Rating i finans - hva er rating av aksjer og obligasjoner?

Hva er rating?

Rating i finans er en systematisk vurdering av hvor trygg eller risikabel en investering er. For aksjer og obligasjoner gir ratingen et raskt bilde av kvaliteten, slik at investorer kan ta mer informerte valg. Tenk på rating som en karakterbok for investeringer – jo bedre karakter, desto lavere oppfattet risiko.

Det finnes to hovedtyper rating som er relevante for aksjeinvestorer: aksjerating (analytikeres anbefalinger) og kredittrating (for obligasjoner og selskaper). Aksjerating kommer ofte fra meglerhus og uavhengige analyseselskaper, mens kredittrating utføres av spesialiserte byråer som Moody's, Standard & Poor's (S&P) og Fitch Ratings.

For en norsk investor kan rating være nyttig når du vurderer å kjøpe aksjer i et selskap eller obligasjoner utstedt av en kommune eller et foretak. For eksempel har norske statsobligasjoner en svært høy rating (AAA), noe som gjør dem til et trygt, men lavt avkastende alternativ. Motsatt kan en liten teknologibedrift ha en lav rating, men samtidig tilby høyere potensiell avkastning.

Rating er altså et verktøy for å måle risiko, men det erstatter ikke din egen grundige analyse. Det er et supplement som kan spare tid og gi et felles referansepunkt i markedet.

Forstå rating

For å forstå rating må du skille mellom aksjerating og kredittrating, selv om begrepene ofte brukes om hverandre i dagligtale.

Aksjerating er en anbefaling fra en analytiker om å kjøpe, holde eller selge en aksje. Den baseres på fundamental analyse, fremtidsutsikter, bransjetrender og verdsettelse. Ratingen uttrykkes gjerne som «Kjøp», «Hold» eller «Salg», men noen byråer bruker mer nyanserte skalaer som «Overvekt», «Nøytral» og «Undervekt». Kursmål følger ofte med ratingen, for eksempel «Kjøp med kursmål 250 NOK».

Kredittrating vurderer sannsynligheten for at en låntaker (stat, kommune eller selskap) misligholder sine gjeldsforpliktelser. Den uttrykkes med bokstavkoder som AAA, AA, A, BBB, BB, B, CCC osv. Jo flere A-er, desto tryggere anses investeringen. Alt over BBB- (S&P/Fitch) eller Baa3 (Moody's) regnes som «investment grade» – trygt nok for konservative investorer. Under dette nivået er «high yield» eller «junk bonds» – høyere risiko, men også høyere rente.

For aksjeinvestorer er kredittrating indirekte viktig: et selskap med lav kredittrating har høyere lånekostnader og større risiko for konkurs, noe som kan påvirke aksjekursen negativt. Derfor ser mange aksjeanalytikere på selskapets kredittrating som en del av risikovurderingen.

Hvordan fungerer rating?

Ratingprosessen starter med at et ratingbyrå eller en analytiker samler inn offentlig tilgjengelig informasjon om selskapet: regnskap, ledelsens strategi, bransjeposisjon og makroøkonomiske forhold. For kredittrating kommer også konfidensiell informasjon fra selskapet, som fremtidsprognoser og gjeldsstruktur.

Deretter vurderes en rekke faktorer. For kredittrating er de viktigste: inntjeningsevne, gjeldsgrad, likviditet, kontantstrøm og markedsposisjon. Byråene bruker både kvantitative modeller og kvalitative skjønnsvurderinger. For aksjerating legges det mer vekt på vekstpotensial, konkurransefortrinn og verdsettelse sammenlignet med konkurrenter.

Etter analysen settes en rating, som publiseres med en begrunnelse. Ratingen overvåkes kontinuerlig, og kan endres hvis selskapets situasjon endrer seg. En nedgradering skjer ofte ved svakere resultater, økt gjeld eller ugunstige markedsforhold. En oppgradering følger gjerne bedre resultater eller redusert risiko.

For investorer betyr dette at rating ikke er statisk. Det er viktig å følge med på ratingendringer, spesielt for obligasjonseiere, men også for aksjonærer. En nedgradering kan utløse salgspress og lavere aksjekurs, mens en oppgradering kan gi kursoppgang.

Historisk bakgrunn

Moderne rating har røtter tilbake til tidlig 1900-tall i USA. John Moody begynte å publisere kredittvurderinger av jernbaneselskaper i 1909, og Standard & Poor's fulgte etter i 1916. Formålet var å gi investorer en uavhengig vurdering av risiko i et raskt voksende obligasjonsmarked.

Ratingbyråene fikk økt betydning etter børskrakket i 1929 og depresjonen, da mange obligasjonseiere tapte penger. Myndighetene begynte å kreve at banker og pensjonsfond kun investerte i «investment grade» obligasjoner, noe som gjorde rating til et reguleringsverktøy.

I Norge har rating tradisjonelt vært mindre synlig for aksjeinvestorer, men har blitt viktigere etter hvert som norske selskaper har utstedt obligasjoner i stor skala. Oslo Børs noterte i 2023 over 2000 ulike obligasjonslån, og de fleste av dem har en rating fra et anerkjent byrå. For aksjer har meglerhus som DNB Markets, ABG Sundal Collier og Carnegie publisert ratinger i flere tiår.

