Scope 3 – slik forstår du indirekte klimagassutslipp i verdikjeden

Hva er Scope 3?

Scope 3 er den tredje og mest omfattende kategorien for klimagassutslipp, slik det er definert av GHG Protocol (Greenhouse Gas Protocol). Mens Scope 1 dekker direkte utslipp fra kilder som selskapet eier eller kontrollerer (for eksempel egne fabrikker og biler), og Scope 2 dekker indirekte utslipp fra innkjøpt energi (som strøm og fjernvarme), omfatter Scope 3 alle andre indirekte utslipp som oppstår i selskapets verdikjede.

Dette inkluderer utslipp fra leverandører (oppstrøms), transport av varer, forretningsreiser, avfallshåndtering, og ikke minst utslipp fra kunders bruk av selskapets produkter (nedstrøms). For finansielle selskaper som banker, pensjonsfond og forsikringsselskaper, er den viktigste delen av Scope 3 de såkalte finansierte utslippene – altså utslippene som selskapet indirekte finansierer gjennom lån, investeringer og forsikring.

I Norge har interessen for Scope 3 økt kraftig de siste årene, spesielt etter at Norges Bank Investment Management (NBIM) og store pensjonskasser som KLP begynte å rapportere finansierte utslipp. For en investor gir Scope 3 et mer fullstendig bilde av et selskaps klimapåvirkning, og dermed også av risikoen knyttet til fremtidige reguleringer, karbonprising og omdømmetap.

Forstå Scope 3

For å forstå Scope 3 må man først se det i sammenheng med de to andre kategoriene. Tenk på et norsk oljeselskap som Equinor: Scope 1-utslippene kommer fra selve produksjonen på sokkelen (fakling, forbrenning). Scope 2-utslippene er små fordi Equinor bruker mye elektrisitet fra vannkraft. Scope 3-utslippene derimot er enorme – de inkluderer utslippene når kundene brenner oljen og gassen i biler, skip og kraftverk. For Equinor utgjør Scope 3 over 90 prosent av de totale klimagassutslippene.

Nedenfor ser du en tabell som oppsummerer forskjellene:

Hvordan fungerer Scope 3?

Beregning av Scope 3 følger retningslinjer fra GHG Protocol, som deler inn i 15 kategorier – 8 oppstrøms og 7 nedstrøms. Oppstrømskategorier inkluderer innkjøpte varer og tjenester, kapitalvarer, transport og distribusjon (før salg), avfall fra egen drift, forretningsreiser, pendling, og leide eiendeler. Nedstrømskategorier inkluderer transport og distribusjon (etter salg), bearbeiding av solgte produkter, bruk av solgte produkter, sluttbehandling av solgte produkter, leide eiendeler, franchise, og investeringer.

For finansinstitusjoner er kategorien "investeringer" (Category 15) den mest sentrale. Denne beregnes ved å allokere en andel av investeringsobjektets totale utslipp til investoren basert på eierandel eller lånebeløp. Standardmetoden er utviklet av Partnership for Carbon Accounting Financials (PCAF), som også norske banker som DNB og Sparebank 1 har sluttet seg til. PCAF deler inn i tre klasser: for børsnoterte selskaper brukes enterprise value including cash (EVIC) som allokeringsfaktor, for private selskaper brukes egenkapital, og for prosjektfinansiering brukes lånebeløp.

Et konkret eksempel: Hvis DNB har lånt 100 millioner kroner til et selskap med en EVIC på 1 milliard kroner, og selskapet har totale Scope 1+2-utslipp på 50 000 tonn CO₂, så allokeres 10 prosent av utslippene til DNB – altså 5 000 tonn CO₂. Dette tallet rapporteres så som en del av DNBs Scope 3-utslipp.

Historisk bakgrunn

Konseptet med å kategorisere klimagassutslipp i tre scope ble først introdusert av GHG Protocol i 2001, men Scope 3 fikk lenge lite oppmerksomhet. De fleste selskaper fokuserte på Scope 1 og 2 fordi de var enklere å måle og kontrollere. Etter Parisavtalen i 2015 og økende press fra investorer og myndigheter, begynte interessen for Scope 3 å vokse.

I Norge fikk Scope 3 et kraftig løft da Finansdepartementet i 2019 ba Norges Bank om å rapportere klimarisiko i Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). NBIM publiserte sin første klimarapport i 2020, der finansierte utslipp (Scope 3) sto sentralt. Samme år lanserte PCAF sin globale standard for beregning av finansierte utslipp, noe som ga en felles metodikk.

EU har også spilt en viktig rolle. Gjennom taksonomiforordningen og Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) blir Scope 3-rapportering gradvis obligatorisk for store selskaper. Fra 2024 må norske børsnoterte selskaper med mer enn 500 ansatte rapportere i henhold til CSRD, noe som inkluderer Scope 3. Dette har ført til en betydelig økning i etterspørselen etter data og verktøy for å måle indirekte utslipp.

