Hva er Scope 1?

Kort forklart

Scope 1 omfatter direkte klimagassutslipp som stammer fra kilder som virksomheten selv eier eller kontrollerer, for eksempel forbrenning av fossilt brensel i egne kjeler, fabrikker eller kjøretøy.

Hovedpunkter

Scope 1 er de direkte utslippene et selskap har fra egne kilder, som fabrikker, firmabiler og produksjonsprosesser.
Det er en av tre kategorier i GHG-protokollen, sammen med Scope 2 (kjøpt energi) og Scope 3 (andre indirekte utslipp).
Investorer bruker Scope 1 for å vurdere selskapers miljørisiko, regulatoriske eksponering og omstillingsbehov.
Norske selskaper som Equinor, Yara og Norsk Hydro rapporterer årlige Scope 1-tall i sine bærekraftsrapporter.
Scope 1 er ofte enklere å måle og redusere enn Scope 3, men utgjør sjelden hele klimafotavtrykket.
Reduksjon i Scope 1 kan oppnås gjennom energieffektivisering, elektrifisering og bruk av fornybare energikilder.

Scope 1 er et begrep som brukes i klimarapportering for å beskrive de direkte klimagassutslippene en virksomhet har ansvar for. Utslippene kommer fra kilder som selskapet selv eier eller kontrollerer, for eksempel forbrenning av olje, gass eller kull i egne ovner, kjeler eller motorer. Det kan også være utslipp fra kjemiske prosesser i produksjonen eller lekkasjer av kjølemedier.

Definisjonen kommer fra Greenhouse Gas Protocol (GHG-protokollen), som er den mest brukte internasjonale standarden for å beregne og rapportere klimagassutslipp. Ifølge protokollen skal Scope 1 inkludere alle relevante klimagasser: karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), lystgass (N₂O) og fluorholdige gasser (F-gasser). Disse omregnes til CO₂-ekvivalenter for å kunne sammenlignes.

For en norsk investor er Scope 1 spesielt relevant fordi mange av de største selskapene på Oslo Børs, som Equinor, Aker BP og Yara, har betydelige direkte utslipp. Å forstå omfanget av disse utslippene gir innsikt i hvor sårbare selskapene er for fremtidige karbonpriser og strengere klimakrav.

Forstå Scope 1

For å få et fullstendig bilde av et selskaps klimapåvirkning må man se på alle tre kategoriene i GHG-protokollen: Scope 1, Scope 2 og Scope 3.

Scope	Beskrivelse	Eksempler
Scope 1	Direkte utslipp fra egne kilder	Fabrikkens oljefyr, firmabilenes bensinforbruk, lekkasje av kjølemiddel
Scope 2	Indirekte utslipp fra kjøpt energi	Strøm og fjernvarme som selskapet kjøper
Scope 3	Andre indirekte utslipp i verdikjeden	Råvarer, transport av varer, bruk av solgte produkter, ansattes reiser

Scope 1 er ofte den kategorien selskaper har mest direkte kontroll over. Derfor er det også den kategorien som først blir prioritert når selskaper setter klimamål. For eksempel har flere norske industriselskaper forpliktet seg til å redusere Scope 1-utslippene med 50–100 prosent innen 2030 eller 2050.

Investorer bør merke seg at Scope 1 kan variere mye mellom bransjer. Et oljeselskap har typisk store Scope 1-utslipp fra produksjonsplattformer, mens et IT-selskap har svært lave direkte utslipp. Derfor må man alltid sammenligne Scope 1-tall innenfor samme sektor, ikke på tvers av bransjer.

Hvordan fungerer Scope 1?

Selskaper rapporterer Scope 1-utslipp ved å multiplisere aktivitetsdata med utslippsfaktorer. Aktivitetsdata kan være hvor mange liter diesel som er brukt i firmabilene, eller hvor mange tonn kull som er forbrent i fabrikken. Utslippsfaktorene er standardiserte koeffisienter som angir hvor mye CO₂ som slippes ut per enhet brensel eller aktivitet. Disse faktorene publiseres av miljømyndigheter, for eksempel Miljødirektoratet i Norge.

Rapporteringen skjer vanligvis årlig i bærekraftsrapporten eller i henhold til EUs rapporteringsdirektiv (CSRD). For børsnoterte selskaper i Norge er det også krav om å oppgi vesentlige klimarisikoer i årsrapporten, i tråd med åpenhetsloven og anbefalingene fra Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD).

