IFRS 9 stage 2 – forklaring for investorer

Hva er IFRS 9 stage 2?

IFRS 9 er den internasjonale regnskapsstandarden for finansielle instrumenter, og den erstattet den tidligere standarden IAS 39 i 2018. Standarden innførte en modell med tre stadier for tapsnedskrivninger på finansielle eiendeler som måles til amortisert kost eller virkelig verdi med endringer over andre resultatkomponenter. Stage 2 er det midterste stadiet og omfatter eiendeler der kredittrisikoen har økt betydelig siden første gangs innregning, men som ennå ikke er kredittforringet (misligholdt).

For investorer er stage 2 viktig fordi det gir et signal om at banken eller utlåneren forventer høyere risiko i en del av porteføljen. Når et lån flyttes fra stage 1 til stage 2, må banken endre beregningsgrunnlaget for forventet tap: fra 12-måneders forventet tap til forventet tap over hele lånets levetid. Dette fører ofte til en umiddelbar økning i tapsavsetninger, noe som reduserer bankens resultat og egenkapital.

Standarden gjelder for alle foretak som rapporterer etter IFRS, men den har størst praktisk betydning for banker og andre finansinstitusjoner med store utlånsporteføljer. I Norge er det særlig de store bankene som DNB, Sparebank 1-gruppen og Nordea som må forholde seg til IFRS 9 stage 2 i sine kvartalsrapporter.

Forstå IFRS 9 stage 2

For å forstå stage 2 må man først kjenne til de tre stadiene i IFRS 9s nedskrivningsmodell:

• Stage 1: Lån med lav kredittrisiko eller der kredittrisikoen ikke har økt betydelig siden utbetaling. Her beregnes forventet tap basert på sannsynligheten for mislighold de neste 12 månedene.
• Stage 2: Lån der kredittrisikoen har økt betydelig, men som ennå ikke er misligholdt. Her beregnes forventet tap over hele lånets gjenstående levetid.
• Stage 3: Lån som er kredittforringet (misligholdt). Her beregnes også forventet tap over levetiden, men i tillegg innregnes renteinntekter basert på netto balanseført verdi.

Overgangen fra stage 1 til stage 2 kan utløses av flere faktorer: betydelig økning i kredittrisiko målt ved endring i intern rating, forfall på mer enn 30 dager, eller at låntakeren får betalingsproblemer som gjør at banken vurderer en restrukturering. En viktig detalj er at lån som forfaller med mer enn 30 dager automatisk plasseres i stage 2, uavhengig av om den underliggende kredittkvaliteten ellers er god. Dette er en praktisk regel som skal sikre at forsinkede betalinger fanges opp raskt.

For investorer er det nyttig å følge med på bankenes rapportering av stage 2-andel. En økende andel stage 2-lån kan være et tidlig varsel om at kredittkvaliteten forverres, selv før lånene faktisk misligholdes. Dette gir investorer mulighet til å justere sine forventninger til fremtidige tap og resultater.

Hvordan fungerer IFRS 9 stage 2?

Mekanismen bak stage 2 er at banker må vurdere hvert enkelt lån eller gruppe av lån med lik kredittrisiko ved hver rapporteringsdato. Vurderingen av om kredittrisikoen har økt betydelig, gjøres ved å sammenligne risikoen på rapporteringstidspunktet med risikoen da lånet først ble utbetalt.

Bankene bruker ofte interne ratingsystemer eller eksterne kredittvurderinger for å måle endringen. Hvis et lån for eksempel hadde en rating på BBB ved utbetaling og nå har falt til BB+, vil det trolig bli flyttet til stage 2. I tillegg til ratingendringer, er det som nevnt en presumsjon om at lån som er forfalt med mer enn 30 dager, skal anses å ha en betydelig økning i kredittrisiko. Denne regelen kan bare motbevises dersom banken kan dokumentere at forfallet skyldes tekniske årsaker og ikke reell betalingsvanskelighet.

Når et lån først er i stage 2, må banken beregne forventet tap over hele lånets gjenstående levetid. Dette innebærer å estimere sannsynligheten for mislighold i hvert fremtidig år og størrelsen på tapet dersom mislighold inntreffer. Disse estimatene er ofte basert på historiske data, justert for fremoverskuende informasjon som makroøkonomiske prognoser. For et typisk boliglån med 20 års gjenstående løpetid kan levetidstapet være betydelig høyere enn 12-måneders tapet, spesielt i en økonomisk nedgangsperiode.