Praktisk eksempel

La oss se på et norsk eksempel: KLP, landets største pensjonskasse, har forpliktet seg til å nå netto null utslipp innen 2050. I sin årsrapport for 2023 oppga KLP finansierte utslipp (Scope 3, kategori 15) på omtrent 3,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Til sammenligning var deres egne operasjonelle utslipp (Scope 1+2) kun rundt 200 tonn. Dette viser hvor dominerende Scope 3 er for finansielle aktører.

Tabellen nedenfor viser hvordan KLPs finansierte utslipp fordeler seg på ulike sektorer (fiktive tall, men basert på typisk fordeling):

Fordeler og ulemper

Fordelene med å fokusere på Scope 3 er flere. For det første gir det et mer komplett bilde av et selskaps eller en porteføljes klimapåvirkning. Uten Scope 3 risikerer investorer å overse den største delen av utslippene. For det andre driver det endring i hele verdikjeden – når store investorer krever Scope 3-data, må leverandører og kunder også rapportere, noe som skaper insentiver for utslippskutt. For det tredje er Scope 3-rapportering i ferd med å bli et konkurransefortrinn: selskaper som kan dokumentere lave indirekte utslipp, tiltrekker seg kapital fra bærekraftsfokuserte investorer.

Ulempene er knyttet til kompleksitet og datakvalitet. Scope 3-data er ofte estimater basert på gjennomsnittsdata og bransjefaktorer, noe som gir stor usikkerhet. To selskaper i samme bransje kan rapportere svært forskjellige Scope 3-tall fordi de bruker ulike metoder eller datakilder. Dette gjør sammenligning vanskelig. I tillegg er det ressurskrevende for små og mellomstore bedrifter å samle inn data fra hele verdikjeden. Det er også en risiko for dobbelttelling – samme utslipp kan rapporteres av flere aktører (for eksempel både leverandør og kunde).

For investorer er den største ulempen at Scope 3-data kan være misvisende hvis man ikke forstår metodikken. Et selskap som aktivt jobber med å redusere sine egne utslipp, kan likevel ha høye Scope 3-tall fordi det opererer i en karbonintensiv bransje. Derfor bør Scope 3 alltid vurderes sammen med andre faktorer som selskapets strategi, investeringer i grønn teknologi og overgangsrisiko.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at Scope 3 er frivillig og ikke like viktig som Scope 1 og 2. Selv om rapportering i mange tilfeller fortsatt er frivillig, blir det stadig mer påkrevd gjennom reguleringer som CSRD og EU-taksonomi. Mange investorer og banker krever allerede Scope 3-data som en del av sin due diligence.

En annen misforståelse er at Scope 3 bare gjelder store, børsnoterte selskaper. I realiteten påvirker Scope 3 alle ledd i verdikjeden, inkludert små leverandører. En norsk underleverandør til et stort oljeselskap vil bli bedt om å oppgi sine utslipp – og disse utslippene blir en del av oljeselskapets Scope 3.

Noen tror også at Scope 3 er det samme som et selskaps totale karbonavtrykk. Det er ikke riktig: karbonavtrykk inkluderer ofte både Scope 1, 2 og 3, men begrepet brukes også mer snevert om kun direkte utslipp. Scope 3 er en spesifikk kategori innenfor GHG Protocol, og det er viktig å skille mellom dem når man leser rapporter.

Endelig er det en misforståelse at lave Scope 3-utslipp automatisk betyr et bærekraftig selskap. Et selskap kan ha lave indirekte utslipp fordi det kjøper inn tjenester i stedet for å produsere selv, men samtidig ha andre miljøproblemer som vannforbruk eller avskoging. Scope 3 må derfor sees i sammenheng med en helhetlig ESG-analyse.

Oppsummering

Scope 3 er en avgjørende del av klimarapporteringen for både selskaper og investorer. Det gir innsikt i de indirekte utslippene som ofte utgjør størstedelen av klimapåvirkningen, spesielt i finansnæringen og for selskaper i fossile verdikjeder. Selv om datakvalitet og metodikk fortsatt er under utvikling, er trenden klar: Scope 3 blir stadig viktigere i regulering, investeringsanalyse og risikostyring.

For norske investorer er det lurt å sette seg inn i hvordan Scope 3 beregnes og rapporteres. Sjekk fondenes og selskapenes rapporter, se etter PCAF-sertifisering og vær oppmerksom på forskjeller i metodikk. Husk at Scope 3-tall alene ikke forteller hele historien – de må ses i sammenheng med selskapets strategi, bransje og overgangsplan.

Ved å forstå Scope 3 kan du som investor ta mer informerte beslutninger og bidra til omstillingen mot et lavutslippssamfunn. Enten du investerer i aksjer, fond eller obligasjoner, er kunnskap om indirekte utslipp en viktig del av fremtidens finansielle analyse.