Hva er retailbank funding spread?

Retailbank funding spread er et begrep som brukes i analyse av banker, spesielt retailbanker som betjener privatkunder. Det er forskjellen mellom den renten banken må betale når den henter inn penger i finansmarkedene – for eksempel ved å utstede obligasjoner eller sertifikater – og en referanserente, som ofte er NIBOR (Norwegian Interbank Offered Rate). Denne differansen måles i prosentpoeng eller basispunkter (100 basispunkter = 1 prosentpoeng).

For en retailbank er funding spread et direkte mål på hvor mye ekstra banken må kompensere investorer for å låne ut penger. Jo høyere spread, desto dyrere er det for banken å finansiere seg via markedet. Dette påvirker bankens evne til å tjene penger på utlån, fordi finansieringskostnaden er en av de største utgiftspostene.

I motsetning til store, internasjonale banker som har tilgang til flere finansieringskilder, er norske retailbanker ofte avhengige av en kombinasjon av innskudd fra kunder og markedsfinansiering. Funding spread fokuserer kun på markedsdelen, og gir dermed et bilde av hvordan markedet vurderer bankens kredittrisiko akkurat nå.

Forstå retailbank funding spread

For å forstå funding spread må vi først se på hvordan en bank tjener penger. Bankens kjernevirksomhet er å låne ut penger til en høyere rente enn den selv betaler for å skaffe kapital. Den billigste kapitalen kommer fra innskudd, men innskudd dekker sjelden hele utlånsbehovet. Derfor må banken også hente penger i markedet, for eksempel ved å utstede obligasjoner. Renten på disse obligasjonene bestemmes av markedet, og er høyere enn risikofri rente fordi investorer krever kompensasjon for risikoen for at banken ikke kan betale tilbake.

Funding spread er nettopp denne risikopremien. Den reflekterer markedets oppfatning av bankens soliditet, likviditet og generelle risiko. En solid bank med høy egenkapitalandel og god innskuddsdekning vil typisk ha lav funding spread, mens en mindre solid bank eller en bank i en vanskelig markedssituasjon vil måtte betale mer.

Det er viktig å skille funding spread fra net interest margin (NIM). NIM måler forskjellen mellom gjennomsnittlig utlånsrente og gjennomsnittlig finansieringskostnad (inkludert både innskudd og markedsfinansiering). Funding spread er et smalere mål som bare ser på markedsfinansiering, og brukes ofte for å fange opp endringer i markedsstemning og kredittvurdering.

Hvordan fungerer retailbank funding spread?

Beregningen av funding spread er enkel i teorien, men krever tilgang til markedsdata. Man tar yielden (effektiv rente) på en bankobligasjon med en gitt løpetid, og trekker fra referanserenten for samme løpetid. I Norge er NIBOR den vanligste referansen, men også swaprenter eller statsobligasjonsrenter kan brukes. Spreaden uttrykkes ofte i basispunkter.

Eksempel: DNB utsteder en 3-årig seniorobligasjon med en yield på 3,20 prosent. Samtidig er 3-måneders NIBOR 2,00 prosent. Funding spreaden blir da 3,20 % - 2,00 % = 1,20 prosentpoeng, eller 120 basispunkter. Dette betyr at DNB betaler 1,20 prosentpoeng mer enn den risikofrie interbankrenten for å låne penger i tre år.

Tabellen under viser et fiktivt eksempel på funding spread for to norske banker:

BankObligasjonsrente (3 år)3M NIBORFunding spread
DNB3,20 %2,00 %1,20 %
Sparebank 13,80 %2,00 %1,80 %
Sparebank 1 har høyere spread fordi markedet oppfatter den som noe mer risikabel enn DNB. Denne forskjellen kan skyldes lavere egenkapitalandel, mindre diversifisert portefølje eller mindre likviditet i obligasjonene. Over tid kan spreaden endre seg mye – den stiger i perioder med finansiell uro og faller i roligere tider.

Historisk bakgrunn

Funding spread har blitt et mye viktigere mål etter finanskrisen i 2008. Før krisen var spreadene for norske banker generelt lave og stabile, fordi tilliten til banksystemet var høy og markedet fungerte godt. Etter Lehman Brothers-konkursen tørket interbankmarkedet nesten helt inn, og spreadene eksploderte. Norske banker måtte betale flere prosentpoeng ekstra for å få finansiering.

I 2011–2012, under eurokrisen, steg spreadene igjen, spesielt for banker med høy eksponering mot utlandet. Norske myndigheter, inkludert Norges Bank og Finanstilsynet, begynte å overvåke funding spread nøye som en indikator på banksystemets helse. I 2020, under koronapandemien, så vi nok en økning, men sentralbankenes tiltak dempet utslaget.

