Hva er Scope 2?

Kort forklart

Scope 2 er indirekte klimagassutslipp fra produksjon av elektrisitet, varme, kjøling og damp som et selskap kjøper fra eksterne kilder. Utslippene oppstår hos energileverandøren, men rapporteres av kjøperen og inngår i selskapets totale klimaregnskap.

Hovedpunkter

Scope 2 måler indirekte utslipp fra innkjøpt energi og er en sentral del av GHG Protocol.
For norske kraftkrevende bedrifter som Hydro og Elkem utgjør Scope 2 ofte en betydelig andel av de totale klimagassutslippene.
Investorer bruker Scope 2 for å vurdere klimarisiko, omstillingsrisiko og etterlevelse av EU-taksonomien.
To beregningsmetoder finnes: location-based (stedbasert) og market-based (markedsbasert), som kan gi svært ulike resultater.
Reduksjon av Scope 2 kan oppnås gjennom energieffektivisering, kjøp av fornybar energi med opprinnelsesgarantier eller egenproduksjon.
Rapportering av Scope 2 blir stadig viktigere for selskaper som ønsker tilgang til grønn finansiering og lavkarbonfond.

Scope 2 er et begrep fra GHG Protocol (Greenhouse Gas Protocol), som er den mest brukte standarden for klimaregnskap i verden. Protokollen deler utslipp inn i tre kategorier (scopes) for å unngå dobbelttelling og gi et helhetlig bilde av et selskaps klimapåvirkning. Scope 1 dekker direkte utslipp fra kilder som selskapet eier eller kontrollerer, for eksempel fabrikkpipen eller firmabilen. Scope 3 omfatter alle andre indirekte utslipp i verdikjeden, både oppstrøms og nedstrøms.

Scope 2 er den 'mellomste' kategorien og fanger opp utslipp som oppstår når energien selskapet kjøper blir produsert. Hvis et norsk industriselskap kjøper strøm fra det nordiske kraftnettet, slipper kraftverket som produserer strømmen ut CO₂. Siden selskapet ikke eier kraftverket, er utslippet indirekte, men det er likevel en konsekvens av selskapets aktivitet. Derfor må det rapporteres under Scope 2.

For investorer er Scope 2 viktig fordi det avslører hvor avhengig et selskap er av fossil energi. Et selskap som kjøper strøm fra kullkraft har et høyt Scope 2-avtrykk, selv om det ikke har skorsteiner selv. I en tid med økende karbonprising og strengere reguleringer kan dette utgjøre en betydelig finansiell risiko.

Forstå Scope 2

For å forstå Scope 2 må man først se sammenhengen med Scope 1 og 3. Scope 1 er 'egne' utslipp, Scope 2 er 'kjøpt energi', og Scope 3 er 'alt annet' i verdikjeden. Mange selskaper har størst utslipp i Scope 3, men Scope 2 er ofte lettere å påvirke på kort sikt fordi man kan bytte energileverandør eller investere i energieffektivisering.

For norske investorer er det spesielt interessant at Norges strømproduksjon i all hovedsak er fornybar (vannkraft, vindkraft). Det betyr at location-based Scope 2 for norske selskaper ofte er svært lav – rundt 20 gram CO₂ per kWh. Til sammenligning er EU-gjennomsnittet omtrent 300 gram per kWh, og i kull-intensive land som Polen over 700 gram. Et norsk selskap som kun rapporterer location-based får dermed et gunstig bilde.

Men dersom selskapet også rapporterer market-based (som kreves av GHG Protocol), kan tallet bli høyere. Market-based tar utgangspunkt i hvilke energikontrakter selskapet har inngått. Hvis selskapet ikke har kjøpt opprinnelsesgarantier for fornybar strøm, må det bruke en residualmiks som ofte inneholder en større andel fossil energi. Dette kan gi et helt annet bilde av klimarisikoen.

Hvordan fungerer Scope 2?

Beregningen av Scope 2 følger en enkel formel: Utslipp = Energiforbruk (kWh) × Utslippsfaktor (kg CO₂/kWh). Utslippsfaktoren avhenger av hvilken metode som brukes. For location-based brukes den gjennomsnittlige utslippsfaktoren for det geografiske området der energien forbrukes. I Norge er denne faktoren svært lav på grunn av vannkraft. For market-based brukes faktoren fra de spesifikke energikontraktene selskapet har, eventuelt en residualmiks fra det europeiske energimarkedet.

Rapportering av Scope 2 er obligatorisk for mange selskaper i Norge, spesielt de som er underlagt åpenhetsloven eller EU-taksonomien. Store foretak må rapportere i henhold til GHG Protocol. Dette inkluderer både location-based og market-based tall. Investorer kan dermed sammenligne selskaper på tvers av land og se hvilke som faktisk kjøper fornybar energi.

