Hva er klimafond eligibility criteria?

Klimafond eligibility criteria, eller kvalifikasjonskriterier for klimafond, er de reglene og terskelverdiene som bestemmer om et fond kan markedsføres som et klimafond. I praksis dreier det seg om en kombinasjon av regulatoriske krav (særlig fra EU) og fondsforvalterens egne retningslinjer. Kriteriene kan omfatte alt fra forbud mot investeringer i fossile energikilder til krav om at selskapene i fondet må ha en dokumentert plan for å redusere sine klimagassutslipp i tråd med Parisavtalen.

For den norske investoren betyr dette at ikke alle fond med «klima» i navnet nødvendigvis oppfyller de samme standardene. Noen fond følger passive klimaindekser som MSCI Climate Change Indexes, mens andre bruker aktive screeningsprosesser. Felles for dem alle er at de må kunne dokumentere hvordan de oppfyller sine egne kriterier, ofte gjennom årlige bærekraftsrapporter og tredjepartsverifisering.

I Norge har Finanstilsynet og EU-regelverket SFDR (Sustainable Finance Disclosure Regulation) satt tydelige rammer. Fond som markedsføres som bærekraftige må plasseres i artikkel 8 eller artikkel 9, der artikkel 9 er de strengeste («mørkegrønne»). Klimafond eligibility criteria er derfor ikke ett enkelt sett med regler, men et spekter av krav som investoren må sette seg inn i.

Forstå klimafond eligibility criteria

For å forstå klimafond eligibility criteria må man først skille mellom to hovedtyper: regulatoriske kriterier og fondsspesifikke kriterier. De regulatoriske kriteriene kommer først og fremst fra EU-taksonomien, som definerer hvilke økonomiske aktiviteter som er miljømessig bærekraftige. Et fond som hevder å investere i taksonomi-forenlige aktiviteter må måle andelen av investeringene som oppfyller taksonomiens seks miljømål, der klima er ett av dem.

De fondsspesifikke kriteriene er ofte strengere enn de regulatoriske minimumskravene. For eksempel kan et norsk klimafond bestemme seg for å ekskludere alle selskaper med mer enn 5 % omsetning fra kull, olje eller gass, samtidig som det krever at de gjenværende selskapene har en vitenskapsbasert klimamålsetting (Science Based Targets initiative). Noen fond setter også et maksimalt karbonavtrykk per investert krone, målt i tonn CO2-ekvivalenter per million NOK investert.

En annen viktig dimensjon er fondets strategi for aktivt eierskap. Kriteriene kan inkludere krav om at forvalteren stemmer på generalforsamlinger for å påvirke selskaper til å kutte utslipp, eller at fondet investerer i selskaper som er i en omstillingsfase. Dette kalles ofte «transition finance» og er en sentral del av mange klimafonds mandat.

Hvordan fungerer klimafond eligibility criteria?

I praksis fungerer klimafond eligibility criteria som et filtersystem. Først identifiserer fondsforvalteren et univers av potensielle investeringer, for eksempel alle selskaper på Oslo Børs eller i en global indeks. Deretter anvendes negative screening-kriterier for å ekskludere selskaper som ikke oppfyller minimumskravene – for eksempel selskaper med stor eksponering mot termisk kull, oljesand eller arktisk oljeleting.

Etter negativ screening kommer positiv screening, der fondet velger selskaper som aktivt bidrar til klimaomstilling. Dette kan være selskaper innen fornybar energi, energieffektivisering, elbilproduksjon eller karbonfangst. Noen fond bruker også en «best-in-class»-tilnærming, der de velger de selskapene med best klimaprestasjon innenfor hver sektor, uavhengig av om sektoren i seg selv er klimavennlig.

Kriteriene måles og rapporteres jevnlig. De fleste klimafond publiserer en årlig bærekraftsrapport som viser fondets karbonavtrykk, andel taksonomi-forenlige investeringer og hvordan de har utøvd aktivt eierskap. For investorer er det viktig å sammenligne disse rapportene, fordi ulike fond kan bruke ulike beregningsmetoder for karbonavtrykk og ulike datakilder.

Historisk bakgrunn

Før 2020 fantes det ingen felles europeisk standard for hva som kunne kalles et klimafond. Dette førte til utstrakt grønnvasking, der fond kunne bruke ord som «grønn» eller «klima» uten å måtte dokumentere det. I Norge var det særlig Forbrukertilsynet som reagerte på villedende markedsføring, men uten et felles regelverk var det vanskelig å slå ned på.

EU-kommisjonen lanserte derfor handlingsplanen for bærekraftig finans i 2018, som munnet ut i tre sentrale reguleringer: taksonomiforordningen (2020), SFDR (2021) og referanseverdier for lavkarbonindekser. Norge sluttet seg til disse gjennom EØS-avtalen, og fra 2022 må alle norske fond som markedsfører seg som bærekraftige, oppgi hvordan de oppfyller kravene i SFDR.

I dag er klimafond eligibility criteria i stor grad formet av disse reguleringene, men utviklingen fortsetter. EUs nye standarder for grønne obligasjoner og pågående arbeid med en sosial taksonomi vil trolig påvirke kriteriene ytterligere. For norske investorer betyr dette at kravene stadig blir tydeligere, men også mer komplekse.

