Hva er NPL?

NPL er en forkortelse for det engelske uttrykket non-performing loan. På norsk kaller vi det gjerne et misligholdt lån eller et problemlån. Et lån blir klassifisert som NPL når låntakeren ikke har betalt avdrag eller renter i en periode som overstiger en fastsatt grense – vanligvis 90 dager. I tillegg kan et lån bli regnet som NPL tidligere dersom det er stor sannsynlighet for at låntakeren ikke vil betjene gjelden sin, for eksempel ved konkurs eller alvorlig betalingsproblemer.

For en bank er utlån den viktigste inntektskilden. Når lån blir misligholdt, mister banken ikke bare forventede renteinntekter, men den må også sette av penger til å dekke mulige tap. Disse avsetningene kalles tapsavsetninger, og de reduserer bankens resultat direkte. Derfor er NPL en nøkkelindikator for investorer som vurderer bankaksjer.

NPL forekommer i alle typer lån – boliglån, billån, bedriftslån og kredittkortgjeld. Men risikoen er høyest for usikrede lån og lån til sårbare sektorer som olje, shipping og eiendom. I Norge har vi sett at NPL-nivået i bankene har holdt seg relativt lavt siden finanskrisen, men det kan variere mye mellom ulike banker og regioner.

Forstå NPL

For å forstå NPL må vi først se på hvordan banker klassifiserer lån. De fleste banker bruker en trinnvis modell: lån som betales normalt er «performende», lån som er 1–29 dager forsinket er «under oppfølging», og lån som er 30–89 dager forsinket er «misligholdt» men ennå ikke NPL. Først etter 90 dager uten betaling blir lånet offisielt klassifisert som NPL. I tillegg kan lån som er restrukturert på grunn av betalingsproblemer også regnes som NPL.

Når et lån blir NPL, må banken beregne forventet tap og sette av en tapsavsetning. Dette gjøres etter regnskapsstandarden IFRS 9, som krever at bankene skal ta høyde for fremtidige tap allerede når lånet blir utstedt. For NPL blir avsetningen ofte en stor del av lånebeløpet, avhengig av sikkerhetens verdi. For eksempel: et boliglån på 3 millioner kroner med en bolig verdt 2,5 millioner vil ha en forventet tapsavsetning på rundt 500 000 kroner.

NPL-andelen er prosentandelen av bankens totale utlån som er misligholdt. Denne andelen er en av de viktigste målene på bankens kredittkvalitet. I Norge har de største bankene som DNB, Nordea og Sparebank 1-gruppen historisk hatt NPL-andeler på mellom 0,5 % og 2 % i normale tider. Under finanskrisen i 2008–2009 steg andelen til over 3 % for enkelte banker. Tabellen nedenfor viser typiske NPL-andeler for norske banker i ulike perioder.

Hvordan fungerer NPL?

Prosessen fra et normalt lån til NPL følger et mønster. Først uteblir en betaling. Banken sender purringer og tar kontakt med låntakeren. Dersom betalingen ikke kommer innen 30–60 dager, blir lånet overført til en egen avdeling for mislighold. Her vurderer banken om låntakeren kan betale etter en avtale om nedbetalingsplan eller om pantet må realiseres.

Etter 90 dager uten betaling blir lånet offisielt NPL. Banken må da øke tapsavsetningen. Hvis låntakeren fortsatt ikke betaler, kan banken starte tvangssalg av sikkerheten (for eksempel bolig eller bil) eller selge lånet til et inkassoselskap eller et spesialisert NPL-fond. Salg av NPL skjer ofte med stor rabatt – kjøperen betaler kanskje bare 30–50 % av pålydende verdi, i håp om å inndrive mer gjennom egne metoder.

Dersom låntakeren etter en tid begynner å betale igjen, kan lånet bli omklassifisert til reperforming loan (RPL). Dette skjer gjerne etter en restruktureringsavtale. For investorer er det viktig å skille mellom NPL og RPL, fordi RPL har lavere risiko og krever mindre tapsavsetninger. En bank som lykkes med å «reperforme» NPL kan hente tilbake deler av verdien og forbedre resultatet.

Historisk bakgrunn

Begrepet NPL ble særlig aktuelt under bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet i Norge. Da opplevde norske banker massive tap på utlån til eiendom og næringsliv etter et kraftig prisfall i boligmarkedet. NPL-andelen i enkelte banker oversteg 10 %, og staten måtte opprette Bankenes sikringsfond for å redde systemet. Denne krisen førte til strengere regulering og bedre risikostyring i norsk bankvesen.

Internasjonalt fikk NPL stor oppmerksomhet under finanskrisen i 2008. Amerikanske banker hadde enorme mengder misligholdte boliglån (subprime-lån), og NPL-andelen i USA steg til over 5 % i 2009. I Europa var situasjonen verst i land som Hellas, Italia og Spania, der NPL-andelen i perioder oversteg 30 % av totale utlån. Dette førte til at mange europeiske banker måtte rekapitaliseres eller fusjonere.

I Norge holdt NPL-andelen seg relativt lav under finanskrisen, takket være oljeformuen og en konservativ utlånspraksis. Men under oljeprisfallet i 2014–2016 økte NPL i banker med stor eksponering mot oljeservice og shipping. Koronapandemien i 2020 førte til en midlertidig økning i NPL, men myndighetenes støtteordninger og lave renter dempet effekten. I dag er NPL-andelen i norske banker historisk lav, rundt 0,5–1,0 %.

Praktisk eksempel

La oss se på et fiktivt, men realistisk eksempel med den norske banken «Norsk Sparebank». Banken har totale utlån på 100 milliarder kroner. Ved utgangen av 2023 har den NPL på 1,2 milliarder kroner, noe som gir en NPL-andel på 1,2 %. Av disse NPLene er 800 millioner kroner boliglån med pant i boliger verdt 1 milliard kroner, og 400 millioner kroner er usikrede forbrukslån.

Banken må sette av forventet tap på disse lånene. For boliglånene anslår banken at 20 % av eksponeringen kan gå tapt etter tvangssalg, altså 160 millioner kroner. For forbrukslånene er forventet tap 60 %, eller 240 millioner kroner. Totale tapsavsetninger blir 400 millioner kroner. Dette reduserer bankens resultat før skatt med 400 millioner kroner. Hvis banken normalt tjener 3 milliarder kroner, utgjør NPL-avsetningen over 13 % av overskuddet.

For en investor som eier aksjer i Norsk Sparebank, er dette viktig informasjon. Hvis NPL-andelen stiger til 2 %, vil tapsavsetningene øke ytterligere, og aksjekursen kan falle. Omvendt, hvis banken klarer å redusere NPL til 0,8 %, vil avsetningene bli lavere, og resultatet bedres. Derfor følger investorer nøye med på kvartalsrapportenes NPL-tall.

Fordeler og ulemper

For investorer er det både fordeler og ulemper knyttet til NPL. Den største ulempen er åpenbar: høye NPL-nivåer tapper bankens inntjening og kan true utbyttet. I verste fall kan banken måtte hente ny egenkapital gjennom en emisjon, noe som fortynner eksisterende aksjonærer. NPL øker også risikoen for at banken må redusere utlån, noe som kan svekke økonomien og aksjekursen ytterligere.

På den positive siden kan en bank med lav NPL-andel og gode rutiner for kredittvurdering være en trygg investering. Slike banker har ofte stabil inntjening og kan betale godt utbytte. I tillegg kan en bank som aktivt jobber med å redusere NPL – for eksempel gjennom salg til NPL-fond – oppnå en umiddelbar forbedring av balansen. Dette kan gi et positivt signal til markedet og løfte aksjekursen.

For samfunnet har NPL også en kostnad. Når mange lån misligholdes, blir bankene mer forsiktige med å gi nye lån. Dette kan bremse økonomisk vekst og gjøre det vanskeligere for bedrifter å investere. Derfor overvåker Norges Bank og Finanstilsynet NPL-utviklingen nøye som en del av det finansielle stabilitetsarbeidet.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at NPL automatisk betyr at lånet er tapt. I virkeligheten er NPL bare en klassifisering. Mange NPL blir etter hvert betalt, enten gjennom tvangssalg av sikkerhet eller ved at låntakeren kommer tilbake til betaling. Banken kan også selge lånet og få tilbake en del av verdien. Tapet er ofte mindre enn 100 %.

En annen misforståelse er at NPL kun rammer dårlig drevne banker. Selv de beste bankene får NPL i perioder med økonomisk nedgang. Forskjellen ligger i hvordan banken håndterer dem – med gode rutiner for tidlig oppdagelse, restrukturering og avsetninger. En bank som er åpen om sine NPL-tall og har lave avsetninger i forhold til risiko, er ofte bedre styrt enn en bank som skjuler problemene.

Mange tror også at NPL er det samme som konkurs. Det er ikke riktig. En låntaker kan ha NPL på ett lån, men fortsatt betjene andre lån. Konkurs er en juridisk prosess som ofte fører til at alle lån blir misligholdt, men NPL kan oppstå lenge før en konkurs inntreffer. For investorer er det viktig å skille mellom midlertidige betalingsproblemer og varig insolvens.

Oppsummering

NPL, eller misligholdte lån, er en sentral risikofaktor for banker og dermed også for investorer i bankaksjer. Et lån blir NPL når betalingene uteblir i 90 dager eller mer, og banken må sette av penger til å dekke forventede tap. NPL-andelen er en nøkkelindikator på bankens kredittkvalitet og lønnsomhet.

Historisk har norske banker hatt moderate NPL-nivåer, men kriser som bankkrisen på 1990-tallet og finanskrisen i 2008 viste hvor raskt situasjonen kan endre seg. For investorer er det viktig å følge med på NPL-tall i kvartalsrapporter, sammen med tapsavsetninger og sikkerhetsdekning. En bank med lav og stabil NPL-andel er ofte en tryggere investering.

Husk at NPL ikke alltid fører til fullt tap, og at banker kan selge eller restrukturere lån for å begrense skaden. Ved å forstå NPL kan du som investor vurdere risikoen i bankaksjer bedre og ta mer informerte beslutninger.