Hva er scope 1-utslipp?

Scope 1 emissions, eller scope 1-utslipp på norsk, er en betegnelse på de direkte klimagassutslippene som et selskap selv har ansvar for. Dette er utslipp fra kilder som selskapet eier eller kontrollerer direkte. Typiske eksempler er forbrenning av olje, gass eller kull i egne fabrikker, kjeler eller ovner, samt utslipp fra selskapets egne kjøretøy, som biler, lastebiler eller anleggsmaskiner. Også prosessutslipp fra kjemiske reaksjoner i produksjonen, for eksempel sementproduksjon, regnes som scope 1.

Begrepet er hentet fra Greenhouse Gas Protocol (GHG Protocol), som er den mest brukte internasjonale standarden for klimaregnskap. GHG Protocol deler utslippene inn i tre kategorier: scope 1, scope 2 og scope 3. Scope 1 er den kategorien som er mest direkte knyttet til selskapets egen drift, og derfor ofte den første bedrifter fokuserer på når de skal redusere sitt klimafotavtrykk.

For investorer er scope 1-utslipp relevante fordi de representerer en konkret og målbar klimarisiko. Selskaper med store scope 1-utslipp kan bli møtt med strengere reguleringer, karbonprising eller høyere kostnader i fremtiden. I tillegg kan omdømmet påvirkes negativt dersom utslippene er høye sammenlignet med konkurrenter.

Forstå scope 1-utslipp

For å forstå scope 1-utslipp fullt ut, må vi se dem i sammenheng med de to andre kategoriene i GHG Protocol. Scope 2 omfatter indirekte utslipp fra innkjøpt energi, som strøm, fjernvarme eller damp. Scope 3 er alle andre indirekte utslipp i verdikjeden, både oppstrøms (innkjøpte varer og tjenester) og nedstrøms (kunders bruk av produktene). Mens scope 1-utslippene er direkte og enkle å tilskrive selskapet, er scope 3 ofte de største, men også vanskeligst å måle.

En viktig egenskap ved scope 1 er at selskapet har full kontroll over utslippskildene. Det betyr at reduksjonstiltak som energieffektivisering, bytte til fornybare energikilder eller elektrifisering av transportflåten kan iverksettes direkte. Dette gjør scope 1 til et naturlig startpunkt for klimatiltak.

For investorer er det nyttig å beregne scope 1-intensitet, det vil si utslipp per enhet omsetning eller per produsert enhet. Dette gjør det mulig å sammenligne selskaper innen samme bransje, uavhengig av størrelse. For eksempel kan et norsk industriselskap med 100 000 tonn CO2-ekvivalenter i scope 1 og 10 milliarder kroner i omsetning ha en intensitet på 10 kg CO2 per 1 000 kroner omsetning. Hvis konkurrenten har 5 kg per 1 000 kroner, indikerer det at konkurrenten er mer klimaeffektiv.

Hvordan fungerer scope 1-utslipp?

Beregningen av scope 1-utslipp følger en standardisert metode. Først identifiserer selskapet alle kilder til direkte utslipp, for eksempel forbrenning av fossilt brensel i faste installasjoner (kjeler, ovner) og mobile kilder (biler, skip). Deretter samles data om aktivitetsnivået, som liter diesel, kubikkmeter naturgass eller tonn kull. Til slutt multipliseres aktivitetsdataene med en utslippsfaktor som angir hvor mye CO2 eller andre klimagasser som slippes ut per enhet brensel.

Utslippsfaktorene er ofte hentet fra offentlige kilder som Miljødirektoratet i Norge eller fra internasjonale databaser som IPCC. For eksempel har norsk diesel en utslippsfaktor på omtrent 2,68 kg CO2 per liter. Hvis et selskap bruker 10 000 liter diesel i året i sine lastebiler, blir scope 1-utslippet 26,8 tonn CO2. Metan (CH4) og lystgass (N2O) regnes også med, og omregnes til CO2-ekvivalenter basert på deres globale oppvarmingspotensial.

Tabellen under viser typiske utslippsfaktorer for noen vanlige energibærere i Norge:

EnergikildeUtslippsfaktor (kg CO2 per enhet)
Diesel (liter)2,68
Bensin (liter)2,31
Naturgass (Sm3)2,02
Kull (kg)2,42
Selskapene må rapportere scope 1-utslippene i sine årlige bærekraftsrapporter. Fra 2024 vil EUs Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) stille strenge krav til rapportering for store norske selskaper, inkludert revisjon av utslippstallene.

Historisk bakgrunn

Begrepet scope 1 oppsto i forbindelse med utviklingen av Greenhouse Gas Protocol, som ble lansert i 2001 av World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD). Målet var å skape en felles standard for klimaregnskap slik at selskaper kunne måle og rapportere utslippene sine på en konsistent måte.

I årene etter Kyoto-avtalen (1997) og Paris-avtalen (2015) har presset på selskaper for å redusere klimagassutslipp økt betydelig. Investorer og myndigheter har begynt å kreve mer detaljert informasjon om klimarisiko. I Norge har Miljødirektoratet og Finanstilsynet vært pådrivere for bedre rapportering. Fra 2021 må store norske foretak rapportere i henhold til åpenhetsloven og EUs taksonomi, noe som indirekte påvirker etterspørselen etter scope 1-data.

