Hva er investment bank cost of risk? – Forklaring og norske eksempler

Hva er investment bank cost of risk?

Investment bank cost of risk er et sentralt begrep i finansverdenen som beskriver hvor mye det koster en investeringsbank å bære og styre finansiell risiko. I motsetning til enkle tapsavsetninger, som bare dekker forventede kredittap, omfatter cost of risk et bredere spekter av kostnader knyttet til risiko. Dette inkluderer forventede tap fra utlån og handelsaktiviteter, kapitalkostnaden for å holde reserver mot uventede tap, samt operasjonelle utgifter til risikostyringssystemer og compliance.

For en investeringsbank er risiko ikke bare en trussel, men også en kilde til inntjening. Banken tar bevisst risiko i håp om å oppnå avkastning. Cost of risk fungerer da som et prismekanisme: den viser hvor mye risikoen koster, og hjelper banken med å prise sine produkter og tjenester riktig. For eksempel vil en bank som garanterer en aksjeemisjon (såkalt «underwriting») måtte vurdere risikoen for at aksjekursen faller før emisjonen er fullført. Denne risikoen har en kostnad som må dekkes inn i honoraret.

Begrepet er spesielt relevant i Norge, der investeringsbanker som DNB Markets, ABG Sundal Collier og Arctic Securities opererer i et marked preget av olje- og shippingrelaterte svingninger. Norske banker må derfor ha robuste modeller for å beregne cost of risk, både for å tilfredsstille regulatoriske krav (som Basel III) og for å sikre langsiktig lønnsomhet.

Forstå investment bank cost of risk

For å forstå cost of risk må vi bryte den ned i tre hovedkomponenter: forventet tap (expected loss), kapitalkostnad for risiko (cost of risk capital) og operasjonell risikokostnad. Forventet tap er det statistisk sannsynlige tapet over en gitt periode, for eksempel 0,5 % av en utlånsportefølje. Dette dekkes normalt av avsetninger og prises inn i renten eller gebyrene.

Kapitalkostnad for risiko er kostnaden ved å holde egenkapital som sikkerhetsbuffer mot uventede tap. Investeringsbanker må ifølge reguleringene ha en minimumsmengde kapital basert på risikoeksponeringen. Denne kapitalen kunne ellers vært investert og gitt avkastning. Derfor beregner banken en alternativkostnad, ofte satt til bankens egenkapitalkostnad (for eksempel 10–12 %).

Operasjonell risikokostnad omfatter utgifter til risikostyringssystemer, personell, opplæring og etterlevelse av regler. Denne komponenten er vanskeligere å måle, men likevel reell. Tabellen under viser et tenkt eksempel for en mellomstor norsk investeringsbank med en utlånsportefølje på 10 milliarder NOK:

Hvordan fungerer investment bank cost of risk?

Prosessen med å beregne cost of risk starter med risikokartlegging. Banken identifiserer alle eksponeringer: kredittrisiko fra utlån, markedsrisiko fra handel med aksjer og derivater, samt operasjonell risiko fra interne prosesser. Deretter måles risikoen ved hjelp av kvantitative metoder som Value at Risk (VaR) for markedsrisiko og kredittratingmodeller for kredittrisiko. Forventet tap beregnes som sannsynligheten for mislighold multiplisert med eksponering ved mislighold og tap gitt mislighold.

Kapitalkostnaden for risiko bestemmes ved å allokere risikovektet kapital til hver forretningsenhet. Denne kapitalen multipliseres med bankens avkastningskrav på egenkapitalen (for eksempel 12 %). Jo høyere risiko, desto mer kapital må holdes, og desto høyere blir kapitalkostnaden. Operasjonell risikokostnad estimeres ofte ved hjelp av standardmetoder fra Basel-regelverket, som baserer seg på historiske tap eller inntektsbaserte indikatorer.

Når cost of risk er beregnet, brukes den i flere beslutningsprosesser. For det første priser banken sine produkter slik at inntektene dekker cost of risk og gir en akseptabel margin. For det andre måles ytelsen til hver enhet med risikojustert avkastning på kapital (RAROC), der overskuddet deles på risikovektet kapital. Enheter med RAROC over bankens målkrav anses som verdiskapende. For det tredje brukes cost of risk i stresstester for å vurdere bankens robusthet under ugunstige scenarier.

Historisk bakgrunn

Frem til 1990-tallet hadde investeringsbanker en relativt enkel tilnærming til risiko. Tapsavsetninger ble gjort basert på historiske erfaringer, og kapitalkravene var lite risikovektet. Finanskrisen i 2008 endret alt. Store banker som Lehman Brothers kollapset fordi de undervurderte cost of risk i komplekse derivater og utlån. Etter krisen ble Basel III-regelverket innført, som skjerpet kapitalkravene og krevde mer avanserte risikomodeller.

I Norge har Finanstilsynet vært pådriver for streng risikostyring. Norske investeringsbanker må i dag rapportere risikovektede eiendeler og gjennomføre regelmessige stresstester. Dette har gjort cost of risk til et standard måltall i årsrapporter og investorpresentasjoner. For eksempel oppgir DNB i sine kvartalsrapporter «cost of risk» som en prosentandel av utlån, noe som gir investorer et raskt innblikk i kredittkvaliteten.

