Hva er inflasjonsjustert rentedekning? Forklaring og eksempler

Hva er inflasjonsjustert rentedekning?

Inflasjonsjustert rentedekning er en variant av den klassiske rentedekningsgraden som tar hensyn til hvordan inflasjon påvirker et selskaps evne til å betjene gjelden. Mens vanlig rentedekning beregnes som driftsresultat før renter og skatt (EBIT) delt på renteutgifter, justerer den inflasjonsjusterte versjonen enten telleren eller nevneren for inflasjonseffekter. Hovedideen er at inflasjon reduserer realverdien av nominell gjeld, noe som gir selskapet en implisitt gevinst. Denne gevinsten bør reflekteres i analysen for å få et mer nøyaktig bilde av den reelle gjeldsbetjeningsevnen.

For investorer og analytikere er dette nøkkeltallet spesielt relevant i perioder med høy eller variabel inflasjon. I Norge har vi opplevd inflasjonsrater fra under 1 % til over 10 % de siste tiårene, og et slikt verktøy hjelper med å skille mellom nominelle og reelle forhold. Inflasjonsjustert rentedekning brukes ofte i kredittanalyse og makroøkonomiske vurderinger, men er mindre utbredt i standard rapportering fordi det krever subjektive estimater.

Det finnes flere måter å justere på, men den mest intuitive metoden er å redusere renteutgiftene med inflasjonsgevinsten på gjelden. Dette gir et mål på hvor mange ganger selskapets driftsresultat dekker de reelle rentekostnadene. Et tall over 1 indikerer at selskapet tjener nok til å betjene gjelden i realtermer, mens et tall under 1 signaliserer potensielle problemer.

Forstå inflasjonsjustert rentedekning

For å forstå dette nøkkeltallet må man først være fortrolig med begrepet realrente. Realrenten er den nominelle renten minus inflasjonen. Hvis et selskap betaler 6 % nominell rente på et lån, og inflasjonen er 3 %, er realrenten bare 3 %. Det betyr at den reelle byrden av renteutgiftene er lavere enn det nominelle tallet tilsier. Samtidig kan inflasjonen påvirke selskapets inntekter positivt dersom det har mulighet til å øke prisene.

Vanlig rentedekning tar ikke hensyn til dette. Et selskap med høy nominell rentedekning kan likevel slite hvis inflasjonen er svært lav eller negativ (deflasjon), fordi realrenten da blir høyere. Omvendt kan et selskap med lav nominell rentedekning klare seg bra i et høyt inflasjonsmiljø fordi den reelle gjeldsbyrden synker. Inflasjonsjustert rentedekning fanger opp denne dynamikken.

I praksis justerer man ofte renteutgiftene med inflasjonsgevinsten på gjelden. Inflasjonsgevinsten beregnes som gjeld multiplisert med inflasjonsraten. Dette beløpet trekkes fra de nominelle renteutgiftene for å finne de reelle renteutgiftene. Deretter divideres EBIT på de reelle renteutgiftene. Resultatet viser hvor mange ganger driftsresultatet dekker den reelle rentebyrden.

Hvordan fungerer inflasjonsjustert rentedekning?

Beregningen av inflasjonsjustert rentedekning kan gjøres på flere måter, men en vanlig metode er:

Formel:

Inflasjonsjustert rentedekning = EBIT / (Renteutgifter - (Gjeld × Inflasjonsrate))

Hvor:

• EBIT = driftsresultat før renter og skatt (i NOK)
• Renteutgifter = årlige rentekostnader på all rentebærende gjeld (i NOK)
• Gjeld = total rentebærende gjeld (i NOK)
• Inflasjonsrate = forventet eller faktisk årlig inflasjon (som desimal, f.eks. 0,03 for 3 %)

Justeringen i nevneren trekker fra inflasjonsgevinsten på gjelden. Dette er basert på at inflasjon reduserer realverdien av gjelden, og dermed den reelle rentebyrden. Forutsetningen er at gjelden er nominell og ikke inflasjonsindeksert.

En alternativ metode er å justere EBIT ved å legge til inflasjonsgevinsten, men det er mindre vanlig. Uansett metode er poenget å isolere de reelle effektene. Nøkkeltallet bør tolkes på samme måte som vanlig rentedekning: jo høyere tall, jo bedre evne til å betjene gjeld. En verdi under 1 indikerer at selskapet ikke tjener nok til å dekke de reelle rentekostnadene.

Historisk bakgrunn

Behovet for inflasjonsjusterte nøkkeltall oppsto for alvor på 1970-tallet, da mange vestlige økonomier opplevde tosifret inflasjon. I Norge var inflasjonen spesielt høy på 1980-tallet, med topper på over 10 %. Tradisjonelle regnskapsmål som rentedekningsgrad ga da et misvisende bilde fordi de ignorerte at inflasjonen reduserte realverdien av gjelden. Analytikere og långivere begynte derfor å utvikle justerte versjoner.

I Norge fikk begrepet større oppmerksomhet under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Mange selskaper hadde høy gjeld og nominelt høye renter, men den reelle gjeldsbyrden var lavere på grunn av inflasjon. Likevel var det ikke før på 2000-tallet at inflasjonsjustert rentedekning ble et mer standardisert verktøy i kredittanalyse, spesielt i perioder med lav inflasjon og lave renter.