I dag er scope 1 en integrert del av de fleste bærekraftsrapporter, og selskaper som Equinor, Norsk Hydro og Yara rapporterer årlig sine scope 1-utslipp. Utviklingen går mot at også mindre selskaper må rapportere, og at kravene til uavhengig verifikasjon blir strengere.

Praktisk eksempel

La oss ta et fiktivt norsk produksjonsselskap, Norsk Industri AS, som produserer metallkomponenter. Selskapet har en fabrikk som bruker naturgass til oppvarming og prosesser, samt en lastebilflåte på 20 kjøretøy som går på diesel. I 2023 var forbruket 500 000 Sm3 naturgass og 80 000 liter diesel.

Beregning av scope 1-utslipp:

  • Naturgass: 500 000 Sm3 × 2,02 kg CO2/Sm3 = 1 010 000 kg CO2 = 1 010 tonn CO2
  • Diesel: 80 000 liter × 2,68 kg CO2/liter = 214 400 kg CO2 = 214 tonn CO2
  • Totalt scope 1: 1 224 tonn CO2-ekvivalenter
  • Selskapet rapporterer dette i sin bærekraftsrapport for 2023. I tillegg oppgir de at scope 1-intensiteten er 12,2 kg CO2 per 1 000 kroner omsetning (omsetning 100 millioner kroner).

    For investorer gir dette et bilde av selskapets direkte klimapåvirkning. Hvis Norsk Industri AS ønsker å redusere scope 1, kan de investere i elektriske ovner (krever mye strøm, men strøm i Norge har lave utslipp), bytte til elektriske lastebiler eller installere varmegjenvinning. Slike tiltak kan redusere scope 1 betydelig, men krever kapital.

    Fordeler og ulemper

    Fordeler med å fokusere på scope 1-utslipp:

  • Selskapet har full kontroll over kildene, noe som gjør reduksjonstiltak enklere å iverksette.
  • Måling og rapportering er relativt enkel sammenlignet med scope 3, fordi dataene ofte er lett tilgjengelige (fakturaer på drivstoff, målinger av gassforbruk).
  • Scope 1-utslipp er ofte de mest synlige for investorer og myndigheter, og reduksjoner kan gi rask omdømmeforbedring.
  • Ulemper:

  • For mange selskaper utgjør scope 1 en liten del av det totale klimafotavtrykket. Scope 3-utslipp kan være 10–100 ganger større. Å kun fokusere på scope 1 kan gi et misvisende bilde.
  • Reduksjon av scope 1 kan kreve store investeringer i ny teknologi eller omstilling av produksjonen, noe som påvirker lønnsomheten på kort sikt.
  • Det er en risiko for at selskaper «greenwasher» ved å redusere scope 1 marginalt, mens de ignorerer større utslipp i verdikjeden.
For investorer er det derfor viktig å se scope 1 i sammenheng med scope 2 og 3, og vurdere selskapets totale klimastrategi.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at scope 1 omfatter alle utslipp et selskap forårsaker. I virkeligheten er scope 1 bare toppen av isfjellet. De største utslippene finnes ofte i scope 3, for eksempel fra innkjøpte råvarer eller kunders bruk av produktene.

En annen misforståelse er at kjøp av fornybar strøm automatisk reduserer scope 1. Strømforbruk er scope 2, ikke scope 1. Scope 1 reduseres først når selskapet slutter å brenne fossilt brensel i egne anlegg eller kjøretøy.

Noen tror også at scope 1-utslipp kun handler om CO2, men det inkluderer også metan (CH4) og lystgass (N2O), som har mye høyere oppvarmingspotensial. Derfor rapporteres utslippene i CO2-ekvivalenter.

Til slutt er det en misforståelse at små selskaper ikke trenger å rapportere scope 1. Selv om kravene ofte gjelder store foretak, kan frivillig rapportering gi konkurransefortrinn og bedre tilgang på kapital fra bærekraftsfokuserte investorer.

Oppsummering

Scope 1 emissions er en grunnleggende byggestein i klimaregnskapet og et viktig verktøy for investorer som ønsker å forstå et selskaps direkte klimapåvirkning. Utslippene er relativt enkle å måle og kontrollere, men utgjør ofte bare en liten del av det totale fotavtrykket.

For norske investorer er det relevant å følge med på hvordan selskaper rapporterer scope 1, spesielt i lys av nye EU-krav som CSRD. Selskaper som aktivt reduserer sine scope 1-utslipp kan oppnå lavere risiko og bedre omdømme, noe som kan påvirke verdsettelsen positivt.

Husk at scope 1 må ses i sammenheng med scope 2 og 3 for å få et helhetlig bilde. Ved å analysere utslippsintensitet og utvikling over tid, kan investorer ta mer informerte beslutninger i en tid hvor klimahensyn blir stadig viktigere for markedet.