Leverage ratio exposure – forklaring og eksempler

Hva er leverage ratio exposure?

Leverage ratio exposure er et sentralt begrep i bankreguleringen, spesielt etter innføringen av Basel III-regelverket. Det er et mål på en banks totale eksponering som brukes i beregningen av den uvektede kapitaldekningsandelen, også kalt leverage ratio. Kort sagt forteller leverage ratio exposure oss hvor mye banken har lånt ut, investert eller påtatt seg av forpliktelser, uten å ta hensyn til hvor risikable disse eksponeringene er.

For å forstå hvorfor dette er viktig, må vi først se på den tradisjonelle kapitaldekningen. I mange år har banker målt sin soliditet ved å veie eiendelene etter risiko. For eksempel får statsobligasjoner lav risikovekt, mens usikrede bedriftslån får høy vekt. Problemet med denne tilnærmingen er at bankene kan undervurdere risikoen i perioder med optimisme, eller bruke avanserte modeller for å redusere kapitalkravene. Leverage ratio exposure setter en stopper for dette ved å behandle alle eksponeringer likt.

Forstå leverage ratio exposure

Leverage ratio exposure er ikke det samme som bankens totale balansesum. Selv om balansesummen inngår, omfatter leverage ratio exposure også ikke-balanseførte poster som derivater, garantier og ubenyttede kredittrammer. Dette er viktig fordi slike poster kan medføre betydelig risiko, selv om de ikke vises på balansen.

I praksis beregnes leverage ratio exposure ved å summere alle balanseførte eiendeler, legge til eksponeringer fra derivater (beregnet etter standardiserte metoder som current exposure method), og inkludere andre ikke-balanseførte poster med en viss konverteringsfaktor. For derivater brukes ofte en metode som tar hensyn til både nåværende og potensiell fremtidig eksponering.

For norske banker er dette regulert gjennom CRR/CRD IV-forordningen og norske forskrifter fra Finanstilsynet. Bankene må rapportere leverage ratio kvartalsvis, og minimumskravet er 3 prosent. Det betyr at for hver 100 kroner i eksponering må banken ha minst 3 kroner i kjernekapital.

Hvordan fungerer leverage ratio exposure?

Leverage ratio exposure fungerer som nevneren i formelen for leverage ratio. Formelen er:

Leverage ratio = Tier 1-kapital / Leverage ratio exposure

Tier 1-kapital er bankens kjernekapital, i hovedsak egenkapital og tilbakeholdt overskudd. Leverage ratio exposure er den totale eksponeringen målt etter reglene i Basel III. Jo høyere leverage ratio, desto mer solid er banken.

La oss ta et konkret eksempel: En bank har Tier 1-kapital på 200 milliarder kroner. Bankens leverage ratio exposure er 2 000 milliarder kroner. Da blir leverage ratio 200 / 2 000 = 0,10 = 10 prosent. Dette er godt over minimumskravet på 3 prosent.

Beregningen av leverage ratio exposure er detaljert og følger en standardisert mal. For derivater brukes en metode som tar utgangspunkt i markedsverdien av kontrakten pluss et tillegg for potensiell fremtidig eksponering. For garantier og ubenyttede kredittrammer multipliseres beløpet med en konverteringsfaktor (ofte 100 prosent for garantier og 50 prosent for ubenyttede rammer).

Historisk bakgrunn

Begrepet leverage ratio exposure fikk for alvor betydning etter finanskrisen i 2008. Før krisen hadde mange banker svært høy gearing, det vil si at de hadde lite egenkapital i forhold til sine eiendeler. Samtidig viste de risikovektede kapitaldekningsandelene at bankene var godt kapitalisert, fordi de hadde investert i eiendeler som ble ansett som lavrisiko (for eksempel amerikanske boliglånspapirer).

Da krisen inntraff, viste det seg at disse lavrisiko-eiendelene var langt mer risikable enn antatt. Flere store banker kollapset eller måtte reddes av staten. Som en reaksjon på dette utarbeidet Baselkomiteen nye regler, kjent som Basel III, som ble gradvis innført fra 2013. Et av de viktigste nye tiltakene var leverage ratio, et enkelt og uvektet mål på soliditet.

