Hva er Scope 3 emissions – en enkel forklaring for investorer

Hva er Scope 3 emissions?

Scope 3 emissions er en betegnelse på klimagassutslipp som ikke kommer direkte fra et selskaps egne aktiviteter (Scope 1) eller fra innkjøpt energi (Scope 2), men som oppstår i hele verdikjeden – både hos leverandører og hos kunder som bruker selskapets produkter. Dette er de såkalte indirekte utslippene, og de utgjør ofte den desidert største andelen av et selskaps totale klimafotavtrykk.

For å forstå omfanget kan du tenke på et norsk klesmerke. Selskapets egne kontorer og butikker slipper ut relativt lite CO2 (Scope 1 og 2). Men produksjonen av stoffet, transporten fra fabrikker i Asia, og ikke minst vask og slitasje hos forbrukerne – alt dette er Scope 3-utslipp. For mange selskaper er Scope 3 5–10 ganger større enn de to første kategoriene til sammen.

Scope 3 deles videre inn i 15 underkategorier i henhold til den internasjonale standarden Greenhouse Gas Protocol (GHG Protocol). Disse kategoriene dekker alt fra innkjøpte varer og tjenester, drivstoff- og energirelaterte aktiviteter, transport og distribusjon, avfallshåndtering, forretningsreiser, til bruk av solgte produkter og investeringer. For investorer er det særlig viktig å forstå hvilke kategorier som er mest relevante for et gitt selskap.

Forstå Scope 3 emissions

Scope 3-emissions er ikke bare en miljømessig størrelse – de har direkte økonomiske implikasjoner for investorer. Et selskap som har store Scope 3-utslipp kan møte fremtidige reguleringer, karbonpriser eller omdømmetap som påvirker lønnsomheten. Derfor blir stadig flere investorer, spesielt institusjonelle, nødt til å vurdere Scope 3 i sin ESG-analyse.

De 15 kategoriene kan grovt deles i oppstrøms (kategori 1–8) og nedstrøms (kategori 9–15). Oppstrøms omfatter alt som skjer før selskapet får produktet inn i egen port, for eksempel råvareutvinning, produksjon hos leverandører og transport til selskapet. Nedstrøms handler om hva som skjer etter at produktet er solgt, som transport videre, bruk av produktet og avhending.

For å gi et konkret bilde, her er en tabell over de mest sentrale kategoriene og hva de innebærer:

Hvordan fungerer Scope 3 emissions?

Å måle Scope 3-utslipp er langt mer komplisert enn å måle Scope 1 og 2, fordi selskapet må samle data fra hele verdikjeden. Det finnes tre hovedmetoder for beregning:

1. Spend-basert metode: Man tar utgiftene for en vare eller tjeneste og multipliserer med en gjennomsnittlig utslippsfaktor per krone for den aktuelle bransjen. Dette er enkelt, men unøyaktig.

2. Aktivitetsbasert metode: Man bruker faktiske data om mengder (f.eks. tonn transportert gods, kilowattimer strøm) og multipliserer med spesifikke utslippsfaktorer. Dette er mer presist, men krever mye data.

3. Leverandørspesifikk metode: Man ber leverandørene oppgi sine egne utslipp. Dette er mest nøyaktig, men forutsetter at leverandørene har gode målesystemer.

De fleste selskaper starter med spend-basert metode og jobber seg mot mer presise metoder etter hvert. For investorer er det viktig å vite hvilken metode som er brukt, fordi usikkerheten kan være stor. Et selskap som rapporterer Scope 3 med spend-basert metode kan ha feilmarginer på 30–50 %.

Regelverket er i endring. I EU stiller Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) krav om at store selskaper må rapportere Scope 3 fra 2024/2025. Dette vil også påvirke norske selskaper som er børsnotert eller har virksomhet i EU. For investorer betyr det at sammenlignbarheten mellom selskaper vil bli bedre, men samtidig må man være oppmerksom på at rapporteringstallene kan være basert på ulike metoder.

Historisk bakgrunn

Begrepet Scope 3 ble først definert i Greenhouse Gas Protocol (GHG Protocol) fra 2001, men i mange år var det lite fokus på disse utslippene. Selskaper rapporterte stort sett bare Scope 1 og 2, fordi det var enklest og fordi de hadde direkte kontroll. Scope 3 ble sett på som andres problem – leverandørenes eller kundenes ansvar.

Parisavtalen i 2015 endret dette. For å nå klimamålene måtte alle ledd i verdikjeden tas med. I 2018–2019 begynte store oljeselskaper som Shell og BP å rapportere Scope 3, delvis under press fra investorer. I 2020 kom Science Based Targets initiative (SBTi) med retningslinjer for hvordan selskaper kunne sette vitenskapsbaserte mål for Scope 3.

Et vendepunkt kom under World Economic Forum i Davos i 2023, der toppsjefer i oljebransjen for første gang offentlig diskuterte å sette mål for Scope 3. Bloomberg Opinion beskrev dette som «the big dirty secret of the world's biggest companies» – at de hadde ignorert den største delen av sitt klimafotavtrykk.

I Norge har Oljefondet (NBIM) vært en pådriver for bedre rapportering. Fondet forventer at selskaper i porteføljen rapporterer Scope 3, og de har selv beregnet at fondets samlede klimafotavtrykk er dominert av Scope 3-utslipp fra investeringene. Denne utviklingen viser at Scope 3 har gått fra å være et obskurt regnskapsbegrep til en sentral faktor i investeringsanalyse.

