Hva er investment grade permitted debt? En komplett guide

Hva er Investment grade permitted debt?

Investment grade permitted debt er et begrep som brukes om gjeldsinstrumenter – som oftest obligasjoner – som har en kredittrating på BBB- eller høyere fra minst ett av de tre store kredittvurderingsbyråene (Standard & Poor's, Moody's eller Fitch), og som samtidig er tillatt å investere i innenfor et bestemt mandat eller regelverk.

Ordet «permitted» (tillatt) er nøkkelen. Det betyr at ikke all investment grade-gjeld automatisk er tillatt i enhver portefølje. For eksempel kan et norsk obligasjonsfond ha et mandat som sier at det kun kan investere i obligasjoner med rating A- eller høyere, eller at det kan inkludere BBB-ratede obligasjoner, men bare opptil en viss prosentandel.

I praksis møter du begrepet ofte i prospekter for rentefond, i regler for pensjonskasser og i Solvens II-rammeverket for forsikringsselskaper. Det er med andre ord en kvalitetsstandard som skal sikre at investorene ikke tar for stor kredittrisiko.

Forstå Investment grade permitted debt

For å forstå investment grade permitted debt må du først kjenne til kredittratingene. Byråene som Standard & Poor's (S&P), Moody's og Fitch vurderer utstederens evne til å betale renter og tilbakebetale hovedstolen. Høyeste rating er AAA (S&P/Fitch) eller Aaa (Moody's), og grensen for investment grade går ved BBB- (S&P/Fitch) eller Baa3 (Moody's).

Nedenfor ser du en forenklet oversikt over S&P sine ratingkategorier:

Når et fond eller en institusjon har regler om «investment grade permitted debt», betyr det at de kun (eller hovedsakelig) kan investere i obligasjoner som ligger i dette trygge sjiktet. Dette reduserer kredittrisikoen i porteføljen.

Hvordan fungerer Investment grade permitted debt?

Mekanismen er ganske enkel i teorien, men kan bli kompleks i praksis. En utsteder (for eksempel et norsk selskap eller en stat) ønsker å låne penger ved å utstede obligasjoner. Før emisjonen engasjerer de gjerne et ratingbyrå for å få en kredittrating. Hvis ratingen blir BBB- eller høyere, kan obligasjonen klassifiseres som investment grade.

Deretter vurderer investorer som pensjonskasser, livsforsikringsselskaper og fondsforvaltere om obligasjonen passer inn i deres mandat. Hvis mandatet sier «kun investment grade permitted debt», må obligasjonen ha minst BBB- for å være kvalifisert. Noen mandater setter også strengere krav, for eksempel «kun A-ratede obligasjoner» eller «maksimalt 10% i BBB».

For investoren betyr dette en tryggere havn, men også lavere forventet avkastning. Siden etterspørselen etter investment grade-obligasjoner er stor (spesielt fra institusjonelle investorer med strenge krav), blir prisingen ofte mer gunstig for utsteder – de kan låne til lavere rente.

I norsk sammenheng er dette spesielt relevant for pensjonskasser som følger forskrift om forsvarlig forvaltning, og for forsikringsselskaper under Solvens II-regelverket. Disse aktørene må dokumentere at de kun investerer i aktiva med tilstrekkelig høy kredittkvalitet.

Historisk bakgrunn

Kredittrating slik vi kjenner det i dag oppsto på begynnelsen av 1900-tallet. John Moody startet Moody's Investors Service i 1909, og Standard & Poor's fulgte etter. Formålet var å gi investorer en uavhengig vurdering av risikoen ved å kjøpe obligasjoner.

Etter børskrakket i 1929 og den påfølgende depresjonen ble ratingene mer utbredt. I etterkant av finanskrisen i 2008 fikk byråene kritikk for å ha gitt for høye ratinger til subprime-lån, noe som førte til strengere regulering. I Europa førte dette blant annet til Solvens II-direktivet, som stiller krav til forsikringsselskapers kapitaldekning og investeringsstrategi.

I Norge har Finanstilsynet lagt føringer for hvordan pensjonskasser og forsikringsselskaper skal vurdere kredittrisiko. Mange av disse har derfor egne policyer som definerer hva som er «permitted debt». I praksis betyr det at investment grade-grensen ofte blir et minimumskrav, og at selskaper med lav rating blir ekskludert.