Finanskrisen i 2008 avslørte svakheter ved ratingbyråene: de hadde gitt for høy rating til komplekse boliglånspapirer som senere kollapset. Dette førte til strengere regulering, blant annet gjennom Dodd-Frank-loven i USA og EUs forordning om kredittratingbyråer (CRA-forordningen). I dag er ratingbyråene underlagt tilsyn og må være mer transparente i sine metoder.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk eksempel. Selskapet «Norsk Vindkraft AS» ønsker å låne 500 millioner kroner ved å utstede en obligasjon. De kontakter Moody's for å få en rating. Moody's analyserer selskapets regnskap og finner at gjeldsgraden er høy, kontantstrømmen er ustabil på grunn av væravhengig kraftproduksjon, og markedet er konkurranseutsatt. Moody's setter derfor ratingen til Ba1, som er under investment grade (såkalt «high yield»).

En investor som vurderer å kjøpe denne obligasjonen, ser at den gir en rente på 7,5 % per år, mens en tilsvarende statsobligasjon med AAA-rating gir 3,5 %. Den høyere renten kompenserer for den høyere risikoen. Investoren må selv vurdere om den ekstra risikoen er verdt den ekstra avkastningen.

For aksjer kan vi se på et annet eksempel. Analytikere i DNB Markets publiserer en rating for aksjen i «Norsk Vindkraft». De mener at selskapet har gode vekstmuligheter innen havvind, men at gjeldsbyrden er en risiko. De setter ratingen «Hold» med kursmål 45 NOK, mens aksjen i dag handles til 42 NOK. En investor som allerede eier aksjen, kan vurdere å beholde den i påvente av kursmål, mens en ny investor kanskje venter på en bedre inngangskurs.

Tabellen under viser hvordan ulike ratingnivåer oversettes til risiko og typisk rente for en norsk bedriftsobligasjon:

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Rating gir en standardisert og uavhengig vurdering, noe som sparer tid for investorer.
• Den fungerer som et felles språk i markedet – alle vet omtrent hva AAA betyr.
• For regulerte investorer (pensjonsfond, forsikringsselskaper) er rating ofte et krav for å kunne investere.
• Ratingbyråene har tilgang til dybdeinformasjon som enkeltinvestorer ikke har.

Ulemper:

• Rating er historisk basert og kan være treg til å fange opp endringer i selskapets situasjon.
• Byråene kan ha interessekonflikter fordi de betales av selskapene de rater (utsteder betaler).
• Rating er en forenkling – to selskaper med samme rating kan ha svært ulik risiko.
• En nedgradering kan utløse automatisk salg (såkalt «rating trigger») som forsterker kursskaden.
• For aksjerating er det stor spredning mellom ulike analytikere; én kan si «Kjøp» mens en annen sier «Salg».

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at en høy rating garanterer at investeringen er trygg. Det stemmer ikke – selv AAA-ratede selskaper kan gå konkurs, selv om sannsynligheten er svært liten. Eksempler som Enron (2001) og Lehman Brothers (2008) hadde investment grade-rating like før de kollapset.

En annen misforståelse er at ratingbyråene alltid har rett. Deres vurderinger er meninger, ikke fakta. De kan ta feil, og de har blitt kritisert for å være for optimistiske i gode tider og for pessimistiske i dårlige.

Mange tror også at aksjerating fra meglerhus er objektiv. I virkeligheten kan meglerhusene ha egne interesser, for eksempel at de ønsker å beholde et godt forhold til selskapet de rater for å få oppdrag. Derfor er det vanlig å se flere «Kjøp» enn «Salg»-anbefalinger.

Endelig forveksler noen kredittrating med aksjerating. En obligasjon med høy kredittrating betyr ikke automatisk at aksjen er en god investering. Selskapet kan være solid, men aksjen kan være overpriset. Omvendt kan en aksje i et selskap med lav kredittrating være et godt kjøp hvis du tror på en snuoperasjon.

Oppsummering

Rating er et sentralt verktøy i finansverdenen som hjelper investorer med å vurdere risiko. For aksjer gir det en rask pekepinn på analytikernes syn, mens for obligasjoner angir det kredittverdighet og sannsynlighet for tilbakebetaling.

Husk at rating har begrensninger: den er historisk, kan være påvirket av interessekonflikter, og erstatter ikke din egen due diligence. Bruk rating som et utgangspunkt, men grav dypere i selskapets regnskap, ledelse og markedssituasjon.

For norske investorer er rating spesielt nyttig når du vurderer obligasjoner fra kommuner, banker eller bedrifter. For aksjer kan ratingen gi deg et raskt overblikk, men vær oppmerksom på at ulike analytikere kan være uenige.

Ved å kombinere rating med egen kunnskap og en diversifisert portefølje, øker du sjansene for å ta gode investeringsbeslutninger. Rating er en guide, ikke en garanti.