Selskapskontroll - hva det er og hvordan det fungerer i Norge

Hva er selskapskontroll?

Selskapskontroll er et begrep som beskriver en situasjon der en aksjonær eller en gruppe aksjonærer har tilstrekkelig innflytelse til å bestemme over et selskaps strategi, drift og beslutninger. Dette innebærer typisk at man har flertall av stemmene på generalforsamlingen, slik at man kan velge styremedlemmer, godkjenne regnskap og fatte vedtak om utbytte. I praksis oppnås selskapskontroll ofte gjennom eierskap av en majoritet av aksjene, men det finnes også andre måter å sikre kontroll på, for eksempel gjennom aksjonæravtaler eller ulike aksjeklasser med forskjellig stemmerett.

I Norge reguleres selskapskontroll av aksjeloven og verdipapirhandelloven. For børsnoterte selskaper er det særlig reglene om tilbudsplikt som er viktige. Disse reglene skal beskytte minoritetsaksjonærer og sikre likebehandling ved eierskifte. Når en investor passerer bestemte eierterskler, må hun eller han fremsette et pliktig tilbud om å kjøpe aksjene til de øvrige aksjonærene til en pris som minst tilsvarer den høyeste prisen betalt i en viss periode.

Selskapskontroll er ikke det samme som å eie alle aksjene. Det er mulig å ha kontroll med en eierandel på for eksempel 30 prosent dersom resten av aksjene er spredt på mange små aksjonærer som ikke organiserer seg. Likevel setter loven grenser for hvor mye kontroll man kan oppnå uten å gi de andre aksjonærene mulighet til å selge seg ut.

Forstå selskapskontroll

For å forstå selskapskontroll må man først skille mellom eierandel og stemmerett. I de fleste norske aksjeselskaper gir én aksje én stemme, men det finnes unntak. Noen selskaper har A- og B-aksjer der A-aksjene har flere stemmer per aksje. Da kan en investor kontrollere selskapet med en relativt liten kapitalandel. Dette er vanlig i mediebedrifter og familieeide selskaper som ønsker å beholde kontrollen uten å måtte eie majoriteten av kapitalen.

Kontroll kan også oppnås gjennom avtaler. For eksempel kan flere aksjonærer inngå en aksjonæravtale som forplikter dem til å stemme samlet. Hvis disse til sammen har mer enn 50 prosent av stemmene, har de felles kontroll. Slike avtaler er vanlige i joint ventures og ved oppkjøp.

Det er viktig å merke seg at selskapskontroll ikke bare handler om å ha flertall. I praksis kan en minoritetsaksjonær med for eksempel 40 prosent av stemmene ha stor innflytelse dersom resten er fragmentert. Likevel vil vedtektsendringer og andre viktige beslutninger ofte kreve kvalifisert flertall (for eksempel 2/3), slik at en eier med mer enn 1/3 av stemmene kan blokkere slike vedtak. Derfor snakker man om blokkerende minoritet.

Hvordan fungerer selskapskontroll?

Selskapskontroll oppnås gjennom ulike mekanismer. Den vanligste er å kjøpe aksjer på børs eller i private transaksjoner inntil man har flertall av stemmene. I børsnoterte selskaper må man imidlertid følge reglene om tilbudsplikt. Tabellen under viser tersklene i Norge og hva de innebærer:

En annen måte å oppnå kontroll på er gjennom en frivillig fusjon eller et oppkjøp der alle aksjonærer blir tilbudt å selge sine aksjer. Ved fiendtlige overtakelser prøver kjøperen å overbevise aksjonærene direkte, ofte ved å legge et bud over børskurs. Dette kan skje uten styrets godkjennelse, men er underlagt strenge regler.

Kontroll kan også oppnås gjennom fullmakter. En investor kan samle inn fullmakter fra andre aksjonærer for å stemme på generalforsamlingen. Hvis man samler nok fullmakter, kan man få flertall uten å eie aksjene selv. Dette er mer vanlig i USA, men forekommer også i Norge.

Historisk bakgrunn

Reglene om selskapskontroll har utviklet seg over tid, både internasjonalt og i Norge. Fram til 1990-tallet var det få begrensninger på oppkjøp av aksjer i børsnoterte selskaper. Dette førte til flere kontroversielle oppkjøp der minoritetsaksjonærer følte seg overkjørt. I 1997 fikk Norge en egen lov om tilbudsplikt, inspirert av EU-direktiver. Loven ble senere innlemmet i verdipapirhandelloven.