Historisk sett har investment grade-obligasjoner hatt en svært lav misligholdsrate. Ifølge Moody's har gjennomsnittlig 10-års kumulativ misligholdsrate for AAA-ratede selskaper vært under 0,1%, mens for BBB-ratede har den vært rundt 2%. Dette underbygger hvorfor mange investorer anser investment grade debt som en trygg havn.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk pensjonsfond som forvalter 10 milliarder kroner. Fondets investeringsmandat sier at maksimalt 15% av porteføljen kan plasseres i high yield-obligasjoner, mens resten må være investment grade permitted debt.

Fondets forvaltere vurderer en obligasjon utstedt av et norsk industriselskap. Selskapet har fått rating A- fra S&P, som er innenfor investment grade. Obligasjonen har en kupongrente på 3,5% og løper i 5 år. Fordi den er investment grade, kan fondet kjøpe den uten begrensninger.

Samtidig vurderer de en obligasjon fra et mindre selskap med rating BB+. Denne er high yield. Fondet kan kjøpe den, men kun inntil 15% av porteføljen er eksponert mot slike papirer. Hvis porteføljen allerede har 12% i high yield, kan de bare kjøpe for ytterligere 3% av porteføljeverdien.

Tabellen under viser hvordan porteføljen kan se ut:

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Lavere risiko: Historisk har investment grade-obligasjoner svært lav sannsynlighet for mislighold. Dette gjør dem til en trygg komponent i en portefølje.
• Forutsigbarhet: Renteinntektene er relativt stabile og lettere å budsjettere med.
• Regulatorisk aksept: Mange institusjonelle investorer er pålagt å holde seg til investment grade, noe som sikrer at de overholder lover og forskrifter.
• Likviditet: Investment grade-obligasjoner handles ofte i større volum og har lavere spread enn high yield.

Ulemper:

• Lavere avkastning: Siden risikoen er lavere, er også forventet avkastning lavere sammenlignet med high yield.
• Mindre potensial for kapitalvekst: Kursbevegelsene er ofte mindre dramatiske, noe som kan være en ulempe for investorer som ønsker høyere gevinst.
• Begrenset diversifisering: Hvis porteføljen kun består av investment grade, går man glipp av diversifiseringsfordelene som high yield kan gi.
• Ratingendringer: En obligasjon kan bli nedgradert fra investment grade til high yield (såkalte «fallen angels»), noe som kan føre til tvangssalg og kurstap.

Vanlige misforståelser

«Investment grade betyr at pengene er garantert» – Nei. Selv om risikoen er lav, er det ingen garanti. Selskaper kan gå konkurs, og ratingbyråene tar feil av og til.

«Alle obligasjoner med høy rating er like trygge» – Ratingen sier noe om utstederens betalingsevne, men andre faktorer som løpetid, rentefølsomhet og likviditet spiller også inn. En 30-årig AAA-obligasjon kan falle mye i kurs hvis rentene stiger.

«Investment grade permitted debt er det samme som investment grade» – Ikke helt. «Permitted» legger til en ekstra dimensjon: det må være tillatt i henhold til et spesifikt mandat. En obligasjon kan være investment grade, men likevel ikke være tillatt hvis mandatet krever enda høyere rating eller har andre begrensninger.

«High yield er alltid for risikabelt for norske investorer» – Mange norske pensjonskasser og fond har en liten andel high yield for å øke avkastningen. Det er fullt mulig å investere forsvarlig i high yield hvis man har god risikostyring.

Oppsummering

Investment grade permitted debt er en sentral byggestein for mange norske institusjonelle investorer. Det handler om å velge obligasjoner med høy kredittverdighet som samtidig er innenfor rammene av et gitt mandat eller regelverk.

For deg som investor – enten du vurderer et rentefond eller setter sammen din egen portefølje – er det viktig å forstå hva slags kredittrisiko du tar. Sjekk fondets prospekt for å se hvilke ratingkrav som gjelder. Husk at investment grade gir lavere risiko, men også lavere avkastning.

Ved å kombinere investment grade debt med en mindre andel high yield kan du skreddersy risiko- og avkastningsprofilen etter dine egne mål. Uansett bør du alltid være klar over at ratinger kan endre seg, og at ingen investering er helt risikofri.