IFRS 9 stage 3 – forklaring for investorer

Hva er IFRS 9 stage 3?

IFRS 9 er en internasjonal regnskapsstandard for finansielle instrumenter som ble innført for å gi tidligere og mer relevant informasjon om kredittap. Standarden deler finansielle eiendeler inn i tre stadier basert på kredittrisiko. Stage 3 omfatter eiendeler som er kredittforringet – det vil si at det har skjedd en eller flere hendelser som har en negativ innvirkning på forventede fremtidige kontantstrømmer.

Typiske eksempler på slike hendelser er betalingsmislighold over 90 dager, konkurs hos låntaker, eller restrukturering av lån på gunstige vilkår for låntaker på grunn av økonomiske vanskeligheter. Når et lån klassifiseres som stage 3, må banken beregne nedskrivning basert på forventet tap over hele lånets løpetid, i motsetning til stage 1 hvor nedskrivningen kun dekker 12 måneder.

For investorer er stage 3 en viktig indikator på kredittkvaliteten i en bank. En høy andel stage 3-lån kan signalisere at banken har store tapsproblemer, men det er viktig å også vurdere sikkerhetene som ligger bak lånene og bankens evne til å inndrive dem.

Forstå IFRS 9 stage 3

For å forstå stage 3 må man først se de to andre stadiene. Stage 1 gjelder for eiendeler hvor kredittrisikoen ikke har økt vesentlig siden første gangs balanseføring. Her beregnes nedskrivning basert på 12 måneders forventet tap. Stage 2 gjelder for eiendeler hvor kredittrisikoen har økt vesentlig, men uten at det foreligger objektive bevis på verdifall. For stage 2 beregnes nedskrivning basert på forventet tap over hele løpetiden.

Stage 3 er det mest alvorlige stadiet. Her foreligger det objektive bevis på at eiendelen er kredittforringet. I tillegg til nedskrivningsberegningen må banken endre måten renteinntekter innregnes på. I stedet for å bruke brutto bokført verdi, brukes netto bokført verdi (amortisert kost fratrukket nedskrivning). Dette kalles ofte "rent income on net carrying amount".

Overgangen mellom stadiene er ikke nødvendigvis lineær. Et lån kan for eksempel gå direkte fra stage 1 til stage 3 hvis en uventet hendelse inntreffer. Omvendt kan et lån i stage 3 bli friskmeldt og flyttes til stage 1 eller 2 dersom kredittrisikoen bedrer seg vesentlig, men dette krever grundig dokumentasjon.

Hvordan fungerer IFRS 9 stage 3?

Prosessen starter med at banken løpende overvåker alle lån for indikatorer på kredittforringelse. Hvis et lån for eksempel har vært forfalt med mer enn 90 dager, anses det normalt som stage 3. Banken må da foreta en individuell vurdering av forventede fremtidige kontantstrømmer, diskontert til opprinnelig effektiv rente.

Nedskrivningen beregnes som differansen mellom bokført verdi og nåverdien av forventede kontantstrømmer. Denne nedskrivningen resultatføres og reduserer eiendelens balanseførte verdi. I etterfølgende perioder må banken revurdere nedskrivningen. Hvis forholdene bedrer seg, kan nedskrivningen reduseres, men eiendelen kan ikke flyttes tilbake til stage 2 før kredittrisikoen har bedret seg vesentlig og alle kriterier for kredittforringelse er opphørt.

Det er viktig å merke seg at nedskrivninger under IFRS 9 er regnskapsmessige avsetninger, ikke faktiske tap. Hvis banken senere inndriver mer enn forventet, reverseres nedskrivningen. Dette kan føre til resultatsvingninger, spesielt i perioder med økonomisk usikkerhet.

Historisk bakgrunn

IFRS 9 ble utviklet som et svar på finanskrisen i 2008. Den gamle standarden IAS 39 brukte en påløpt tapsmodell (incurred loss model), som innebar at nedskrivninger først ble bokført når det forelå objektive bevis på verdifall. Dette førte til at tap ble realisert for sent, og investorer fikk ikke tidlig nok varsel om problemer i bankenes utlånsporteføljer.