En viktig nyanse er at opprinnelsesgarantier (GOs) kan flytte utslipp mellom land. Et norsk selskap kan kjøpe GOs fra svensk vindkraft for å dokumentere at strømmen er fornybar. Men kritikere peker på at dette ikke nødvendigvis fører til nye fornybarinvesteringer; det kan bare være en omfordeling av eksisterende sertifikater. Derfor ser noen investorer mer på location-based som et mer 'fysisk' bilde av utslippene.

Historisk bakgrunn

GHG Protocol ble lansert i 2001 av World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD). Scope 2 ble definert som en egen kategori for å skille indirekte utslipp fra kjøpt energi fra andre indirekte utslipp. I 2015 kom en oppdatering (Scope 2 Guidance) som innførte krav om å rapportere både location-based og market-based.

I Norge har klimarapportering fått økt oppmerksomhet etter at Stortinget vedtok klimamål om 55 % reduksjon innen 2030. Miljødirektoratet anbefaler norske selskaper å følge GHG Protocol. Flere norske pensjonsfond, som KLP og Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), krever at selskaper i porteføljen rapporterer klimautslipp inkludert Scope 2.

EU-taksonomien, som ble innført i 2020, stiller krav om at selskaper som ønsker å klassifisere sine aktiviteter som bærekraftige, må dokumentere at de ikke gjør vesentlig skade på miljøet. Scope 2-utslipp er en sentral indikator her. Dette har gjort at investorer i økende grad etterspør detaljert Scope 2-data for å vurdere om et selskap er i tråd med taksonomien.

Praktisk eksempel

La oss ta Norsk Hydro, et av Norges største industriselskaper. Hydro produserer aluminium, en svært energikrevende prosess. I 2022 brukte Hydro omtrent 20 TWh strøm globalt. Hvis vi bruker location-based metode med norsk utslippsfaktor (20 g/kWh), blir Scope 2-utslippet: 20 TWh × 20 g/kWh = 400 000 tonn CO₂. Men Hydro har også produksjon i andre land, som Tyskland og Qatar. I Tyskland er utslippsfaktoren høyere (ca. 350 g/kWh), så for den delen blir utslippet betydelig større.

Hvis vi i stedet bruker market-based metode, må Hydro vise til hvilke opprinnelsesgarantier de har kjøpt. For norsk produksjon har Hydro ofte garantier for vannkraft, slik at market-based faktoren blir null. For tysk produksjon uten garantier må de bruke residualmiks (ca. 500 g/kWh), noe som gir et høyere tall. Dette illustrerer hvorfor investorer må se begge tallene for å få et fullstendig bilde.

I kroner og øre kan klimarisikoen kvantifiseres. Med en antatt CO₂-pris på 1000 NOK per tonn (tilsvarende EUs kvotepris i 2023), ville Hydros location-based Scope 2-utslipp på 400 000 tonn kostet 400 millioner NOK årlig dersom de måtte kjøpe kvoter. Dette viser hvorfor investorer bør være oppmerksomme på Scope 2.

Fordeler og ulemper

En stor fordel med Scope 2-rapportering er at det gir et standardisert og sammenlignbart mål på klimapåvirkning fra energibruk. Investorer kan enkelt sammenligne selskaper innen samme bransje, for eksempel aluminiumsprodusenter i Norge vs. Kina. Scope 2-data er også relativt enkle å beregne sammenlignet med Scope 3, som krever omfattende kartlegging av verdikjeden.

Ulempen er at metodene kan gi svært ulike resultater. Et selskap som kjøper GOs kan rapportere null i market-based Scope 2, selv om den fysiske strømmen de bruker kommer fra samme nett som inneholder fossil kraft. Dette kan skape grønnvasking. I tillegg er utslippsfaktorene ofte basert på gjennomsnitt, noe som skjuler variasjoner innenfor et land.

For investorer er det derfor viktig å ikke bare se på Scope 2-tallet isolert, men også vurdere kvaliteten på rapporteringen. Har selskapet ekstern revisjon? Hvilken metode vektlegger de? Noen investorer foretrekker location-based fordi det gir et mer 'fysisk' bilde, mens andre ser på market-based som et mål på selskapets faktiske energikjøp.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at Scope 2 er direkte utslipp fra selskapets egne aktiviteter. Det stemmer ikke – Scope 2 er indirekte fordi utslippet skjer hos energileverandøren. En annen misforståelse er at Scope 2 bare er relevant for store industribedrifter. I realiteten har også kontorbygg, butikker og tjenesteytende næringer Scope 2-utslipp fra strøm og fjernvarme.

