Operational risk SMA – standardmetode for kapitalkrav | Finansordboken

Hva er operational risk SMA?

Operational risk SMA står for Standardised Measurement Approach og er en standardisert metode for å beregne hvor mye kapital en bank må holde for å dekke operasjonell risiko. Operasjonell risiko er risikoen for tap som følge av utilstrekkelige eller sviktende interne prosesser, mennesker, systemer eller eksterne hendelser – for eksempel dataangrep, svindel, feil i betalingssystemer eller naturkatastrofer.

SMA ble utviklet av Basel-komiteen for banktilsyn som en del av Basel III-regelverket, og den ble innført i Norge gjennom EØS-avtalen og forskrifter fra Finanstilsynet. Metoden er obligatorisk for alle banker som ikke har fått tillatelse til å bruke mer avanserte målemetoder (AMA). Målet er å skape et mer enhetlig og sammenlignbart kapitalkrav på tvers av land og banker.

For en investor som analyserer en bank, er SMA et sentralt verktøy for å forstå hvor mye kapital som bindes opp på grunn av operasjonell risiko. Jo høyere kapitalkravet er, desto mindre kapital står igjen til utlån og utbytte. Derfor påvirker SMA direkte bankens lønnsomhet og risikoprofil.

Forstå operational risk SMA

For å forstå SMA må vi først se på hva operasjonell risiko innebærer. I motsetning til kredittrisiko (risiko for at låntakere misligholder) og markedsrisiko (risiko for tap som følge av kursendringer), handler operasjonell risiko om interne svikt. Eksempler kan være en IT-feil som stopper betalingsformidlingen i en uke, eller en ansatt som misbruker sin tilgang til kundemidler.

Før SMA fantes det flere ulike metoder: basisindikatormetoden (BIA), standardmetoden (SA) og avanserte målemetoder (AMA). Disse ga svært ulike resultater, og mange banker kunne tilpasse sine modeller for å minimere kapitalkravet. SMA ble derfor utviklet for å gi en mer objektiv og robust beregning.

SMA tar utgangspunkt i bankens størrelse og kompleksitet, målt gjennom en såkalt «business indicator» (BI), og justerer deretter for faktiske historiske tap. Dette gjør at en bank med høy operasjonell risiko (målt gjennom tidligere tap) må holde mer kapital enn en bank med få tap, alt annet likt. For investorer gir dette et mer nyansert bilde av bankens risikostyring.

Hvordan fungerer operational risk SMA?

SMA-beregningen foregår i to trinn. Først beregnes Business Indicator Component (BIC) ved å multiplisere bankens «business indicator» (BI) med en marginalsats. BI består av tre deler: renteinntektskomponenten (ILDC), tjenestekomponenten (SC) og finansiell komponenten (FC). Kort fortalt måler BI bankens inntektsstrømmer og kostnader, og den gjenspeiler omfanget av bankens virksomhet.

Deretter justeres BIC med Internal Loss Multiplier (ILM), som er basert på bankens egne historiske operasjonelle tap over de siste 10 årene. ILM beregnes som en funksjon av forholdet mellom gjennomsnittlige årlige tap og BIC. Jo høyere tap i forhold til BIC, desto høyere blir ILM, og dermed kapitalkravet. ILM kan imidlertid ikke overstige 1 (dvs. ingen økning) for banker med svært lave tap, og den har en nedre grense på 0,8 for å sikre et minimumsnivå.

Formelen for kapitalkravet (K) er:

K = BIC × ILM

Der:

• BIC = summen av BI-komponentene multiplisert med angitte satser (for eksempel 11 % for den første delen av BI)
• ILM = ln(1 + (tap – 0,04 × BIC) / (0,04 × BIC)) / ln(2), men forenklet sagt: en faktor som øker når tapene overstiger 4 % av BIC

Historisk bakgrunn

Basel-komiteen begynte å adressere operasjonell risiko for alvor etter flere store bankkriser på 1990- og 2000-tallet, som Barings Bank-kollapsen i 1995 (forårsaket av uautorisert derivathandel) og Enron-skandalen. I Basel II (2004) ble det for første gang innført et eksplisitt kapitalkrav for operasjonell risiko, med tre metoder: BIA, SA og AMA.

Erfaringene viste at AMA ga for stor fleksibilitet og gjorde det vanskelig å sammenligne banker. I kjølvannet av finanskrisen i 2008 ble Basel III utviklet, og i 2017 publiserte Basel-komiteen den endelige versjonen av SMA. Denne ble implementert i EU gjennom CRR II/CRD V og i Norge fra 2022.