Et konkret eksempel: Hvis et norsk industriselskap bruker 10 000 liter fyringsolje i året, og utslippsfaktoren for fyringsolje er 2,7 kg CO₂ per liter, blir Scope 1-utslippet 27 tonn CO₂. Selskapet må også inkludere eventuelle metanlekkasjer og prosessutslipp. Rapporteringen skal være tredjepartsverifisert for å sikre pålitelighet.

Historisk bakgrunn

Behovet for en standardisert måte å rapportere klimagassutslipp på oppsto på 1990-tallet, i kjølvannet av FNs klimakonvensjon (UNFCCC) og Kyoto-protokollen. World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD) lanserte derfor GHG Protocol i 2001, som raskt ble den globale standarden.

I Norge har klimarapportering vært på dagsorden lenge. Allerede i 2003 fikk norske selskaper pålegg om å rapportere utslipp til Miljødirektoratet gjennom kvotesystemet. Etter hvert har rapporteringskravene blitt utvidet, og i dag er Scope 1-rapportering en integrert del av bærekraftsrapporteringen for alle større selskaper.

De siste årene har investorer fått økt oppmerksomhet rundt Scope 1, ikke minst på grunn av EUs taksonomi og det grønne skiftet. Flere norske pensjonsfond, som KLP og Statens pensjonsfond utland, har begynt å stille krav til selskapene om å redusere Scope 1-utslippene sine. Dette har ført til at stadig flere selskaper setter vitenskapsbaserte mål (Science Based Targets) for sine direkte utslipp.

Praktisk eksempel

La oss se på Equinor, Norges største olje- og gasselskap. I 2023 rapporterte Equinor totale Scope 1-utslipp på omtrent 12,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette kommer hovedsakelig fra forbrenning av gass i turbiner og fakling på plattformer, samt lekkasjer av metan. Til sammenligning var Scope 2-utslippene svært små (ca. 0,1 millioner tonn), mens Scope 3-utslippene (forbrenning av solgte produkter) var på over 300 millioner tonn.

Utslippstype	Millioner tonn CO₂-ekv. (2023)	Andel av totalt
Scope 1	12,5	4 %
Scope 2	0,1	<0,1 %
Scope 3	305	96 %

Tabellen viser at selv om Equinors Scope 1-utslipp er store i absolutte tall, utgjør de bare en liten del av det totale klimafotavtrykket. Likevel har Equinor forpliktet seg til å redusere Scope 1-utslippene med 50 prosent innen 2030 (sammenlignet med 2015-nivå). Dette skal oppnås gjennom elektrifisering av plattformer, karbonfangst og -lagring (CCS) og reduksjon av fakling.

For en investor gir dette viktig informasjon: Equinor har en klar plan for å redusere direkte utslipp, men den største klimarisikoen ligger i Scope 3. Derfor bør man ikke bare se på Scope 1 isolert, men også vurdere selskapets strategi for å håndtere hele verdikjeden.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

Scope 1 er relativt enkelt å måle og verifisere fordi utslippskildene er under selskapets kontroll.
Det gir et direkte bilde av selskapets egne klimagassutslipp og er dermed et godt utgangspunkt for å sette reduksjonsmål.
Regulatoriske myndigheter fokuserer ofte på Scope 1, for eksempel gjennom kvotesystemet og CO₂-avgifter. Selskaper med høye Scope 1-utslipp kan derfor få økte kostnader.
Reduksjonstiltak som energieffektivisering og elektrifisering har ofte positive ringvirkninger, som lavere energikostnader.

Ulemper:

Scope 1 fanger bare en liten del av det totale klimafotavtrykket for de fleste selskaper. For eksempel står Scope 3 for over 90 prosent av utslippene i olje- og gassbransjen.
Selskaper kan redusere Scope 1 ved å selge ut virksomhet eller outsource produksjon, uten at de reelle utslippene i verden reduseres (såkalt karbonlekkasje).
Måling av Scope 1 krever gode data og kan være kostbart for selskaper med mange spredte kilder.
Det er en risiko for at investorer legger for stor vekt på Scope 1 og dermed overser viktigere klimarisiko i verdikjeden.

Fordeler	Ulemper
Enkelt å måle	Dekker ikke hele bildet
Direkte kontroll	Kan føre til karbonlekkasje
Regulatorisk fokus	Krever gode datasystemer
Skaper insentiv for effektivisering	Risiko for ensidig fokus

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Scope 1 er det samme som selskapets totale klimafotavtrykk. Sannheten er at Scope 1 bare omfatter direkte utslipp. For de fleste selskaper er Scope 3 langt større. Å kun se på Scope 1 gir et ufullstendig bilde.