Et kjent norsk eksempel er oppkjøpet av Orkla i 2005, der en gruppe investorer forsøkte å ta kontroll uten å gi tilbud til alle aksjonærene. Dette førte til debatt og senere skjerping av reglene. I dag er tersklene for tilbudsplikt klart definert: 1/3, 40 prosent og 50 prosent av stemmene. Disse tersklene skal sikre at kontrollendringer skjer på en ryddig måte.

I 2020-årene har vi sett flere store oppkjøp i Norge, blant annet i oppdrettsnæringen og teknologisektoren. Selskapskontroll er derfor et høyst aktuelt tema for investorer som vurderer å kjøpe seg opp i børsnoterte selskaper.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt eksempel. Selskapet Norsk Teknologi AS har 10 millioner aksjer, alle med én stemme. Aksjen er notert på Oslo Børs. Investoren Kari har over tid kjøpt aksjer og eier nå 3,5 millioner aksjer, tilsvarende 35 prosent av stemmene. Hun har dermed passert terskelen på 1/3 og må fremsette et pliktig tilbud til de øvrige aksjonærene. Hun må tilby å kjøpe deres aksjer til en pris som minst er lik den høyeste prisen hun selv har betalt de siste seks månedene.

Hvis Kari ikke ønsker å kjøpe flere aksjer, kan hun søke om dispensasjon fra tilbudsplikten hos Finanstilsynet, men det er sjeldent innvilget. Hun kan også velge å selge ned til under 1/3-grensen. Dette eksemplet viser at det ikke er nok å ha en betydelig eierandel; man må også forholde seg til lovens krav.

Et annet scenario: Kari inngår en aksjonæravtale med to andre investorer som til sammen eier 30 prosent. Sammen har de 65 prosent av stemmene og dermed kontroll. De må da opplyse markedet om sin felles kontrollposisjon og kan bli pålagt å gi tilbud dersom avtalen innebærer at de opptrer samlet.

Fordeler og ulemper

Fordeler med selskapskontroll: Kontrollinnehaveren kan styre selskapet i den retningen hun ønsker, for eksempel satse på nye markeder eller endre strategi. Hun kan også sikre seg styreplasser og påvirke lederlønninger. For selskapet kan en sterk eier gi stabilitet og langsiktighet.

Ulemper: Kontrollinnehaveren har et stort ansvar og kan bli holdt juridisk ansvarlig for beslutninger som skader selskapet. Det kan også oppstå interessekonflikter, for eksempel hvis kontrollinnehaveren også driver et konkurrerende selskap. Minoritetsaksjonærer kan føle seg overkjørt og saksøke selskapet.

For investorer som ikke har kontroll, er det viktig å kjenne til minoritetsrettigheter. I Norge har minoritetsaksjonærer rett til å kreve innløsning dersom kontrollinnehaveren eier mer enn 90 prosent av aksjene. Det finnes også regler om likebehandling og forbud mot misbruk av kontroll.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at selskapskontroll alltid krever 50 prosent pluss én aksje. Som nevnt kan kontroll oppnås med mindre andel dersom resten er spredt, eller gjennom aksjonæravtaler. En annen misforståelse er at kontroll automatisk gir rett til å ta ut alle overskudd som utbytte. Styret og generalforsamlingen må fortsatt følge aksjelovens regler, og minoritetsaksjonærer kan motsette seg urimelig høyt utbytte.

Noen tror også at tilbudsplikt bare gjelder ved oppkjøp av hele selskaper. I realiteten utløses plikten allerede ved passering av 1/3-grensen, selv om man bare kjøper en mindre post. Det er også en misforståelse at man kan unngå tilbudsplikt ved å kjøpe aksjer i eget navn og i selskapers navn. Loven ser på samlet eierandel for nærstående parter.

En tredje misforståelse er at kontroll alltid er ønskelig. For mange investorer er det bedre å være en passiv minoritetsaksjonær, fordi kontroll medfører økt ansvar og regulatorisk byrde.

Oppsummering

Selskapskontroll er et sentralt begrep for investorer som vurderer å ta en betydelig eierposisjon i et selskap. Det handler om å ha bestemmende innflytelse, enten gjennom aksjemajoritet, avtaler eller aksjeklasser. I Norge reguleres kontroll av tilbudspliktregler som skal beskytte minoritetsaksjonærer. For å unngå juridiske problemer er det viktig å kjenne til tersklene og kravene. Samtidig gir kontroll muligheter til å påvirke selskapets utvikling, men medfører også ansvar. En grundig forståelse av selskapskontroll er derfor nyttig for alle som investerer i aksjer.