Norge var tidlig ute med å implementere leverage ratio. Allerede i 2014 innførte Finanstilsynet et krav om at norske banker skulle ha en leverage ratio på minst 3 prosent. Senere ble kravet skjerpet, og fra 2020 er det et minstekrav på 3 prosent for systemviktige banker og 4 prosent for andre banker.

Praktisk eksempel

For å illustrere hvordan leverage ratio exposure fungerer i praksis, kan vi sammenligne to norske banker: Bank A og Bank B. Begge har samme Tier 1-kapital på 150 milliarder kroner, men ulik eksponeringssammensetning.

En investor som vurderer å investere i bankaksjer, bør se på leverage ratio i tillegg til den risikovektede kapitaldekningen. En bank med lav leverage ratio (under 5 prosent) kan være mer utsatt for tap, selv om den ser solid ut på andre måter.

Fordeler og ulemper

Fordelene med leverage ratio exposure er flere. For det første er det enkelt og transparent. Det krever ikke kompliserte risikomodeller og er derfor vanskeligere å manipulere. For det andre setter det et absolutt tak på hvor mye gearing en bank kan ha, uavhengig av hvor trygge eiendelene ser ut. Dette hindrer at banker bygger opp skjulte risikoer i perioder med lav volatilitet.

Ulempene er imidlertid også verdt å merke seg. Fordi leverage ratio exposure ikke tar hensyn til risiko, kan den straffe banker med lavrisikoaktiva som statsobligasjoner. En bank som hovedsakelig låner ut til boliglån med lav risiko, må holde like mye kapital som en bank som låner ut til høyrisikoprosjekter, forutsatt samme eksponeringsbeløp. Dette kan føre til at banker unngår å holde statsobligasjoner eller andre sikre eiendeler, noe som kan være uheldig for markedet.

En annen ulempe er at leverage ratio exposure kan være mindre nyansert i perioder med økonomisk stress. For eksempel kan en bank med store derivatposisjoner få en plutselig økning i eksponeringen når markedsverdiene endrer seg, selv om den underliggende risikoen ikke har økt tilsvarende.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at leverage ratio exposure er det samme som bankens totale balansesum. Det stemmer ikke, fordi eksponeringen også inkluderer ikke-balanseførte poster som derivater, garantier og ubenyttede kredittrammer. For mange banker kan disse postene utgjøre en betydelig del av den totale eksponeringen.

En annen misforståelse er at en høy leverage ratio (det vil si lav leverage ratio exposure i forhold til kapital) alltid er bra. Selv om det indikerer soliditet, kan en for høy leverage ratio bety at banken er for forsiktig og ikke utnytter sin kapital effektivt. Dette kan føre til lavere avkastning på egenkapitalen, noe aksjonærene ikke vil like.

Noen tror også at leverage ratio har erstattet den risikovektede kapitaldekningen. Dette er feil. Leverage ratio er et supplement, ikke en erstatning. Begge målene brukes side om side for å gi et mer fullstendig bilde av bankens soliditet. Finanstilsynet og andre regulatorer ser på begge tallene når de vurderer bankenes helse.

Oppsummering

Leverage ratio exposure er et viktig begrep for alle som følger med på bankaksjer eller er opptatt av finansiell stabilitet. Det måler bankens totale eksponering uten risikovekting og brukes til å beregne leverage ratio, et uvektet mål på soliditet. Regelverket ble innført etter finanskrisen for å forhindre at banker tar for stor risiko.

For investorer gir leverage ratio et nyttig supplement til den tradisjonelle kapitaldekningen. En bank med leverage ratio over 5 prosent anses som solid, mens en ratio under 3 prosent er et faresignal. Ved å følge med på utviklingen i leverage ratio exposure og leverage ratio, kan du få et bedre grunnlag for å vurdere risikoen i bankinvesteringer.

Husk at leverage ratio exposure ikke er det samme som balansesummen, og at både fordeler og ulemper må vurderes. Som alltid bør du se på flere nøkkeltall før du tar investeringsbeslutninger.