Samtidig har teknologisk utvikling gjort det mulig å beregne cost of risk mer presist. Store datamengder og maskinlæring brukes til å forbedre prediksjoner av mislighold og markedsbevegelser. Likevel er modellene avhengige av historiske data, og ekstreme hendelser som koronapandemien i 2020 viste at cost of risk kan stige raskt når forutsetningene endrer seg.

Praktisk eksempel

La oss se på en fiktiv norsk investeringsbank, Norsk Kapitalforvaltning AS. Banken har to hovedområder: bedriftsutlån og aksjehandel. For bedriftsutlån har banken en portefølje på 5 milliarder NOK med en gjennomsnittlig kredittrating tilsvarende BBB. Basert på historiske data forventer banken et årlig tap på 0,4 %, altså 20 millioner NOK. Kapitalkravet for denne porteføljen er 8 % av eksponeringen (400 millioner NOK), og avkastningskravet er 11 %, noe som gir en kapitalkostnad på 44 millioner NOK. Operasjonelle kostnader knyttet til kredittvurdering og oppfølging anslås til 10 millioner NOK. Total cost of risk for utlån blir dermed 20 + 44 + 10 = 74 millioner NOK.

For aksjehandel har banken en egenhandelsportefølje på 1 milliard NOK. Markedsrisikoen måles med 99 % 10-dagers VaR til 50 millioner NOK. Banken holder risikokapital tilsvarende 3 ganger VaR (150 millioner NOK) for å dekke uventede tap. Kapitalkostnaden blir 11 % av 150 millioner = 16,5 millioner NOK. I tillegg kommer forventede tap fra motpartsrisiko og operasjonelle kostnader på 5 millioner NOK. Total cost of risk for aksjehandel blir 21,5 millioner NOK.

Tabellen under oppsummerer:

Fordeler og ulemper

Fordelen med å bruke cost of risk er at det gir et helhetlig bilde av risikoeksponeringen. I stedet for å se på forventede tap isolert, tar banken hensyn til at kapital har en kostnad og at operasjonell risiko er reell. Dette fører til bedre prising av produkter og mer effektiv allokering av kapital. For investorer gir cost of risk en nyttig indikator på hvor godt banken styrer risiko. En stabil eller fallende cost of risk over tid tyder på forbedret kredittkvalitet og risikostyring.

Ulempene er knyttet til kompleksitet og usikkerhet. Beregningen av forventet tap og spesielt kapitalkostnad avhenger av modellantakelser som kan være feil. For eksempel kan historiske data underestimere risikoen i en finansiell krise. Videre kan cost of risk variere mye fra kvartal til kvartal på grunn av engangshendelser, noe som gjør det vanskelig å sammenligne over korte perioder. I tillegg er det ikke alltid transparent hvordan bankene beregner cost of risk; ulike banker kan bruke forskjellige metoder, noe som svekker sammenlignbarheten.

En annen ulempe er at et for sterkt fokus på å minimere cost of risk kan føre til at banken blir for risikovillig. Hvis banken unngår alle risikoer, går den glipp av lønnsomme muligheter. Derfor må cost of risk alltid ses i sammenheng med inntjening og avkastning på kapital.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at investment bank cost of risk er det samme som tapsavsetninger. Tapsavsetninger dekker kun forventede tap, mens cost of risk også inkluderer kapitalkostnad og operasjonelle kostnader. En bank kan ha lave tapsavsetninger, men likevel en høy cost of risk dersom den holder mye risikovektet kapital eller har dyre risikostyringssystemer.

En annen misforståelse er at cost of risk er konstant over tid. I virkeligheten endrer den seg med konjunkturer, rentenivå og bankens porteføljesammensetning. Under en økonomisk nedtur øker forventede tap og kapitalkravene, noe som driver cost of risk opp. Omvendt faller den i gode tider. Investorer bør derfor følge utviklingen over flere år, ikke bare se på et enkelt kvartal.

Noen tror også at lavere cost of risk alltid er positivt. Det stemmer ikke nødvendigvis. En bank som tar for lite risiko, kan ha lav cost of risk, men også lav avkastning. Det ideelle er en cost of risk som er tilpasset bankens forretningsmodell og som gir en akseptabel risikojustert avkastning. Sammenligning med konkurrenter i samme segment er mer nyttig enn absolutte tall.

Oppsummering

Investment bank cost of risk er et nøkkeltall for å forstå hvor mye risiko koster i en investeringsbank. Det består av forventede tap, kapitalkostnad for uventede tap og operasjonelle risikokostnader. Ved å beregne cost of risk kan banken prise tjenester riktig, allokere kapital effektivt og måle resultater på en risikojustert måte.

For investorer gir cost of risk verdifull innsikt i bankens risikoprofil og ledelseskvalitet. En stabil eller synlig cost of risk over tid er ofte et tegn på god risikostyring, men tallet må alltid sees i sammenheng med inntjening og markedsforhold. Norske investeringsbanker som DNB Markets og ABG Sundal Collier rapporterer cost of risk i sine kvartalsrapporter, noe som gjør det mulig for aksjonærer å følge utviklingen.

Selv om beregningen er kompleks og avhenger av modellantakelser, er cost of risk et av de viktigste verktøyene for å balansere risiko og avkastning i investeringsbankvirksomhet. Som investor er det verdt å sette seg inn i hvordan bankene du investerer i, beregner og styrer sin cost of risk.