Leasing LGD – Forstå tap ved mislighold av leieavtaler

Hva er leasing LGD?

Leasing LGD står for Loss Given Default, og er et sentralt risikomål innen kredittanalyse. I en leieavtale låner leasingselskapet ut en eiendel – for eksempel en bil, en maskin eller et fly – mot at leietaker betaler en fast leie over en periode. Dersom leietaker misligholder avtalen, for eksempel ved å slutte å betale, vil leasingselskapet tape penger. LGD måler hvor stor andel av den opprinnelige utlånsverdien som faktisk går tapt, etter at selskapet har tatt tilbake eiendelen, solgt den og trukket fra alle kostnader forbundet med inndrivelsen.

I praksis uttrykkes LGD som en prosentandel. En LGD på 40 prosent betyr at leasingselskapet taper 40 kroner for hver 100 kroner som var utestående ved misligholdstidspunktet. De resterende 60 kronene er gjenvunnet gjennom salg av eiendelen eller andre tiltak. For investorer som eier aksjer eller obligasjoner i leasingselskaper, er LGD en nøkkelindikator på hvor robust selskapets portefølje er mot tap.

Forstå leasing LGD

For å forstå leasing LGD må man først se på forskjellen mellom leasing og tradisjonelle banklån. Ved et banklån får låntakeren penger og kjøper eiendelen selv. Banken har en pantssikkerhet, men eiendelen står i låntakerens navn. Ved mislighold må banken gjennom en ofte langvarig tvangsinnfordringsprosess. I leasing derimot eier leasingselskapet eiendelen hele tiden. Det gir selskapet en sterkere posisjon: de kan raskt ta tilbake eiendelen uten å gå via panteloven, noe som reduserer både tid og kostnader.

Likevel er ikke LGD null. Eiendelens verdi faller over tid (avskrivning), og markedsforholdene kan gjøre at salgsprisen blir lavere enn forventet. I tillegg kommer kostnader til henting, lagring, reparasjon og eventuelle juridiske gebyrer. LGD fanger opp nettoeffekten av alt dette. For investorer er det viktig å vite at LGD varierer sterkt med eiendelstype. En ny personbil har ofte en forutsigbar restverdi og et velfungerende bruktmarked, noe som gir lav LGD. Spesialiserte maskiner eller eiendommer kan derimot ha høyere LGD fordi markedet er tynnere og salgsprosessen mer krevende.

Hvordan fungerer leasing LGD?

Leasing LGD beregnes i tre trinn. Først fastsettes eksponeringen ved mislighold (EAD – Exposure at Default). Dette er gjerne den utestående leieverdien pluss eventuelle restverdier som leasingselskapet har garantert. Deretter estimeres gjenvunnet beløp, som er salgsprisen på eiendelen etter at den er tatt tilbake, fratrukket alle inndrivelseskostnader. Til slutt regnes LGD som (EAD – gjenvunnet beløp) / EAD.

Formelen kan skrives slik:

LGD = (EAD – Gjenvunnet beløp) / EAD

Der:

• EAD = eksponering ved mislighold (f.eks. 500 000 NOK)
• Gjenvunnet beløp = salgspris – inndrivelseskostnader (f.eks. 300 000 NOK – 50 000 NOK = 250 000 NOK)
• LGD = (500 000 – 250 000) / 500 000 = 0,5 = 50 %

I praksis bruker leasingselskaper ofte historiske data og statistiske modeller for å estimere LGD for ulike eiendelskategorier. For eksempel kan et selskap som leaser ut lastebiler ha en gjennomsnittlig LGD på 35 prosent, mens et selskap som leaser ut kontormaskiner kan ha 20 prosent. Forskjellen skyldes ulikheter i verdifall, markedslikviditet og kostnader ved tilbakelevering.

Historisk bakgrunn

Begrepet LGD oppsto i bankverdenen på 1990-tallet som en del av Basel-regelverket for kredittrisiko. Bankene måtte beregne forventet tap (EL = PD × LGD × EAD) for å sette av tilstrekkelig kapital. Etter hvert tok også leasingselskaper i bruk samme metodikk, særlig etter finanskrisen i 2008 da tapene på bil- og utstyrsleasing økte kraftig.

I Norge har leasingselskaper som Sparebank 1 Finans, DNB Finans og Santander Consumer Bank i mange år rapportert LGD-tall i sine årsrapporter. Regelverket IFRS 9, som ble innført i 2018, har gjort det obligatorisk for alle børsnoterte selskaper å opplyse om forventet kredittap, inkludert LGD. Dette har økt gjennomsiktigheten og gjort det lettere for investorer å sammenligne risiko på tvers av selskaper.