I dag brukes det hovedsakelig av profesjonelle investorer og i makroøkonomiske analyser. Norske banker og kredittvurderingsbyråer inkluderer ofte inflasjonsjusterte mål i sine interne modeller, men det er sjelden å finne i offentlige regnskaper. Finanstilsynet og Norges Bank har også publisert analyser der inflasjonsjusterte nøkkeltall inngår for å vurdere selskapers robusthet.

Praktisk eksempel

La oss ta et fiktivt norsk selskap, Norsk Industri AS, med følgende tall for 2023:

• EBIT: 10 000 000 NOK
• Renteutgifter: 4 000 000 NOK
• Rentebærende gjeld: 50 000 000 NOK
• Inflasjonsrate (KPI): 3,0 %

Vanlig rentedekning: 10 000 000 / 4 000 000 = 2,5

Inflasjonsjustert rentedekning: Først beregnes inflasjonsgevinsten: 50 000 000 × 0,03 = 1 500 000 NOK Deretter reelle renteutgifter: 4 000 000 - 1 500 000 = 2 500 000 NOK Til slutt: 10 000 000 / 2 500 000 = 4,0

Mål	Verdi
Vanlig rentedekning	2,5
Inflasjonsjustert rentedekning	4,0

Tabellen viser at når man tar hensyn til inflasjon, blir gjeldsbetjeningsevnen vurdert som betydelig bedre. Dette skyldes at inflasjonen spiser av realverdien av gjelden. En graf over tid ville vist at i år med høy inflasjon (f.eks. 2022 med 5-6 % i Norge) stiger den inflasjonsjusterte rentedekningen, mens i år med lav inflasjon (f.eks. 2020 med 1,3 %) er forskjellen mindre.

Legg merke til at justeringen forutsetter at gjelden er nominell. Hvis selskapet har inflasjonsindekserte lån, må man bruke en annen metode.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Gir et mer realistisk bilde av selskapets reelle gjeldsbetjeningsevne i perioder med varierende inflasjon.
• Hjelper investorer å identifisere selskaper som kan ha skjulte styrker eller svakheter på grunn av inflasjonseffekter.
• Kan brukes til å sammenligne selskaper på tvers av land med ulik inflasjon.
• Nyttig i makroøkonomiske analyser og stresstester.

Ulemper:

• Krever et estimat på fremtidig eller gjennomsnittlig inflasjon, noe som introduserer usikkerhet.
• Ikke standardisert; ulike analytikere kan bruke forskjellige metoder, noe som gjør sammenligninger vanskelige.
• Forutsetter at gjelden er nominell, noe som ikke alltid er tilfelle (f.eks. inflasjonsindekserte obligasjoner).
• Kan overvurdere gjeldsbetjeningsevnen hvis inflasjonen raskt faller eller blir negativ.
• Mindre relevant for selskaper med lav gjeld eller i bransjer med høy prisfleksibilitet.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Inflasjonsjustert rentedekning er alltid lavere enn vanlig rentedekning. Dette er feil. Som eksemplet viser, kan den inflasjonsjusterte versjonen være høyere når inflasjonen er positiv, fordi reelle renteutgifter blir lavere. Er inflasjonen negativ (deflasjon), vil den derimot bli lavere.

Misforståelse 2: Nøkkeltallet er bare relevant for selskaper med høy gjeld. Riktignok har gjeldsgraden stor betydning, men også selskaper med moderat gjeld påvirkes av inflasjon. For et selskap med lite gjeld vil forskjellen mellom vanlig og inflasjonsjustert rentedekning være liten, men den kan fortsatt være relevant i makroanalyser.

Misforståelse 3: Man kan bruke historisk inflasjon direkte uten å justere for fremtidige forventninger. Siden rentedekningen er et fremoverskuende mål, bør man helst bruke forventet fremtidig inflasjon. Historisk inflasjon kan være misvisende, spesielt i perioder med raske endringer. Mange analytikere bruker derfor gjennomsnitt av flere prognoser eller sentralbankens inflasjonsmål.

Oppsummering

Inflasjonsjustert rentedekning er et nyttig verktøy for investorer og analytikere som ønsker å forstå et selskaps reelle evne til å betjene gjelden i et inflasjonsmiljø. Ved å justere renteutgiftene for inflasjonsgevinsten på gjelden, får man et mer nøyaktig bilde enn den vanlige rentedekningsgraden alene gir.

Nøkkeltallet er spesielt relevant i perioder med høy eller variabel inflasjon, slik vi har sett i Norge de siste årene. Det bør imidlertid alltid brukes sammen med andre mål som gjeldsgrad, kontantstrøm og soliditet. For nybegynnere kan det være lurt å starte med å forstå vanlig rentedekning før man går videre til den inflasjonsjusterte versjonen.

Husk at ingen enkelt nøkkeltall kan fortelle hele historien. Inflasjonsjustert rentedekning er et supplement, ikke en erstatning, for tradisjonell kredittanalyse.