Hva er investment grade? - Forklaring og eksempler

Hva er Investment grade?

Investment grade er et begrep som beskriver obligasjoner eller andre gjeldsinstrumenter med høy kredittverdighet. Når et selskap eller en stat låner penger ved å utstede obligasjoner, vurderer uavhengige ratingbyråer sannsynligheten for at lånet blir tilbakebetalt. Får utstederen en rating på BBB- eller høyere fra Standard & Poor's (S&P), eller tilsvarende Baa3 eller høyere fra Moody's, regnes obligasjonen som investment grade.

Dette skillet er viktig fordi mange institusjonelle investorer, som pensjonskasser og forsikringsselskaper, kun har lov til å kjøpe obligasjoner med investment grade-rating. Det gir en ekstra trygghet for at pengene blir tilbakebetalt, men det betyr også at renten (kupongen) er lavere enn for mer risikable obligasjoner.

I Norge brukes begrepet oftest på engelsk, men en norsk oversettelse kan være «investeringsgrad». Likevel er det vanlig å snakke om investment grade i finansmiljøer, og det er derfor nyttig å forstå hva ratingene betyr og hvordan de påvirker investeringsbeslutninger.

Forstå Investment grade

For å forstå investment grade må man først kjenne til kredittrating. Ratingbyråene analyserer selskapets inntjening, gjeldsgrad, kontantstrøm, bransjeutsikter og ledelsens strategi. Basert på dette gir de en bokstavkarakter som indikerer risikoen for mislighold. Jo høyere rating, desto lavere risiko.

Skillet mellom investment grade og non-investment grade (ofte kalt junk bonds eller høyrenteobligasjoner) går ved BBB-/Baa3. Alt under dette – BB+/Ba1 og lavere – regnes som spekulativt. Dette er ikke en skarp grense i virkeligheten, men den har stor praktisk betydning fordi mange investorer har mandat til å holde seg til investment grade.

For aksjeinvestorer er kredittratingen også relevant. Et selskap med investment grade har lettere for å få lån til gunstige vilkår, noe som kan gi høyere overskudd og mer stabile utbytter. Motsatt kan en nedgradering føre til økte rentekostnader og lavere aksjekurs. Derfor bør aksjonærer følge med på ratingendringer.

Hvordan fungerer Investment grade?

Investment grade fungerer som et kvalitetsstempel i obligasjonsmarkedet. Når et selskap utsteder en obligasjon, søker det en rating fra et eller flere byråer. Ratingen bestemmer hvilken rente investorene krever. Jo høyere rating, jo lavere risikopremie, og dermed lavere rente for utstederen.

Ratingbyråene oppdaterer løpende sine vurderinger. Dersom et selskap får dårligere resultater eller øker gjelden sin, kan ratingen bli satt under observasjon og eventuelt nedgradert. En nedgradering fra BBB- til BB+ (junk status) kan utløse tvangssalg fra fond som bare kan eie investment grade, noe som presser kursen ned.

Her er en forenklet oversikt over ratingskalaene fra de tre største byråene:

Historisk bakgrunn

Kredittrating har eksistert siden tidlig på 1900-tallet. John Moody startet rating av jernbaneobligasjoner i 1909, og Standard & Poor's (den gang Poor's Publishing) fulgte etter i 1916. Målet var å gi investorer en uavhengig vurdering av kredittrisiko. Etter hvert ble ratingene standard i obligasjonsmarkedet.

Begrepet investment grade ble formelt definert på 1930-tallet da amerikanske myndigheter begrenset bankenes mulighet til å investere i spekulative obligasjoner. For å skille mellom trygge og risikable obligasjoner satte man en grense ved BBB-/Baa3. Denne grensen har holdt seg siden, selv om ratingskalaene har blitt mer nyanserte.

I Norge har bruken av kredittrating økt kraftig de siste tiårene. Store selskaper som Equinor, Telenor og DNB har alle topprating, noe som gjør at de kan låne penger billigere enn mindre selskaper. Samtidig har norske pensjonskasser strenge regler for å kun investere i investment grade, noe som påvirker etterspørselen etter norske obligasjoner.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk eksempel. Tenk deg at selskapet «Norsk Kraft AS» ønsker å låne 500 millioner kroner ved å utstyre en obligasjon med 5 års løpetid. Selskapet har solid økonomi og får rating A+ fra S&P. Dette er godt innenfor investment grade. Investorene er trygge på tilbakebetaling, og obligasjonen får en effektiv rente på 3,2 %.

