Hva er Scope 2-utslipp? Forklaring for investorer

Hva er Scope 2 emissions?

Scope 2-utslipp er en av tre kategorier i GHG-protokollen (Greenhouse Gas Protocol), som er den mest brukte standarden for klimaregnskap. Kategorien omfatter indirekte utslipp fra produksjon av elektrisitet, damp, varme og kjøling som et selskap kjøper og forbruker. Utslippene skjer fysisk hos kraftprodusenten, men regnes som selskapets ansvar fordi de oppstår som følge av selskapets energiforbruk. For investorer er Scope 2 viktig fordi det gir et mer fullstendig bilde av et selskaps karbonfotavtrykk og klimapåvirkning. Sammen med Scope 1 (direkte utslipp) og Scope 3 (andre indirekte utslipp) utgjør Scope 2 grunnlaget for å vurdere et selskaps bærekraftsprofil og risiko knyttet til klimaendringer og reguleringer.

Forstå Scope 2 emissions

For å forstå Scope 2 må man skille mellom to beregningsmetoder: location-based og market-based. Location-based metoden bruker gjennomsnittlige utslippsfaktorer for det lokale strømnettet der selskapet er lokalisert. I Norge, hvor strømmen i stor grad kommer fra vannkraft, er utslippsfaktoren svært lav – omtrent 0,01 kg CO₂ per kWh. Market-based metoden derimot tar utgangspunkt i de faktiske energikontraktene selskapet har inngått, inkludert kjøp av opprinnelsesgarantier eller sertifikater for fornybar energi. Dermed kan et selskap som kjøper sertifikater for vindkraft rapportere null Scope 2-utslipp i market-based regnskapet, selv om det er tilkoblet et fossilbasert nett. Forskjellen mellom metodene er avgjørende for investorer: location-based viser den faktiske påvirkningen på klimaet, mens market-based kan gi et mer gunstig bilde dersom selskapet aktivt kjøper grønne sertifikater. Tabellen under viser utslippsfaktorer for strøm i utvalgte land:

Hvordan fungerer Scope 2 emissions?

Prosessen for å beregne Scope 2-utslipp er relativt enkel: Selskapet samler inn data over alt kjøpt energiforbruk i kilowattimer (kWh) for en rapporteringsperiode. Deretter multipliseres forbruket med relevante utslippsfaktorer, som oppgis i kg CO₂-ekvivalenter per kWh. For location-based metoden hentes faktorer fra offentlige kilder som miljødirektoratet eller internasjonale databaser. For market-based metoden brukes faktorer fra de spesifikke kontraktene eller sertifikatene selskapet har kjøpt. Rapporteringen skjer i selskapets årlige klimaregnskap, ofte i tråd med GHG Protocol Corporate Standard. Mange norske børsnoterte selskaper inkluderer Scope 2 i sine bærekraftsrapporter, og investorer kan finne dataene i selskapets årsrapport eller på plattformer som Bloomberg Terminal. Etterspørselen etter transparente Scope 2-data øker, spesielt etter at EUs taksonomi og åpenhetsloven har stilt strengere krav til klimarapportering.

Historisk bakgrunn

GHG-protokollen ble utviklet på 1990-tallet av World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD). Scope 2 ble formelt definert i 2001-utgaven av protokollen, som en reaksjon på behovet for å skille mellom direkte og indirekte utslipp. I årene etter har Scope 2 fått økende oppmerksomhet, særlig etter at investorer og myndigheter begynte å kreve mer detaljert klimarapportering. I Norge har rapporteringskravene blitt skjerpet gjennom regnskapsloven og EUs ikke-finansielle rapporteringsdirektiv (NFRD). I 2023 ble det også innført krav om at store foretak må rapportere i henhold til EUs taksonomi, noe som inkluderer Scope 2-utslipp. Historisk sett har mange selskaper fokusert på Scope 1, men presset fra investorer og forbrukere har gjort Scope 2 like viktig. For eksempel har oljefondet (NBIM) tydelig signalisert at de forventer at selskaper i porteføljen reduserer både Scope 1 og Scope 2-utslipp.