Mange tror også at rapportering av Scope 2 er frivillig. I Norge er det obligatorisk for store foretak i henhold til regnskapsloven og EU-taksonomien. Små og mellomstore bedrifter kan rapportere frivillig, men flere gjør det for å få tilgang til grønn finansiering.

En tredje misforståelse er at location-based og market-based alltid gir samme resultat. Som vi har sett, kan forskjellen være stor. I Norge er location-based lav, men market-based kan være høy hvis selskapet ikke har kjøpt garantier. Investorer bør derfor alltid be om begge tallene og forstå forskjellen.

Oppsummering

Scope 2 er en sentral del av klimaregnskapet og gir investorer innsikt i hvordan et selskap håndterer risiko knyttet til energiforbruk. For norske investorer er det spesielt viktig å være klar over at landets rene energimiks gjør at location-based Scope 2 ofte er lav, men at market-based kan avsløre om selskapet faktisk kjøper fornybar energi.

Ved å forstå Scope 2 kan investorer bedre vurdere hvilke selskaper som er rustet for fremtidens strengere klimakrav og høyere karbonpriser. Selskaper med lave Scope 2-utslipp og gode rutiner for energikjøp vil trolig ha lavere omstillingsrisiko og bedre tilgang på kapital.

Husk at Scope 2 bare er ett av flere verktøy i ESG-verktøykassen. For en helhetlig vurdering bør investorer også se på Scope 1, Scope 3, og andre bærekraftsindikatorer. Men uten å forstå Scope 2 er bildet ufullstendig.

Eksempel på Scope 2

Et norsk industriselskap bruker 50 000 MWh strøm i året. Med location-based faktor på 20 g CO₂/kWh blir Scope 2-utslippet 50 000 × 1000 × 0,020 = 1 000 tonn CO₂. Med en CO₂-pris på 1000 NOK/tonn tilsvarer dette en årlig kostnad på 1 million NOK.

Grafer og nøkkelfakta

Utslippsfaktorer per kWh i ulike land

Vis data

	g CO₂/kWh
Norge	20
EU-snitt	300
Tyskland	350
Polen	700

FAQ

Hva er forskjellen på location-based og market-based Scope 2?

Location-based bruker gjennomsnittlig utslippsfaktor for strømnettet der energien forbrukes. Market-based bruker utslippsfaktor fra de spesifikke energikontraktene selskapet har inngått, inkludert opprinnelsesgarantier. Location-based gir et 'fysisk' bilde, mens market-based viser selskapets valg av energikjøp.

Hvordan kan investorer bruke Scope 2-data i sin analyse?

Investorer kan sammenligne Scope 2-utslipp på tvers av selskaper i samme bransje for å identifisere de med lavest klimarisiko. De kan også vurdere om selskapet har en strategi for å redusere Scope 2, for eksempel gjennom energieffektivisering eller kjøp av fornybar energi. Høye Scope 2-utslipp kan indikere eksponering mot fremtidig karbonprising.

Er Scope 2-rapportering obligatorisk i Norge?

Ja, for store foretak er det obligatorisk å rapportere klimagassutslipp i henhold til regnskapsloven og EU-taksonomien. Dette inkluderer Scope 2. Miljødirektoratet anbefaler at rapporteringen følger GHG Protocol. Mindre selskaper kan rapportere frivillig, men det blir stadig mer vanlig.

Hvordan reduserer selskaper Scope 2-utslipp?

Vanlige tiltak inkluderer energieffektivisering (ny teknologi, isolasjon), kjøp av opprinnelsesgarantier for fornybar strøm, inngåelse av PPA-er (power purchase agreements) for ny fornybar kraft, og egenproduksjon av sol- eller vindkraft. Noen selskaper flytter også produksjon til områder med renere strømnett.

Kan Scope 2-utslipp være null?

Ja, i market-based rapportering kan Scope 2 være null hvis selskapet kjøper opprinnelsesgarantier som dekker alt energiforbruket. I location-based kan det være svært lavt i land som Norge, men aldri helt null fordi selv fornybar kraft har noe utslipp knyttet til bygging og drift av kraftverk.

Kilder

Artikkelen bygger på GHG Protocol Scope 2 Guidance (2015) og norske retningslinjer fra Miljødirektoratet. Eksemplene er fiktive men realistiske for norsk industri. Scope 2 kalles også 'indirekte utslipp fra energi' på norsk.

Hva er Scope 2? – Definisjon, beregning og betydning for investorer