Misforståelse 2: Et selskap med lavt Scope 1 er automatisk et grønt selskap. Et IT-selskap kan ha lavt Scope 1, men enorme Scope 3-utslipp fra datasentre og maskinvareproduksjon. Man må alltid sjekke hele rapporten.

Misforståelse 3: Scope 1-utslipp er statiske og endrer seg lite. Tvert imot kan Scope 1 variere mye fra år til år, avhengig av produksjonsvolum, energikilder og effektiviseringstiltak. Derfor bør investorer følge utviklingen over tid.

Misforståelse 4: Alle selskaper rapporterer Scope 1 på samme måte. Selv om GHG Protocol er standard, kan det være forskjeller i hva som inkluderes (for eksempel om kjølemedier er med) og hvilke utslippsfaktorer som brukes. Derfor er det viktig å lese notene i bærekraftsrapporten.

Oppsummering

Scope 1 er et sentralt nøkkeltall i klimarapportering som måler direkte klimagassutslipp fra kilder eid eller kontrollert av selskapet. For investorer gir det innsikt i selskapets miljørisiko, regulatoriske eksponering og evne til å omstille seg i det grønne skiftet.

Samtidig er det viktig å huske at Scope 1 bare er én del av et større bilde. For å få en helhetlig forståelse av et selskaps klimapåvirkning bør man også analysere Scope 2 og Scope 3. Norske selskaper som Equinor, Yara og Norsk Hydro viser at selv store aktører kan ha betydelige Scope 1-utslipp, men at de også jobber aktivt med å redusere dem.

Ved å inkludere Scope 1 i investeringsanalysen kan du identifisere både risiko og muligheter. Selskaper som lykkes med å redusere sine direkte utslipp, vil ofte være bedre rustet for en fremtid med strengere klimakrav og høyere karbonpriser.

Eksempel på Scope 1

Et norsk industriselskap bruker 10 000 liter fyringsolje per år. Utslippsfaktor for fyringsolje er 2,7 kg CO₂ per liter. Scope 1-utslipp = 10 000 × 2,7 = 27 000 kg CO₂ = 27 tonn CO₂.

Grafer og nøkkelfakta

Equinors Scope 1-utslipp 2019–2023 (millioner tonn CO₂-ekv.)

Vis data

	Scope 1-utslipp (mill. tonn CO₂-ekv.)
2019	13.5
2020	12.8
2021	12.2
2022	12
2023	12.5

FAQ

Hva er forskjellen på Scope 1 og Scope 2?

Scope 1 er direkte utslipp fra kilder selskapet eier eller kontrollerer, for eksempel egne fabrikker og biler. Scope 2 er indirekte utslipp fra kjøpt energi, som strøm og fjernvarme. Scope 1 er altså noe selskapet har direkte kontroll over, mens Scope 2 avhenger av energileverandøren.

Hvorfor er Scope 1 viktig for investorer?

Scope 1 gir et mål på selskapets direkte klimapåvirkning og risiko for fremtidige karbonkostnader og reguleringer. Selskaper med høye Scope 1-utslipp kan møte økte avgifter og strengere krav, noe som påvirker lønnsomheten. Samtidig viser evnen til å redusere Scope 1 hvor godt selskapet er rustet for det grønne skiftet.

Kan et selskap ha null i Scope 1?

Ja, for eksempel et rent tjenesteselskap uten egne kjøretøy eller produksjonsanlegg kan ha null Scope 1. Men de vil likevel ha Scope 2 og Scope 3-utslipp. Null i Scope 1 betyr ikke at selskapet er klimanøytralt.

Hvordan kan et selskap redusere Scope 1?

Vanlige tiltak er å erstatte fossile brensler med fornybar energi (elektrifisering), forbedre energieffektiviteten, redusere fakling og lekkasjer, og investere i karbonfangst og -lagring (CCS). For eksempel elektrifiserer Equinor flere plattformer for å kutte Scope 1.

Kilder

Artikkelen er basert på GHG Protocol Corporate Standard, rapporteringskrav i Norge (Miljødirektoratet) og Equinors bærekraftsrapport for 2023. Tallene er illustrative og kan avvike fra faktiske rapporter.

Hva er Scope 1? – Enkelt forklart for investorer