Historisk sett har LGD for norsk billeasing ligget mellom 20 og 40 prosent, avhengig av konjunkturene. Under oljeprisfallet i 2014–2016 steg LGD for tungtransport og anleggsmaskiner betydelig, fordi bruktmarkedet ble oversvømt med returnerte kjøretøy. Slike svingninger understreker viktigheten av å følge med på makroforholdene når man vurderer leasingselskaper.

Praktisk eksempel

La oss se på et norsk eksempel med et leasingselskap som leaser ut en elektrisk varebil til en liten bedrift. Leieavtalen har en varighet på 3 år, og bilens nypris er 600 000 NOK. Etter 18 måneder misligholder bedriften betalingene. På dette tidspunktet er utestående leieforpliktelser (EAD) 350 000 NOK. Leasingselskapet tar tilbake bilen, reparerer den for 15 000 NOK og selger den på bruktmarkedet for 280 000 NOK. Inndrivelseskostnadene (henting, lagring, salg) utgjør 25 000 NOK. Gjenvunnet beløp blir dermed 280 000 – 15 000 – 25 000 = 240 000 NOK. LGD = (350 000 – 240 000) / 350 000 ≈ 31,4 %.

For å illustrere hvordan LGD varierer med eiendelstype, kan vi sette opp en tabell med typiske verdier for norske leasingselskaper:

Eiendelstype	Typisk LGD (gjennomsnitt)	Kommentar
Personbil (ny)	25–35 %	Godt bruktmarked, lavt verdifall de første årene
Lastebil	35–50 %	Høyere verdifall, mer spesialisert marked
Kontormaskiner	15–25 %	Raskt verdifall, men lave inndrivelseskostnader
Eiendom (næring)	30–45 %	Langsom prosess, men ofte stabil verdi

Tabellen viser at investorer bør være oppmerksomme på hvilke eiendeler selskapet hovedsakelig leaser ut. Et selskap med høy andel lastebiler har typisk høyere forventet tap enn et som hovedsakelig leaser ut kontormaskiner.

Fordeler og ulemper

Fordeler med å bruke leasing LGD som risikomål:

• Gir et mer presist bilde av tapspotensialet enn bare å se på misligholdsprosenten.
• Gjør det mulig å sammenligne ulike leasingselskaper og porteføljer på tvers av bransjer.
• Hjelper investorer med å prissette risikoen i aksjer og obligasjoner fra leasingselskaper.
• Er et standardisert mål som brukes i regnskap og regulering, noe som øker sammenlignbarheten.

Ulemper:

• LGD er et historisk estimat og kan endre seg raskt ved økonomiske sjokk.
• Små leasingselskaper har ofte begrenset datagrunnlag, noe som gir usikre estimater.
• LGD tar ikke hensyn til at leasingselskapet kan ha andre former for sikkerhet, som garantier fra morselskap.
• For investorer som ikke er vant til kredittanalyse, kan LGD virke teknisk og vanskelig å tolke uten kontekst.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at LGD alltid er lav i leasing fordi selskapet eier eiendelen. Som vi har sett, kan LGD likevel bli høy dersom eiendelen har falt mye i verdi eller markedet er dårlig. En annen misforståelse er at LGD er det samme som avskrivningsraten. Avskrivning er et regnskapsmessig begrep, mens LGD er et tapsestimat basert på faktiske salgspriser og kostnader.

Noen investorer tror også at LGD er konstant over tid. I virkeligheten svinger LGD med konjunkturene. Under en resesjon faller bruktprisene, og inndrivelseskostnadene kan øke, noe som gir høyere LGD. Det er derfor viktig å bruke gjennomsnitt over flere år og å justere forventningene i tråd med den økonomiske syklusen.

Til slutt forveksles ofte LGD med tapsprosenten i resultatregnskapet. Tapsprosenten er faktiske tap i en periode, mens LGD er et forventet tap gitt at et mislighold inntreffer. De to størrelsene henger sammen, men er ikke identiske.

Oppsummering

Leasing LGD er et uunnværlig verktøy for investorer som ønsker å forstå risikoen i leasingselskaper. Det måler hvor stor andel av utlånet som går tapt ved mislighold, og avhenger av eiendelens restverdi, salgskostnader og markedsforhold. Ved å beregne LGD kan du sammenligne selskaper på tvers av bransjer, vurdere effekten av økonomiske svingninger og ta mer informerte investeringsbeslutninger.

For å få et helhetlig bilde bør LGD alltid analyseres sammen med sannsynlighet for mislighold (PD) og eksponering ved mislighold (EAD). Husk også at LGD ikke er statisk – den endrer seg med tiden og markedet. En grundig forståelse av dette begrepet gir deg et forsprang når du skal vurdere aksjer eller obligasjoner i norske leasingselskaper.