Hva er karbonkreditt use of proceeds? En guide for investorer

Hva er karbonkreditt use of proceeds?

Karbonkreditt use of proceeds er et prinsipp innen bærekraftig finans som sikrer at inntektene fra salg av karbonkreditter blir øremerket spesifikke klimatiltak. I motsetning til vanlige obligasjoner der midlene kan brukes til generelle formål, forplikter utstederen seg til å allokere pengene til prosjekter som reduserer eller fjerner klimagasser. Dette kan være alt fra fornybar energi og energieffektivisering til skogbevaring og karbonfangst.

Prinsippet er særlig utbredt i markedet for grønne obligasjoner, der investorer krever dokumentasjon på at pengene faktisk går til miljøformål. For karbonkreditter er use of proceeds ekstra viktig fordi kredittene i seg selv er et finansielt instrument som representerer en utslippsreduksjon. Hvis inntektene ikke brukes til nye klimatiltak, kan hele formålet med kreditten undergraves.

I Norge har flere selskaper tatt i bruk denne modellen. For eksempel utstedte Statkraft i 2022 en grønn obligasjon på 500 millioner kroner der inntektene skulle brukes til å kjøpe karbonkreditter fra skogbevaringsprosjekter i Sør-Amerika. Slike transaksjoner gir investorer en ekstra trygghet om at pengene deres bidrar til reelle utslippskutt, ikke bare til generell drift.

Forstå karbonkreditt use of proceeds

For å forstå karbonkreditt use of proceeds må man først skille mellom det regulerte kvotemarkedet (som EUs ETS) og det frivillige karbonmarkedet. I det frivillige markedet kjøper selskaper og enkeltpersoner karbonkreditter for å kompensere for egne utslipp. Use of proceeds handler om hva selgeren av kreditten gjør med pengene. Ofte går en stor del av inntektene tilbake til prosjektet som genererte kreditten, for eksempel til vedlikehold av et vindkraftverk eller til planting av nye trær.

Prinsippet er nært knyttet til konseptet «addisjonalitet». For at en karbonkreditt skal være troverdig, må utslippsreduksjonen ikke ha skjedd uansett. Use of proceeds bidrar til å sikre addisjonalitet ved at pengene muliggjør prosjekter som ellers ikke ville vært lønnsomme. Dersom inntektene i stedet brukes til andre formål, kan kredittens klimaeffekt stilles spørsmål ved.

For investorer er det viktig å lese prospektet eller rammeverket for grønne obligasjoner nøye. Der skal det fremgå hvilke typer prosjekter som kvalifiserer, hvordan midlene allokeres, og hvilken rapportering som kreves. I Norge har Finanstilsynet og Oslo Børs utarbeidet retningslinjer for grønne obligasjoner, men det er ingen direkte regulering av karbonkreditt use of proceeds. Investorer må derfor stole på tredjepartssertifiseringer som Climate Bonds Initiative eller Nordic Public Sector Issuers.

Hvordan fungerer karbonkreditt use of proceeds?

Prosessen starter med at et prosjekt utvikles og sertifiseres av en anerkjent standard som Gold Standard eller Verra. Når prosjektet har dokumentert faktiske utslippsreduksjoner, blir det utstedt karbonkreditter. Disse kredittene kan selges direkte til kjøpere eller gjennom en mellommann. Inntektene fra salget blir så allokert i henhold til en forhåndsdefinert plan – use of proceeds.

Allokeringen kan skje på flere måter. I noen tilfeller går hele beløpet tilbake til prosjektet for å dekke driftskostnader eller utvide aktiviteten. I andre tilfeller opprettes et eget fond som brukes til å finansiere nye klimatiltak. For grønne obligasjoner er det vanlig at utstederen rapporterer årlig om hvordan midlene er brukt, og en uavhengig revisor verifiserer rapporten.

Et konkret norsk eksempel: I 2023 lanserte Norsk Hydro en grønn obligasjon der inntektene skulle brukes til å kjøpe karbonkreditter fra et skogprosjekt i Brasil. Hydro forpliktet seg til å rapportere hvert kvartal hvor mange kreditter som var kjøpt, og hvilken klimaeffekt de hadde. Slik transparens gjør det lettere for investorer å vurdere om pengene faktisk når frem til klimaformål.