Praktisk eksempel

La oss se på to fiktive, men realistiske norske klimafond: «KlimaFond Norge» og «Grønn Fremtid Global». Begge markedsføres som klimafond, men har ulike eligibility criteria.

«KlimaFond Norge» er et aktivt forvaltet fond som investerer i norske aksjer. Det ekskluderer alle selskaper med mer enn 5 % omsetning fra fossil energi, målt på årsbasis. I tillegg krever fondet at selskapene har en vitenskapsbasert klimamålsetting godkjent av Science Based Targets initiative. Fondets karbonavtrykk skal være minst 50 % lavere enn referanseindeksen Oslo Børs Benchmark. Ved utgangen av 2023 var fondets vektede gjennomsnittlige karbonintensitet 42 tonn CO2e per million NOK investert, mot indeksens 98 tonn.

«Grønn Fremtid Global» er et passivt indeksfond som følger MSCI World Climate Change Index. Kriteriene her er satt av indeksleverandøren: selskaper med store karbonreserver ekskluderes, og resten vektes opp eller ned basert på deres karbonavtrykk og omstillingspotensial. Fondet har et mål om å redusere karbonintensiteten med 30 % sammenlignet med MSCI World Index. Per 2024 er fondets karbonintensitet 55 tonn CO2e per million USD investert, mot indeksens 82 tonn.

En investor som sammenligner disse to, må vurdere om de ønsker aktiv forvaltning med strenge norske kriterier, eller en passiv global strategi med standardiserte indekskriterier. Begge er klimafond, men med svært ulike eligibility criteria.

Fordeler og ulemper

Fordelene med klare klimafond eligibility criteria er mange. For det første reduserer de risikoen for grønnvasking, fordi fondene må dokumentere sine påstander. For det andre gir de investorer muligheten til å tilpasse porteføljen sine egne verdier, samtidig som de kan forvente at pengene faktisk bidrar til klimaomstilling. For det tredje kan kriteriene føre til bedre risikostyring, ettersom selskaper med høy klimarisiko ofte ekskluderes.

Ulempene er likevel betydelige. Kriteriene kan være svært komplekse og vanskelige å sammenligne på tvers av fond, selv innenfor samme regulatoriske rammeverk. For eksempel kan to fond begge være klassifisert som artikkel 9, men ha helt forskjellige metoder for å måle karbonavtrykk. Dette gjør det krevende for nybegynnere å navigere.

En annen ulempe er at strenge kriterier kan begrense investeringsuniverset så mye at fondet får en annen risiko- og avkastningsprofil enn markedet for øvrig. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men investoren må være bevisst på at et smalt univers kan gi lavere diversifisering og potensielt høyere volatilitet. I tillegg kan det oppstå situasjoner der et selskap som ellers er lønnsomt, ekskluderes på grunn av en midlertidig høy karbonintensitet.

Vanlige misforståelser

En av de vanligste misforståelsene er at et fond med «klima» i navnet automatisk oppfyller de strengeste kriteriene. I virkeligheten kan et fond kalle seg «klimafond» selv om det kun følger minimale eksklusjoner, for eksempel å utelate selskaper med mer enn 30 % omsetning fra kull. Investorer bør derfor alltid sjekke fondets bærekraftsrapport og prospekt.

En annen misforståelse er at klimafond alltid gir lavere avkastning. Forskning viser at klimafond ofte har prestert på linje med eller bedre enn tradisjonelle indekser, særlig i perioder med høye energipriser eller strengere klimaregulering. Likevel er det ingen garanti, og avkastningen avhenger av mange faktorer.

Mange tror også at klimafond eligibility criteria er statiske. I realiteten oppdateres de regelmessig, både fordi regulatoriske krav endres og fordi fondsforvaltere skjerper sine egne standarder. Et fond som i dag oppfyller kriteriene, kan om noen år bli ekskludert dersom det ikke følger med i utviklingen.

Oppsummering

Klimafond eligibility criteria er et sentralt verktøy for å sikre at investeringer merket som klimavennlige faktisk bidrar til omstillingen. Kriteriene spenner fra enkle eksklusjonslister til avanserte karbonavtrykksmålinger og krav om aktivt eierskap. For norske investorer er det viktig å forstå at ikke alle klimafond er like, og at man må lese fondsdokumentene nøye for å vite hva man investerer i.

EU-taksonomien og SFDR har skapt et felles rammeverk, men det er fortsatt rom for tolkning og variasjon. Derfor bør investorer sammenligne flere fond før de tar en beslutning, og gjerne velge fond med kriterier som er tydelig kommunisert og uavhengig verifisert.

Til syvende og sist handler klimafond eligibility criteria om tillit. Jo mer transparente og strenge kriteriene er, desto større sjanse har investoren for at pengene faktisk bidrar til et bedre klima. Samtidig må man være realistisk: ingen investering er helt uten klimapåvirkning, og selv de beste klimafondene vil ha noen eksponering mot selskaper i omstilling.