Samtidig utsteder «Vekst Eiendom AS» en obligasjon på samme beløp og løpetid, men selskapet har høy gjeld og svak kontantstrøm. Ratingen blir BB (spekulativ). For å kompensere for risikoen må selskapet tilby en rente på 6,8 %. Forskjellen på 3,6 prosentpoeng kalles kredittspreaden og reflekterer den ekstra risikoen.

For en investor som kjøper Norsk Kraft-obligasjonen for 500 000 kroner, betyr det årlige renteinntekter på 16 000 kroner (3,2 %). For Vekst Eiendom-obligasjonen ville samme beløp gitt 34 000 kroner årlig, men med betydelig høyere risiko for å tape hele investeringen ved mislighold.

Dersom Norsk Kraft senere blir nedgradert til BBB-, vil kursen på obligasjonen trolig falle fordi nye investorer krever høyere rente. En investor som må selge før forfall, kan da tape penger selv om selskapet ikke misligholder.

Fordeler og ulemper

Fordeler med investment grade:

• Lav risiko for mislighold: Historisk har andelen mislighold blant investment grade-obligasjoner vært svært lav, under 0,5 % årlig.
• Forutsigbare inntekter: Renteutbetalingene kommer som planlagt, noe som passer pensjonssparere og andre med langsiktige forpliktelser.
• Likviditet: Investment grade-obligasjoner omsettes ofte i større volum, noe som gjør dem lettere å kjøpe og selge.
• Regulatorisk fordel: Mange institusjonelle investorer kan kun eie investment grade, noe som skaper stabil etterspørsel.

Ulemper med investment grade:

• Lavere avkastning: Den lave risikoen gir også lavere rente. I perioder med lav rente kan realavkastningen være nær null eller negativ etter inflasjon.
• Renterisiko: Når markedsrentene stiger, faller kursen på eksisterende obligasjoner. Investment grade-obligasjoner med lang løpetid kan tape mye i verdi.
• Nedgraderingsrisiko: Selv om mislighold er sjeldent, kan en nedgradering føre til kurstap. For eksempel falt kursen på obligasjoner fra det norske selskapet Kongsberg Gruppen da ratingen ble satt under observasjon i 2020.
• Ikke risikofritt: Investment grade er ikke det samme som risikofritt. Statsobligasjoner fra land som USA eller Tyskland regnes som tilnærmet risikofrie, men selskapsobligasjoner har alltid en viss kredittrisiko.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Investment grade betyr at selskapet aldri går konkurs. Selv med AAA-rating kan et selskap gå konkurs, men sannsynligheten er svært liten. Eksempler som Enron (2001) og Lehman Brothers (2008) hadde investment grade-rating like før de kollapset. Ratingbyråene ble kritisert for å være for trege med å nedgradere.

Misforståelse 2: Investment grade-obligasjoner har alltid fast rente. Mange investment grade-obligasjoner har fast kupongrente, men det finnes også flytende rente (FRN) og nullkupongobligasjoner. Det er ratingen, ikke rentetypen, som definerer investment grade.

Misforståelse 3: Høyere rating gir alltid bedre avkastning. Nei, høyere rating gir lavere avkastning. En investor som ønsker høyere avkastning må ta mer risiko, for eksempel ved å kjøpe obligasjoner med lavere rating. Investment grade er et valg om sikkerhet, ikke om maksimal avkastning.

Misforståelse 4: Investment grade gjelder bare for obligasjoner. Begrepet brukes mest om obligasjoner, men ratingbyråene vurderer også hele selskapets kredittverdighet. Derfor kan man snakke om et «investment grade-selskap» selv om man ikke eier obligasjonene. Dette påvirker aksjekursen via finansieringskostnader og investorers tillit.

Oppsummering

Investment grade er en viktig kvalitetsindikator i finansmarkedet. Det skiller trygge obligasjoner med lav risiko for mislighold fra mer spekulative papirer. For investorer som prioriterer sikkerhet og forutsigbarhet, er investment grade et naturlig valg, men det kommer med lavere avkastning.

For aksjeinvestorer gir kunnskap om investment grade innsikt i selskapets finansielle styrke. Et solid investment grade-selskap har ofte lavere kapitalkostnader og større evne til å motstå økonomiske nedturer. Omvendt kan en nedgradering være et faresignal.

Husk at investment grade ikke er en garanti for at alt går bra, men det reduserer risikoen betydelig. Ved å kombinere kredittrating med andre analyser, kan du ta bedre investeringsbeslutninger både i obligasjons- og aksjemarkedet.