LIBOR – Hva er London Interbank Offered Rate?

Hva er LIBOR?

LIBOR står for London Interbank Offered Rate, og var i over 30 år verdens mest brukte referanserente for kortsiktige lån mellom banker. Den ble fastsatt daglig i London og reflekterte den gjennomsnittlige renten som et utvalg av store internasjonale banker var villige til å låne ut penger til hverandre til – uten sikkerhet – for ulike løpetider og valutaer.

LIBOR ble brukt som et benchmark for prising av alt fra boliglån og studielån til komplekse derivater og obligasjoner. På det meste var over 350 000 milliarder dollar i finansielle kontrakter knyttet til LIBOR. For norske investorer var LIBOR særlig relevant for lån og plasseringer i USD, GBP, EUR, CHF og JPY, samt for prising av rentebytteavtaler (swapper) og futures.

Selv om LIBOR var en global standard, var den ikke en risikofri rente. Den inneholdt en kredittrisikopremie som reflekterte bankenes oppfatning av motpartsrisiko i interbankmarkedet. Dette skillet er viktig å forstå når man sammenligner LIBOR med nyere referanserenter som SOFR, som er basert på faktiske transaksjoner og anses som tilnærmet risikofrie.

Forstå LIBOR

For å forstå LIBOR må man først forstå hva en referanserente er. En referanserente fungerer som et felles utgangspunkt for prising av lån og sparing. Når en bank låner ut penger til en kunde, setter banken ofte renten som referanserenten pluss et påslag (margin). For eksempel kunne et boliglån i USD ha rente lik 3-måneders LIBOR + 2,5 prosentpoeng. Hvis LIBOR var 1,5 %, ble totalrenten 4,0 %.

LIBOR ble publisert for fem valutaer (USD, GBP, EUR, CHF, JPY) og sju løpetider: over natten (overnight), 1 uke, 1 måned, 2 måneder, 3 måneder, 6 måneder og 12 måneder. Den mest brukte løpetiden var 3 måneder, særlig i USD-markedet.

En viktig egenskap ved LIBOR var at den ikke var basert på faktiske transaksjoner, men på spørreundersøkelser. Hver dag sendte et panel av banker inn anslag på hva de trodde de måtte betale for å låne penger fra andre banker. Deretter ble de høyeste og laveste 25 % av svarene forkastet, og et gjennomsnitt av de resterende ble publisert. Denne metoden gjorde LIBOR sårbar for manipulasjon, som vi senere fikk se.

Hvordan fungerer LIBOR?

LIBOR ble administrert av ICE Benchmark Administration (IBA) etter at British Bankers’ Association (BBA) først etablerte den i 1984. Hver virkedag klokken 11:00 London-tid ble LIBOR-kursene publisert for de ulike valutaene og løpetidene. Bankene i panelet var blant de største i verden, som Barclays, Citigroup, Deutsche Bank, HSBC og UBS.

Beregningsmetoden var en såkalt «trimmet gjennomsnitt». Hver bank rapporterte inn en rente basert på spørsmålet: «Til hvilken rente kunne du låne penger, i en rimelig markedsstørrelse, rett før klokken 11?» De 25 % høyeste og laveste svarene ble fjernet for å unngå ekstreme verdier, og gjennomsnittet av de resterende ble LIBOR.

Her er et eksempel på hvordan LIBOR-kursene kunne se ut for USD en gitt dag:

Historisk bakgrunn

LIBOR ble opprettet i 1984 av British Bankers’ Association for å møte behovet for en standardisert referanserente i det voksende interbankmarkedet i London. I løpet av 1990- og 2000-tallet vokste LIBOR til å bli den dominerende referanserenten globalt, og den ble integrert i et utall finansielle produkter.

I 2012 ble det imidlertid avslørt at flere banker bevisst hadde manipulert LIBOR for å tjene penger på egne posisjoner eller for å fremstå som mer kredittverdige. Barclays var den første banken som inngikk et forlik med regulatorer, og betalte 290 millioner pund i bøter. Etter hvert ble en rekke andre banker, inkludert UBS, Deutsche Bank og Royal Bank of Scotland, ilagt store bøter.

