gjerne fond kun basert på avkastning uten å justere for risiko. Dette kunne føre til at aggressive fond med høy risiko fremsto som bedre enn de egentlig var.

Siden 1960-tallet har Sharpe-ratioen blitt en standard i finansbransjen. I Norge har den vært i utstrakt bruk siden 1990-tallet, spesielt i forbindelse med evaluering av aksjefond og pensjonsporteføljer. Den er også en sentral del av rapporteringen fra KLP, Storebrand og andre norske institusjoner.

Praktisk eksempel

La oss se på to norske aksjefond over en femårsperiode. Vi antar at risikofri rente (gjennomsnittlig Norsk statsobligasjon med 3 måneders løpetid) er 2,5 % per år.

Fond	Årlig avkastning	Standardavvik	Sharpe-ratio (beregnet)
Norsk Vekst A	9,0 %	12,0 %	(9,0 − 2,5) / 12,0 = 0,54
Norsk Indeks B	8,5 %	8,0 %	(8,5 − 2,5) / 8,0 = 0,75

Selv om Norsk Vekst A har høyest avkastning, gir Norsk Indeks B en bedre risikojustert avkastning (0,75 mot 0,54). For hver prosent volatilitet du tar i Indeks B, får du 0,75 prosentpoeng meravkastning, mens i Vekst A får du bare 0,54.

Hvis du heller setter pengene i en sparekonto med 2,5 % rente, blir Sharpe-ratioen 0. Det betyr at du ikke får noen kompensasjon for risiko. Jo høyere Sharpe-ratio, desto mer attraktiv er investeringen sammenlignet med risikofrie alternativer.

Et annet eksempel: Et hedgefond med årlig avkastning på 12 % og standardavvik på 25 % får Sharpe-ratio (12 − 2,5) / 25 = 0,38. Dette er lavt fordi volatiliteten er svært høy. Fondet må levere mye høyere avkastning for å forsvare den høye risikoen.

Fordeler og ulemper

Fordelene med Sharpe-ratio er mange. Den er enkel å forstå og beregne, og den gjør det mulig å sammenligne helt ulike investeringer på en objektiv måte. Den tar hensyn til både avkastning og risiko, noe som er avgjørende for en god investeringsbeslutning. I tillegg er den mye brukt, så du finner den i de fleste fondsrapporter og analyser.

Ulempene er likevel viktige å kjenne til. For det første forutsetter Sharpe-ratio at avkastningen er normalfordelt. I virkeligheten har mange investeringer skjev fordeling med ekstreme utslag (fat tails). For det andre straffer den oppsidevolatilitet like mye som nedsidevolatilitet. En aksje som stiger mye, får like mye «straff» i standardavviket som en som faller mye, selv om oppside er ønskelig.

Videre kan Sharpe-ratioen manipuleres ved å velge ulike tidsperioder eller ulik risikofri rente. For eksempel kan en forvalter velge en periode med lav volatilitet for å få ratioen til å se bedre ut. Derfor bør du alltid se på ratioen over flere tidsperioder og sammenligne med relevante referanseindekser.

Til slutt: Sharpe-ratio sier ingenting om absolutt avkastning. En ratio på 2 med 2 % avkastning er teknisk sett bedre enn en ratio på 1 med 10 % avkastning, men de færreste vil velge 2 % avkastning i praksis. Bruk ratioen som et supplement, ikke som eneste beslutningsgrunnlag.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at en høy Sharpe-ratio alltid betyr at investeringen er god. Det stemmer ikke. En høy ratio kan oppnås ved å holde mye kontanter eller ved å investere i svært lavrisikoaktiva som gir liten avkastning. For eksempel kan en portefølje med 100 % statsobligasjoner ha lav volatilitet og dermed en høy Sharpe-ratio, men avkastningen er kanskje bare 3 %.

En annen misforståelse er at Sharpe-ratioen kan brukes direkte for å sammenligne fond med ulik investeringshorisont. Hvis du bruker månedlige data, må du annualisere både avkastning og standardavvik. Mange gjør feil ved å sammenligne en Sharpe-ratio beregnet på månedsbasis med en som er annualisert.

Noen tror også at Sharpe-ratioen er et mål på sannsynligheten for tap. Det er den ikke. Den måler bare forholdet mellom meravkastning og volatilitet. To fond med samme Sharpe-ratio kan ha helt forskjellig risikoprofil – for eksempel ett med jevn, lav avkastning og ett med høy, men svært volatil avkastning.

Til slutt: Sharpe-ratioen er ikke egnet for alle typer investeringer. For hedgefond med opsjonsstrategier eller for eiendom med uregelmessig prising, kan standardavviket være misvisende. I slike tilfeller bør man bruke alternative mål som Sortino-ratio eller Maximum Drawdown.

Oppsummering

Sharpe-ratio er et uvurderlig verktøy for å vurdere risikojustert avkastning, men det må brukes med omhu. Den hjelper deg å se om en investering virkelig belønner deg for risikoen du tar, eller om du bare blir lurt av høy avkastning som egentlig skyldes høy risiko.

For å få mest mulig ut av Sharpe-ratioen bør du:

• Alltid sammenligne med en relevant referanseindeks.
• Se på ratioen over flere tidsperioder (1, 3, 5 år).
• Være oppmerksom på begrensningene, spesielt antakelsen om normalfordeling.
• Kombinere med andre mål som Sortino-ratio, Treynor-ratio og maksimalt tap (drawdown).