Praktisk eksempel

La oss se på Equinor, Norges største olje- og gasselskap. Equinors egne operasjoner (Scope 1) slipper ut omtrent 12 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Scope 2 (innkjøpt energi) er minimal. Men Scope 3 – utslippene når kundene brenner oljen og gassen – er på hele 250–300 millioner tonn CO2 per år. Det vil si at over 95 % av Equinors totale klimafotavtrykk er Scope 3.

For en investor som vurderer Equinor, er det derfor helt avgjørende å forstå hvordan selskapet håndterer Scope 3. Hvis det innføres en global karbonpris på 1000 kroner per tonn, ville Equinors Scope 3-utslipp teoretisk representere en kostnad på 250–300 milliarder kroner årlig – langt mer enn selskapets nåværende overskudd. Dette er en enorm klimarisiko som ikke fanges opp i tradisjonelle regnskaper.

Et annet eksempel er Norsk Hydro. Hydro produserer aluminium, og Scope 1 og 2-utslippene er betydelige (ca. 10 millioner tonn CO2). Men Scope 3 inkluderer også utslipp fra utvinning av bauksitt (oppstrøms) og utslipp når aluminiumen brukes i for eksempel biler og bygninger (nedstrøms). Totalt kan Scope 3 være dobbelt så stort som Scope 1 og 2. Hydro jobber med å redusere utslippene ved å bruke fornybar energi i produksjonen, men Scope 3-utslippene er vanskeligere å påvirke.

Disse eksemplene viser hvorfor investorer ikke kan nøye seg med å se på selskapets egne utslipp. Scope 3 gir et mer fullstendig bilde av klimarisiko og -muligheter.

Fordeler og ulemper

Fordeler for investorer

• Bedre risikovurdering: Scope 3 avdekker skjulte klimarisikoer som karbonpris, reguleringer og omdømmetap.
• Sammenligning på tvers: To selskaper i samme bransje kan ha helt ulike Scope 3-profiler, noe som gir grunnlag for mer nyanserte investeringsbeslutninger.
• Fremtidsrettet: Selskaper som aktivt reduserer Scope 3, er ofte bedre posisjonert i en lavkarbonøkonomi.
• Pådriver for endring: Investorer kan bruke Scope 3-data til å påvirke selskaper gjennom eierskapsdialog.

Ulemper for investorer

• Datakvalitet: Scope 3-tall er ofte usikre, basert på estimater og gjennomsnitt. To selskaper kan rapportere helt ulike tall for samme aktivitet.
• Kompleksitet: Det krever tid og kompetanse å analysere Scope 3-rapporter. Mange investorer mangler ressurser til dette.
• Sammenlignbarhet: Ulike beregningsmetoder gjør det vanskelig å sammenligne selskaper direkte.
• Grønnvasking: Noen selskaper kan undervurdere Scope 3 eller utelate viktige kategorier for å fremstå bedre enn de er.

For å oppsummere: Scope 3 er et kraftfullt verktøy, men må brukes med kritisk sans. En investor bør alltid sjekke hvilken metode som er brukt, og om rapporteringen er tredjepartsverifisert.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Scope 3 er ikke selskapets ansvar Mange tror at utslipp fra leverandører og kunder ikke kan lastes selskapet. Men i klimasammenheng er det totale fotavtrykket som teller. Regulatorer og investorer forventer i økende grad at selskaper tar ansvar for hele verdikjeden.

Misforståelse 2: Scope 3 er for vanskelig å måle Riktignok er det krevende, men standardiserte metoder finnes, og teknologien blir bedre. Flere selskaper bruker nå AI og big data for å estimere Scope 3 mer presist. Det er ikke perfekt, men det er bedre enn å ignorere det.

Misforståelse 3: Scope 3 påvirker ikke aksjekursen Jo, det gjør det. Flere studier viser at selskaper med høye Scope 3-utslipp har høyere kapitalkostnad og lavere verdsettelse, spesielt i bransjer som olje, gruvedrift og bilindustri. I tillegg kan nye reguleringer som CSRD føre til at investorer trekker seg fra selskaper som ikke rapporterer skikkelig.

Misforståelse 4: Scope 3 er bare for store selskaper Små og mellomstore bedrifter (SMB) har også Scope 3-utslipp, og de blir ofte presset av større kunder til å rapportere. For investorer i SMB-aksjer kan Scope 3 være en tidlig indikator på regulatorisk risiko.

Oppsummering

Scope 3 emissions er en kritisk, men ofte oversett del av et selskaps klimafotavtrykk. For investorer gir de et mer fullstendig bilde av klimarisiko og -muligheter, og de blir stadig viktigere i ESG-analyse og verdsettelse.

Husk at Scope 3 ofte utgjør 80–95 % av totale utslipp for mange selskaper. Å ignorere dem er som å vurdere en bedrifts økonomi uten å se på gjelden. Selv om målingene er usikre, er trenden klar: mer regulering, bedre data og økt fokus fra investorer.

For deg som investor innebærer dette at du bør:

• Sjekke om selskaper du investerer i rapporterer Scope 3.
• Forstå hvilke kategorier som er mest relevante for bransjen.
• Vurdere usikkerheten i tallene og se etter tredjepartsverifisering.
• Bruke Scope 3 som en del av en helhetlig klimarisikovurdering.