Arbeidet med IFRS 9 startet i 2009, og standarden ble endelig vedtatt i 2014. Den har vært obligatorisk for regnskapsår som starter 1. januar 2018 eller senere. I Norge følger de fleste banker og børsnoterte selskaper IFRS. Overgangen til IFRS 9 førte til en engangseffekt hvor mange banker måtte øke sine nedskrivninger betydelig, spesielt for utlån med høy risiko.

For norske banker var overgangen spesielt merkbar for utlån til næringseiendom og offshore, hvor kredittrisikoen var høy. Flere banker rapporterte økte nedskrivninger i 2018 som følge av den nye standarden. Samtidig ga IFRS 9 et mer nyansert bilde av bankens kredittkvalitet, noe som ble godt mottatt av investorer og analytikere.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret eksempel med en norsk sparebank. Banken har gitt et lån på 10 millioner kroner til et byggeprosjekt. Lånet har en effektiv rente på 5 % og en gjenværende løpetid på 5 år. Etter to år får låntakeren betalingsproblemer og uteblir med renter i 95 dager. Banken klassifiserer lånet som stage 3.

Banken vurderer at de forventer å få tilbake 7 millioner kroner gjennom salg av sikkerheter og restrukturering. Nåverdien av disse 7 millionene, diskontert med opprinnelig effektiv rente (5 %) over gjenværende løpetid (3 år), beregnes til omtrent 6,05 millioner kroner. Nedskrivningen blir da 10 millioner – 6,05 millioner = 3,95 millioner kroner.

Fordeler og ulemper

En av de største fordelene med IFRS 9 stage 3 er at det gir et mer realistisk bilde av bankens kredittkvalitet og potensielle tap. Investorer får tidligere varsel om problemer, noe som kan bidra til bedre risikostyring og mer effektiv prising av aksjer og obligasjoner. Standarden tvinger også banker til å ha bedre systemer for kredittovervåking.

Ulempen er at modellen er kompleks og krever betydelige skjønnsmessige vurderinger. For banker med mange små lån kan det være ressurskrevende å foreta individuelle vurderinger av forventede kontantstrømmer. I tillegg kan nedskrivningene være volatile og påvirke resultatet i stor grad, spesielt i perioder med økonomisk usikkerhet.

Noen kritikere mener at modellen kan føre til for store nedskrivninger i nedgangstider, noe som kan forsterke konjunktursvingninger. Banker kan bli tvunget til å øke avsetningene samtidig som de tjener mindre, noe som svekker utlånskapasiteten. Samtidig har modellen vist seg å gi bedre informasjon enn den gamle IAS 39, og de fleste reguleringsmyndigheter støtter den.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at alle lån som er forfalt med 90 dager automatisk er stage 3. I praksis kan lån som er forfalt, men hvor banken forventer full betaling, forbli i stage 2 hvis det ikke foreligger andre objektive bevis på verdifall. Det er bankens vurdering av fremtidige kontantstrømmer som avgjør klassifiseringen.

En annen misforståelse er at stage 3-lån alltid fører til tap. I realiteten kan banken få tilbake hele lånet gjennom sikkerheter, men likevel må nedskrivningen beregnes basert forventet kontantstrøm. Hvis sikkerhetene er gode, kan nedskrivningen være liten eller null.

En tredje misforståelse er at nedskrivninger under IFRS 9 er det samme som faktiske tap. Nedskrivninger er regnskapsmessige avsetninger som kan reverseres hvis forholdene bedrer seg. Først når banken endelig avskriver lånet (fjerner det fra balansen), er det et faktisk tap. Investorer bør derfor skille mellom nedskrivninger og faktiske tap.

Oppsummering

IFRS 9 stage 3 er en viktig indikator for investorer som ønsker å vurdere kredittrisikoen i banker og andre finansforetak. Stage 3-lån representerer de mest risikofylte eiendelene, og nedskrivningene har direkte innvirkning på resultatet. Ved å følge utviklingen i stage 3-andelen (stage 3-lån som andel av totale utlån) kan investorer få et tidlig varsel om potensielle problemer.

Samtidig må man være klar over at regnskapsreglene gir rom for skjønn, og at tallene ikke nødvendigvis reflekterer de endelige tapene. For en grundig analyse bør man også se på bankens sikkerheter, tapsavsetninger og historiske tapserfaring. En tabell som oppsummerer forskjellene mellom stadiene kan være nyttig: