Hva er mortality risk?

Mortality risk, på norsk ofte kalt dødelighetsrisiko, er risikoen for at den faktiske dødeligheten i en gruppe mennesker avviker fra den forventede dødeligheten. Dette er en sentral risiko for alle aktører som har forpliktelser knyttet til menneskers levetid, spesielt livsforsikringsselskaper, pensjonskasser og statlige pensjonsordninger.

I livsforsikring handler mortality risk om at forsikringstakere dør tidligere enn forventet. Da må selskapet betale ut erstatning før de har mottatt tilstrekkelig med premier, noe som kan svekke lønnsomheten. I pensjonssparing er det motsatt: her er risikoen at pensjonistene lever lenger enn forventet, slik at utbetalingene varer lengre enn de innbetalte midlene rekker. Denne delen kalles ofte longevity risk.

For investorer som eier aksjer i forsikringsselskaper eller pensjonskasser, er mortality risk en viktig faktor å forstå. Selskapenes evne til å forutsi dødelighet og sette av tilstrekkelige reserver påvirker resultatet og utbyttet. Endringer i levealder – for eksempel en raskere økning enn antatt – kan føre til store tap for pensjonskasser og dermed påvirke aksjekursene negativt.

Forstå mortality risk

For å forstå mortality risk må man først kjenne til hvordan forsikringsselskaper beregner premier og reserver. De bruker dødelighetstabeller som viser sannsynligheten for død i ulike aldre. Disse tabellene er basert på historiske data og justeres jevnlig for å gjenspeile endringer i levealder, helse og andre faktorer.

Når et livsforsikringsselskap tegner en ny polise, fastsetter de en premie som skal dekke forventede utbetalinger, administrasjonskostnader og en fortjenestemargin. Hvis den faktiske dødeligheten blir høyere enn forventet – for eksempel på grunn av en pandemi eller en ulykke – må selskapet betale ut mer enn planlagt. Dette kalles dødelighetsgevinst eller -tap avhengig av om utfallet er gunstig eller ugunstig.

Pensjonskasser står overfor longevity risk. I Norge har forventet levealder økt betydelig de siste tiårene. Ifølge Statistisk sentralbyrå var forventet levealder ved fødsel i 1960 omtrent 73 år for menn og 76 år for kvinner. I 2023 var den 81 år for menn og 84 år for kvinner. Denne økningen betyr at pensjonskasser må utbetale pensjon i flere år enn tidligere antatt, noe som øker forpliktelsene. Hvis selskapet ikke har tatt høyde for denne utviklingen, kan det oppstå et betydelig underskudd.

Hvordan fungerer mortality risk?

Mortality risk fungerer gjennom aktuarberegninger der sannsynligheter for død og overlevelse brukes til å verdsette fremtidige kontantstrømmer. Et livsforsikringsselskap bygger opp en reserve som skal være tilstrekkelig til å dekke forventede utbetalinger. Reserven beregnes som nåverdien av fremtidige utbetalinger, diskontert med en rente, og multiplisert med sannsynligheten for at utbetalingen finner sted.

For en livsforsikring med en engangspremie kan reserven uttrykkes slik:

Reserve = (dødssannsynlighet i år t) × (forsikringssum) / (1 + rente)^t

Dødssannsynligheten hentes fra dødelighetstabeller. Jo høyere dødelighet, desto større reserve må det settes av. Hvis den faktiske dødeligheten overstiger tabellens forutsetninger, må selskapet øke reservene, noe som reduserer egenkapitalen og dermed aksjekursen.

Pensjonskasser bruker en lignende tilnærming, men her er det overlevelsessannsynligheten som er avgjørende. For en pensjon som utbetales årlig, er forpliktelsen summen av alle fremtidige utbetalinger multiplisert med sannsynligheten for at pensjonisten fortsatt lever. Når levealderen øker, øker også forpliktelsen. I Norge har Finanstilsynet fastsatt standard dødelighetstabeller, som K2013 og senere K2021, som pensjonskasser må eller bør følge. Disse tabellene oppdateres jevnlig for å reflektere ny kunnskap om levealder.

Historisk bakgrunn

Mortality risk har vært en del av forsikringsbransjen siden de første livsforsikringene ble tegnet på 1700-tallet. Den engelske matematikeren Edmond Halley laget en av de første dødelighetstabellene i 1693 basert på data fra byen Breslau. I Norge ble den første livsforsikringen tegnet i 1847 av Det Norske Livsforsikringsselskap, senere kjent som Gjensidige.

På 1900-tallet førte medisinske fremskritt, bedre ernæring og forbedrede arbeidsforhold til en dramatisk økning i levealderen. Dette skapte utfordringer for pensjonskasser som hadde basert sine beregninger på eldre dødelighetstabeller. I Norge ble det på 1990-tallet klart at mange pensjonskasser var underfinansiert fordi de ikke hadde tatt høyde for den sterke veksten i levealder.