I dag er funding spread for de største norske bankene som DNB og Sparebank 1-gruppen relativt moderate, men de varierer fortsatt med markedsforhold og bankenes egne resultater. Historien viser at funding spread er en syklisk størrelse som kan gi tidlige signaler om stress i banksektoren.

Praktisk eksempel

La oss ta et praktisk eksempel med to fiktive norske banker: Bank A (stor, solid) og Bank B (mindre sparebank). Begge ønsker å utstede en 3-årig obligasjon for å finansiere nye boliglån. Markedsforholdene er normale, og 3-måneders NIBOR er 2,00 prosent.

Bank A får en yield på 3,00 prosent på sin obligasjon, noe som gir en funding spread på 1,00 prosentpoeng (100 basispunkter). Bank B må betale 3,80 prosent, altså en spread på 1,80 prosentpoeng (180 basispunkter). Forskjellen på 0,80 prosentpoeng virker kanskje liten, men over en stor balanse får det store utslag.

Anta at begge bankene låner ut 10 milliarder kroner i boliglån til en gjennomsnittlig rente på 4,50 prosent. Bank A har en finansieringskostnad på 3,00 prosent (obligasjonsrenten) pluss kostnader for innskudd (la oss si 1,00 prosent i snitt). Netto renteinntekt blir da 4,50 % - (3,00 % + 1,00 %) = 0,50 prosent av 10 milliarder, eller 50 millioner kroner. Bank B har høyere obligasjonsrente, så dens gjennomsnittlige finansieringskostnad blir høyere, og netto renteinntekt lavere. Dette viser hvorfor funding spread er viktig for lønnsomheten.

Investorer som analyserer bankaksjer kan bruke funding spread for å sammenligne banker. En bank med stigende spread over tid kan være et faresignal, mens en stabil eller fallende spread indikerer tillit.

Fordeler og ulemper

Fordelene med å bruke funding spread i bankanalyse er flere. For det første er det et enkelt og transparent mål som raskt kan beregnes fra markedsdata. Det gir et direkte bilde av hvordan markedet priser bankens risiko, og det kan sammenlignes på tvers av banker og over tid. For investorer i bankobligasjoner er spreaden avgjørende for avkastningen, og for aksjeinvestorer gir den innsikt i finansieringskostnader.

Ulempene er imidlertid at funding spread ikke fanger opp hele finansieringsbildet. Mange retailbanker har en stor andel innskuddsfinansiering som er billigere og mer stabil. En bank med høy funding spread kan likevel ha god lønnsomhet hvis den har mye innskudd. I tillegg påvirkes spreaden av likviditeten i obligasjonsmarkedet – i perioder med lav likviditet kan spreaden være høy uten at bankens fundamentale risiko har endret seg.

Derfor bør funding spread alltid brukes sammen med andre nøkkeltall som net interest margin, egenkapitalandel, innskuddsdekning og resultat per aksje. Det er et supplement, ikke en erstatning, for en helhetlig bankanalyse.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at funding spread er det samme som kredittspread. Kredittspread er et videre begrep som ofte refererer til forskjellen mellom en bedriftsobligasjon og en statsobligasjon med samme løpetid. Funding spread for retailbanker bruker gjerne NIBOR som referanse, fordi bankene er aktive i interbankmarkedet. Men i praksis er forskjellen liten, og begrepene brukes ofte om hverandre.

En annen misforståelse er at lav funding spread alltid betyr at banken er solid. Det kan også skyldes at staten eller en sentralbank garanterer for bankens gjeld, slik vi så under finanskrisen. I Norge har statsgarantiordninger for enkeltbanker vært sjeldne, men store banker kan oppfattes som «too big to fail», noe som presser spreaden ned. Derfor må man se på bankens egenkapital og risikoprofil.

Noen investorer tror også at funding spread er et mål på bankens fremtidige inntjening. Det stemmer delvis, fordi høyere spread gir høyere kostnader, men inntjeningen avhenger også av utlånsrentene, gebyrinntekter og kostnadskontroll. Funding spread er først og fremst et risikomål, ikke et lønnsomhetsmål.

Oppsummering

Retailbank funding spread er et sentralt begrep for investorer som analyserer norske banker. Det måler hvor mye ekstra en bank må betale for markedsfinansiering sammenlignet med en risikofri referanserente, og gir dermed et direkte bilde av markedets risikovurdering. Spreaden påvirker bankens finansieringskostnad og dermed lønnsomheten.

For aksjeinvestorer er det viktig å følge med på utviklingen i funding spread over tid og sammenligne med konkurrenter. En økende spread kan være et tidlig varseltegn på problemer, mens en stabil eller fallende spread indikerer tillit. Husk at funding spread bare er én brikke i puslespillet – den må sees i sammenheng med andre nøkkeltall og bankens forretningsmodell.

Ved å forstå funding spread kan du som investor få et bedre grunnlag for å vurdere risiko og avkastning i bankaksjer og bankobligasjoner.