SMA representerer et skifte fra modellbaserte tilnærminger til en mer standardisert og transparent metode. For norske banker betydde dette at mange måtte øke kapitalavsetningene for operasjonell risiko, særlig de som tidligere hadde brukt AMA med lave kapitalkrav. DNB, som Norges største bank, måtte for eksempel tilpasse seg nye beregningsregler.

Praktisk eksempel

La oss ta en fiktiv norsk bank, «Nordsparebank», som har følgende nøkkeltall for 2023:

ILM beregnes som beskrevet: Forholdet tap/BIC = 60 / 154 ≈ 0,39. Siden dette er over 0,04 (4 %), får vi en ILM større enn 1. ILM = ln(1 + (60 – 0,04×154) / (0,04×154)) / ln(2) = ln(1 + (60 – 6,16) / 6,16) / ln(2) = ln(1 + 53,84/6,16) / ln(2) = ln(9,74) / ln(2) ≈ 2,276 / 0,693 ≈ 3,28.

Kapitalkravet blir da BIC × ILM = 154 × 3,28 ≈ 505 millioner NOK. Dette er et betydelig beløp, og det viser at banken har hatt relativt høye tap sammenlignet med BIC. Hvis banken derimot hadde hatt lave tap, for eksempel 20 millioner NOK årlig, ville ILM blitt lavere (ca. 0,85) og kapitalkravet bare 131 millioner NOK.

Tabellen under oppsummerer effekten av ulike tapsnivåer:

Fordeler og ulemper

Fordelene med SMA er flere. For det første gir den en mer objektiv og sammenlignbar beregning på tvers av banker, siden den i stor grad baserer seg på regnskapsdata og standardiserte satser. For det andre reduserer den insentivene til å konstruere interne modeller som undervurderer risiko. For det tredje er den enklere å forstå og revidere enn de avanserte målemetodene.

Ulempene inkluderer at SMA kan være for grovkornet for komplekse banker med unike risikoprofiler. Den tar heller ikke hensyn til kvaliteten på bankens interne kontrollsystemer i like stor grad som AMA. Noen kritikere mener at ILM-formelen kan gi uforholdsmessig høye kapitalkrav for banker som har hatt enkelte store, men sjeldne tap – for eksempel et datasvindelangrep som rammet hardt ett år.

For norske forhold har Finanstilsynet påpekt at SMA kan føre til økte kapitalkrav for mange sparebanker, som tradisjonelt har hatt lave operasjonelle tap. Dette kan igjen påvirke deres evne til å konkurrere med større banker. Samtidig sikrer metoden at alle banker har et minimumsnivå av kapital mot operasjonell risiko.

Vanlige misforståelser

En svært vanlig misforståelse er å tro at SMA står for «Separately Managed Account», som er et begrep innen porteføljeforvaltning. I denne artikkelen handler det utelukkende om Standardised Measurement Approach for operasjonell risiko. Forvekslingen er forståelig fordi forkortelsen er den samme, men konteksten avgjør.

En annen misforståelse er at SMA beregner kapitalkravet basert på alle typer risiko. Det gjør den ikke – den gjelder kun operasjonell risiko. Banker må også beregne kapitalkrav for kredittrisiko, markedsrisiko og andre risikotyper etter egne regler.

Noen investorer tror at SMA er valgfritt for banker. I Norge er SMA obligatorisk for alle banker som ikke har fått dispensasjon til å bruke interne modeller (AMA). De fleste norske banker bruker i dag SMA, og overgangen fra tidligere metoder har vært pålagt gjennom forskrift.

Oppsummering

Operational risk SMA er en standardisert metode for å beregne kapitalkrav for operasjonell risiko i banker. Metoden kombinerer en indikator basert på bankens forretningsomfang (BIC) med en justering for historiske tap (ILM). SMA ble innført som del av Basel III for å skape mer sammenlignbare og robuste kapitalkrav på tvers av land og institusjoner.

For investorer er det viktig å forstå SMA fordi den direkte påvirker bankenes kapitaldekning, og dermed deres evne til å betale utbytte og motstå kriser. Norske banker som DNB, Sparebank 1-gruppen og andre sparebanker rapporterer i henhold til SMA, og endringer i metoden kan få konsekvenser for bransjens risikobilde.

Ved å analysere en banks BIC og historiske tap kan investorer få innsikt i hvor mye kapital som bindes opp av operasjonell risiko, og dermed bedre vurdere bankens verdi og risikoprofil.