Praktisk eksempel

La oss ta et fiktivt norsk selskap, Norsk Metall AS, som produserer aluminium. Selskapet har et strømforbruk på 10 000 000 kWh i året. Anlegget ligger i Norge, hvor utslippsfaktoren er 0,01 kg CO₂/kWh. Location-based Scope 2 blir da: 10 000 000 kWh × 0,01 kg/kWh = 100 000 kg CO₂ = 100 tonn CO₂. Dersom selskapet i tillegg har et datterselskap i Tyskland som bruker 5 000 000 kWh fra det tyske nettet (faktor 0,50 kg/kWh), blir utslippene der 2 500 tonn CO₂. Totalt location-based Scope 2 blir 2 600 tonn. Hvis Norsk Metall AS kjøper opprinnelsesgarantier for tysk forbruk som dekker hele det tyske forbruket, kan market-based utslippene reduseres til 100 tonn (kun norsk del). Investorer som sammenligner selskaper på tvers av land, bør være oppmerksomme på hvilken metode som er brukt. Et annet eksempel: et norsk kontorbygg med 500 000 kWh strømforbruk vil ha location-based utslipp på bare 5 tonn CO₂, mens et tilsvarende bygg i Polen ville hatt 400 tonn. Dette viser hvor stor betydning energimiksen i strømnettet har for Scope 2.

Fordeler og ulemper

Fordelene med å rapportere Scope 2-utslipp er flere. For det første gir det et mer fullstendig bilde av selskapets klimapåvirkning, noe som er viktig for investorer som ønsker å vurdere klimarisiko. For det andre kan selskaper med lave Scope 2-utslipp oppnå et konkurransefortrinn i markedet, spesielt i sektorer hvor kunder stiller krav om lave karbonfotavtrykk. For det tredje motiverer rapporteringen til energieffektivisering og overgang til fornybar energi. Ulempene inkluderer at beregningen er avhengig av metodevalg, noe som kan gi svært ulike resultater og gjøre sammenligning vanskelig. Kjøp av sertifikater kan også oppfattes som «grønnvasking» dersom det ikke følges opp med reelle reduksjoner. I tillegg krever Scope 2-rapportering detaljerte data om energiforbruk og kontrakter, noe som kan være ressurskrevende for mindre selskaper. Til slutt er det en risiko for at investorer overfokuserer på Scope 2 og overser de ofte mye større Scope 3-utslippene.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at Scope 2-utslipp er direkte utslipp fra selskapets egne aktiviteter. I virkeligheten er de indirekte og skjer hos leverandøren av energi. En annen misforståelse er at kjøp av fornybarstrøm automatisk gir null Scope 2-utslipp. Dette stemmer kun for market-based metoden; location-based utslippene kan fortsatt være positive dersom selskapet er koblet til et nett med fossile kilder. Mange tror også at Scope 2 er irrelevant for tjenesteselskaper med lavt strømforbruk. Men selv kontorer, butikker og datasentre kan ha betydelige utslipp dersom de er lokalisert i land med høy karbonintensitet. En tredje misforståelse er at Scope 2 alltid er mindre viktig enn Scope 1. For enkelte selskaper, som for eksempel et datasenter, kan Scope 2 utgjøre majoriteten av de totale utslippene. Derfor må investorer vurdere alle tre scope-ene i sammenheng.

Oppsummering

Scope 2-utslipp er en kritisk komponent i et selskaps klimaregnskap og en viktig faktor for investorer som analyserer bærekraft og risiko. Ved å forstå forskjellen mellom location-based og market-based metoder, kan investorer få et mer nyansert bilde av hvor reelle et selskaps utslippsreduksjoner er. Norske selskaper drar nytte av landets rene strømnett, men må likevel være oppmerksomme på utslipp fra internasjonale virksomheter. Ettersom reguleringene strammes til og investorenes krav øker, vil Scope 2 fortsette å spille en sentral rolle i verdsettelse og porteføljeforvaltning. For å ta informerte beslutninger bør investorer alltid sjekke hvilken beregningsmetode som er brukt, og sammenligne Scope 2-data med bransjekolleger.