Finanskrisen i 2008 og den påfølgende lave renten forsterket problemet. Med lavere avkastning på investerte midler ble det vanskeligere for pensjonskasser å oppnå nødvendig avkastning for å dekke økende forpliktelser. Flere norske livsforsikringsselskaper, som Storebrand og Gjensidige, måtte øke sine reserver betydelig, noe som påvirket aksjekursene. I dag er mortality risk en av de mest overvåkede risikoene i forsikringsbransjen.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk livsforsikringsselskap, Norsk Liv AS. Selskapet har solgt 10 000 livsforsikringer med en forsikringssum på 500 000 kroner hver. Basert på dødelighetstabellen K2021 forventer de at 20 personer dør i løpet av året. De har satt av en reserve på 10 millioner kroner (20 × 500 000) for å dekke forventede utbetalinger.

Hvis det i virkeligheten dør 30 personer i stedet for 20, må selskapet betale ut 15 millioner kroner. Det er 5 millioner kroner mer enn forventet. Dette tapet reduserer selskapets overskudd og kan føre til lavere utbytte eller fall i aksjekursen. Motsatt, hvis bare 10 personer dør, får selskapet en gevinst på 5 millioner kroner.

For en pensjonskasse kan vi se på et annet eksempel. Anta at en pensjonskasse har 1000 pensjonister som hver skal motta 200 000 kroner årlig. Forventet gjenværende levetid er 20 år, så forpliktelsen er 1000 × 200 000 × 20 = 4 milliarder kroner. Hvis den faktiske levealderen øker med 2 år, stiger forpliktelsen til 4,4 milliarder kroner. Den ekstra forpliktelsen på 400 millioner kroner må dekkes inn gjennom økte innbetalinger eller redusert avkastning, noe som svekker pensjonskassens soliditet og kan påvirke verdien av aksjene i selskapet som eier pensjonskassen.

Fordeler og ulemper

For investorer i forsikringsaksjer har mortality risk både positive og negative sider. En fordel er at forsikringsselskaper har lang erfaring med å håndtere denne risikoen og kan diversifisere den over mange forsikringstakere. De kan også kjøpe reassuranse for å overføre deler av risikoen til andre selskaper. Dette gjør at mortality risk i praksis ofte er godt kontrollert.

En annen fordel er at selskaper som klarer å forutsi dødeligheten bedre enn konkurrentene, kan oppnå et konkurransefortrinn. De kan sette lavere premier og samtidig tjene penger, noe som tiltrekker seg kunder og øker markedsandelen. For aksjonærer kan dette gi stabil vekst og utbytte.

Ulempene er likevel betydelige. Mortality risk er systematisk – den påvirker hele porteføljen samtidig, for eksempel ved en pandemi eller en generell økning i levealder. Slike hendelser kan føre til store tap som ikke fullt ut kan diversifiseres bort. I tillegg er det vanskelig å forutsi endringer i levealder nøyaktig, spesielt over lange tidshorisonter. For pensjonskasser er longevity risk en av de største truslene mot finansiell stabilitet.

For aksjeinvestorer betyr dette at selskaper med stor eksponering mot livsforsikring og pensjon kan være mer volatile enn andre forsikringsselskaper. Det er derfor viktig å analysere hvordan selskapet priser risikoen og hvilke buffere de har bygget opp.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at mortality risk kun handler om dødsrisiko. I virkeligheten er longevity risk – risikoen for at folk lever lenger enn forventet – like viktig, spesielt for pensjonsordninger. Mange investorer overser denne delen og tror at pensjonskasser er trygge så lenge renten er lav, men det er levealderen som ofte er den største usikkerheten.

En annen misforståelse er at mortality risk kan elimineres helt gjennom reassuranse. Reassuranse reduserer risikoen, men den fjerner den ikke. Hvis en pandemi rammer hele verden samtidig, vil reassurandørene også lide tap, og premiene for reassuranse kan øke dramatisk. Selskapene sitter derfor igjen med en viss egenbeholdning.

Noen tror også at dødelighetstabeller er statiske og ikke endrer seg. I Norge oppdateres tabellene jevnlig, og selskaper må forholde seg til nye forutsetninger. For eksempel ble tabellen K2013 erstattet av K2021 for å fange opp økt levealder. Investorer som ikke følger med på slike endringer, kan bli overrasket over plutselige reserveøkninger og resultatsvingninger.

Oppsummering

Mortality risk er en grunnleggende risiko i livsforsikring og pensjon, og den har direkte innvirkning på aksjekursene i selskaper som opererer i disse markedene. For investorer er det viktig å forstå at risikoen har to sider: tidlig død for livsforsikring og lang levetid for pensjon. Begge kan føre til betydelige tap hvis de ikke håndteres riktig.

Norske forsikringsselskaper som Storebrand, Gjensidige og Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er alle eksponert for mortality risk. Ved å studere deres årsrapporter og hvordan de oppdaterer dødelighetstabeller, kan investorer få innsikt i hvor godt rustet selskapene er. Historisk har økende levealder vært den største utfordringen, og med fortsatt medisinsk fremgang vil dette trolig forbli en sentral risiko.

For å redusere usikkerheten kan investorer diversifisere på tvers av selskaper og se etter dem som har solide reassuranseavtaler og tilstrekkelige reserver. Mortality risk er ikke noe å frykte, men det er en risiko som må forstås og overvåkes nøye for å kunne ta gode investeringsbeslutninger.