Historisk bakgrunn

Konseptet use of proceeds har røtter i utviklingen av grønne obligasjoner, som først ble lansert av Den europeiske investeringsbanken i 2007. Kort tid etter begynte også Verdensbanken å utstede grønne obligasjoner med øremerkede midler til klimaprosjekter. I takt med at det frivillige karbonmarkedet vokste, ble prinsippet overført til karbonkreditter.

I Norge fikk grønne obligasjoner et løft da Oslo Børs i 2015 lanserte en egen merkeordning for bærekraftige obligasjoner. Ifølge Oslo Børs' statistikk var det ved utgangen av 2023 utstedt over 150 grønne obligasjoner i Norge, med en samlet verdi på mer enn 200 milliarder kroner. Mange av disse hadde use of proceeds knyttet til karbonkreditter eller andre klimatiltak.

Parallelt har frivillige karbonmarkeder eksplodert i omfang. Ifølge Ecosystem Marketplace ble det i 2022 omsatt karbonkreditter for over 2 milliarder dollar globalt. Økende etterspørsel fra selskaper som ønsker å oppnå netto null-utslipp har gjort use of proceeds til et sentralt kvalitetsstempel. Samtidig har kritikken mot manglende transparens ført til strengere krav fra både investorer og tilsynsmyndigheter.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt, men realistisk eksempel: Det norske oppdrettsselskapet «Norsk Laks AS» ønsker å kompensere for utslippene fra sin virksomhet. Selskapet kjøper karbonkreditter fra et vindkraftprosjekt i Finnmark, men i stedet for å bare bokføre kredittene, utsteder de en grønn obligasjon på 100 millioner kroner. I obligasjonsprospektet står det at inntektene utelukkende skal brukes til å kjøpe slike kreditter og til å finansiere nye fornybarprosjekter i Norge.

Investorer som kjøper obligasjonen får en årlig rapport som viser hvor mange kreditter som er kjøpt, hvilken standard de er sertifisert etter, og hvilken klimaeffekt de har. En revisor bekrefter at midlene ikke er brukt til andre formål. Dette gir investorene trygghet for at pengene går til reelle kutt i klimagassutslipp.

Eksemplet illustrerer hvordan karbonkreditt use of proceeds kan fungere i praksis. For investorer er det viktig å sjekke at rammeverket er i tråd med anerkjente prinsipper, for eksempel ICMA Green Bond Principles. I Norge har flere kommuner og fylkeskommuner også begynt å utstede grønne obligasjoner med use of proceeds, noe som viser at prinsippet sprer seg utover det private næringslivet.

Fordeler og ulemper

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at karbonkreditter og kvoter er det samme. Kvoter er tillatelser til å slippe ut en viss mengde CO₂ under et regulert system som EUs ETS, mens karbonkreditter er kompensasjon for utslipp som allerede er redusert. Use of proceeds gjelder kun for kreditter i det frivillige markedet, ikke for kvoter.

En annen misforståelse er at use of proceeds automatisk garanterer klimaeffekt. Selv om midlene er øremerket, kan de underliggende kredittene være av lav kvalitet, for eksempel fra prosjekter som ikke er additive eller som har kort levetid. Investorer bør derfor også vurdere kredittenes sertifisering og alder.

Mange tror også at bare store selskaper kan benytte seg av karbonkreditt use of proceeds. I realiteten kan også mindre bedrifter utstede grønne obligasjoner eller kjøpe kreditter med øremerkede midler. For eksempel har flere norske sparebanker utstedt grønne obligasjoner der inntektene brukes til å finansiere miljøvennlige boliglån. Prinsippet er skalerbart og kan tilpasses ulike størrelser.

Oppsummering

Karbonkreditt use of proceeds er et viktig prinsipp for investorer som ønsker å sikre at pengene deres bidrar til reelle klimatiltak. Ved å øremerke inntektene fra salg av karbonkreditter øker transparensen og reduserer risikoen for greenwashing. Prinsippet er særlig utbredt i markedet for grønne obligasjoner, men kan også anvendes direkte i kjøp av karbonkreditter.

For norske investorer er det gode muligheter til å delta i dette markedet gjennom børsnoterte grønne obligasjoner og fond som fokuserer på bærekraft. Samtidig er det viktig å være kritisk og undersøke både utstederens rammeverk og kvaliteten på de underliggende kredittene. Med riktig tilnærming kan karbonkreditt use of proceeds være et effektivt verktøy for å kombinere avkastning med klimanytte.