Manipulasjonen skjedde ved at tradere ba kolleger som var ansvarlige for LIBOR-innrapporteringen om å sende inn renter som var for høye eller for lave, avhengig av hva som gagnet bankens egne handler. Dette undergravde tilliten til hele systemet. Som et resultat besluttet britiske og amerikanske myndigheter å fase ut LIBOR. I 2017 kunngjorde Financial Conduct Authority (FCA) at de ikke lenger ville tvinge banker til å rapportere LIBOR etter 2021. Overgangen ble gradvis, og de siste LIBOR-kursene for de fleste valutaer og løpetider ble publisert 30. juni 2023.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk eksempel: Et norsk rederi har tatt opp et lån i amerikanske dollar på 50 millioner USD med flytende rente basert på 3-måneders LIBOR + 2,0 prosentpoeng. Løpetiden er 5 år, og renten justeres hver tredje måned. Ved første rentefastsettelse er 3-måneders LIBOR 1,50 %. Da blir renten 3,50 % (1,50 % + 2,00 %). Månedlig rentekostnad: 50 000 000 USD × 3,50 % / 12 = 145 833 USD.

Etter at LIBOR ble faset ut, måtte rederiet og banken bli enige om en ny referanserente. Vanligvis ble dette SOFR (Secured Overnight Financing Rate) for USD-lån. SOFR er en daglig rente basert på faktiske transaksjoner i det amerikanske statspapirmarkedet, og den ligger ofte litt lavere enn LIBOR fordi den er tilnærmet risikofri. For å kompensere for forskjellen ble det lagt til en fast kredittspread (justering). For 3-måneders LIBOR var denne justeringen typisk rundt 0,26 prosentpoeng. Dermed ble den nye renten: SOFR (f.eks. 1,40 %) + 0,26 % + 2,00 % = 3,66 %.

Dette eksemplet viser at overgangen til nye referanserenter kan påvirke lånekostnadene, men at justeringene er utformet for å gjøre endringen så nøytral som mulig.

Fordeler og ulemper

Fordeler med LIBOR inkluderte at den var globalt anerkjent og lett tilgjengelig. Den ga et felles referansepunkt for prising av lån og derivater på tvers av landegrenser, noe som forenklet internasjonal handel og risikostyring. I tillegg hadde den et bredt spekter av løpetider og valutaer, noe som gjorde den fleksibel.

Ulemper: Den største ulempen var at LIBOR var basert på innrapporterte anslag, ikke faktiske transaksjoner. Dette gjorde den sårbar for manipulasjon, slik skandalen viste. Videre ble interbankmarkedet mindre likvidt etter finanskrisen, slik at mange av de innrapporterte rentene var basert på «ekspertvurderinger» snarere enn reelle handler. LIBOR reflekterte også bankenes kredittrisiko, noe som kunne gi volatilitet i perioder med uro.

For norske investorer var en ulempe at LIBOR var denominert i utenlandske valutaer, slik at man måtte ta hensyn til valutakursrisiko. Overgangen til nye renter som SOFR og €STR har adressert flere av svakhetene, men har også medført praktiske utfordringer med å konvertere gamle kontrakter.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at LIBOR var en risikofri rente. Det stemmer ikke – LIBOR inkluderte en premie for at bankene lånte uten sikkerhet, og reflekterte dermed kredittrisikoen i banksystemet. Dette er en viktig forskjell fra SOFR, som er basert på sikrede lån i statspapirer og derfor anses som tilnærmet risikofri.

En annen misforståelse er at LIBOR fortsatt er i bruk. De fleste LIBOR-kurser ble avviklet i 2023, og nye kontrakter skal ikke lenger referere til LIBOR. For eksisterende kontrakter ble det innført «fallback»-klausuler som automatisk bytter til en alternativ rente.

Noen tror også at LIBOR kun gjaldt for lån i London. I realiteten ble LIBOR brukt over hele verden, inkludert i Norge, særlig for lån i utenlandsk valuta og for rentederivater. Norske banker og investorer måtte derfor forholde seg til LIBOR i stor grad.

Til slutt: Mange tror at LIBOR var en enkelt rente. I virkeligheten var det 35 ulike LIBOR-kurser (5 valutaer × 7 løpetider) som ble publisert hver dag.

Oppsummering

LIBOR var en banebrytende referanserente som la grunnlaget for moderne finansmarkeder, men som også ble et symbol på svakhetene ved selvregulering. Manipulasjonsskandalen førte til et globalt skifte mot mer transparente og transaksjonsbaserte referanserenter. For norske investorer er det viktig å være klar over at LIBOR er historie, og at nye renter som SOFR, €STR og NIBOR (for norske kroner) nå dominerer.

Overgangen har stort sett vært smidig, men det kan fortsatt finnes eldre kontrakter som refererer til LIBOR. Investorer bør sjekke sine låneavtaler og derivatkontrakter for å sikre at de har gyldige fallback-klausuler. Samtidig gir de nye referanserentene et mer robust og pålitelig grunnlag for prising av finansielle produkter.

For å oppsummere: LIBOR lærte oss viktigheten av tillit og transparens i finansielle benchmarks. Nå ser vi fremover mot et system med færre, men mer pålitelige referanserenter.