Historisk bakgrunn

IFRS 9 ble utviklet som en direkte respons på finanskrisen i 2008–2009. Under den gamle standarden IAS 39 ble tap først innregnet når det forelå objektive bevis for verdifall – ofte altfor sent. Dette førte til at banker rapporterte høye resultater og utbytter rett før krisen, for så å måtte bokføre enorme tap når krisen allerede var et faktum. Kritikerne mente at IAS 39 bidro til å forsterke finanskrisen ved å utsette tapsføringen.

International Accounting Standards Board (IASB) startet derfor arbeidet med en ny standard som skulle kreve tidligere innregning av tap basert på forventede, ikke bare inntrufne, hendelser. IFRS 9 ble publisert i 2014 og trådte i kraft for regnskapsår som begynner 1. januar 2018 eller senere. I Norge ble standarden tatt inn i norsk regnskapslovgivning og gjelder for alle foretak som rapporterer etter IFRS.

Innføringen av IFRS 9 var en stor endring for bankene. De måtte bygge nye modeller for å estimere forventet tap, samle inn mer data og implementere nye IT-systemer. Overgangen førte til en engangsøkning i tapsavsetninger for de fleste banker, men samtidig ga den et mer rettidig bilde av kredittrisikoen. For investorer betydde dette at bankenes regnskaper ble mer volatile, men også mer informative om underliggende risiko.

Praktisk eksempel

La oss ta et eksempel med en norsk sparebank. Banken har gitt et lån på 10 millioner kroner til et mellomstort byggefirma. Lånet ble utbetalt i 2021 med en god kredittrating (A). I 2023 får byggebransjen en nedtur, og firmaets omsetning faller. Bankens kredittanalytiker oppdager at firmaets rating er nedgradert til BB+, og at lånet er 45 dager forfalt med en rentebetaling.

Ved rapportering for tredje kvartal 2023 flytter banken lånet fra stage 1 til stage 2. I stage 1 var det avsatt 12-måneders forventet tap på 50 000 kroner (0,5 % av lånebeløpet). Når lånet går til stage 2, må banken beregne forventet tap over hele lånets gjenstående løpetid på 7 år. Basert på historiske data for byggebransjen og makroøkonomiske utsikter, estimerer banken at levetidstapet er 3 %, eller 300 000 kroner. Banken må derfor øke tapsavsetningen med 250 000 kroner, noe som reduserer kvartalsresultatet tilsvarende.

For en investor som analyserer banken, vil en økning i andelen stage 2-lån fra 5 % til 8 % av utlånsporteføljen være et varseltegn. Investoren bør da undersøke hvilke bransjer som driver økningen, og vurdere om bankens tapsestimater er tilstrekkelige. Hvis mange stage 2-lån senere går over til stage 3 (mislighold), vil tapene bli enda større.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• IFRS 9 stage 2 gir investorer et tidligere varsel om økende kredittrisiko enn den gamle standarden. Dette gjør at markedspriser raskere kan reflektere forventede tap.
• Standarden tvinger banker til å ha gode risikostyringssystemer og kontinuerlig overvåke porteføljene sine, noe som kan redusere sannsynligheten for store overraskelser.
• For investorer som foretar fundamentalanalyse, gir rapportering av stage 2-andel og tilhørende avsetninger nyttig informasjon for å sammenligne banker på tvers av land og regioner.

Ulemper:

• Modellene for å beregne forventet tap over levetiden er komplekse og avhengige av mange forutsetninger, spesielt makroøkonomiske prognoser. Dette kan føre til stor variasjon i avsetninger mellom banker, selv for like porteføljer.
• Den automatiske regelen om at lån forfalt mer enn 30 dager må i stage 2 kan føre til at lån med midlertidige likviditetsproblemer (f.eks. grunnet teknisk feil) blir klassifisert som stage 2, noe som øker volatiliteten i avsetningene unødvendig.
• For mindre banker uten avanserte risikomodeller kan implementeringen være kostbar og ressurskrevende.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at stage 2-lån er det samme som misligholdte lån. Det stemmer ikke: stage 2 er en forvarselkategori der risikoen har økt, men lånet er ennå ikke i mislighold. Først når lånet går til stage 3, er det faktisk kredittforringet. Mange investorer ser på andelen stage 2 og stage 3 samlet, men det er viktig å skille mellom dem fordi tapsberegningen er lik, men renteinntektsføringen er forskjellig.

En annen misforståelse er at IFRS 9 stage 2 bare gjelder for banker. Selv om banker er de største brukerne, gjelder standarden for alle foretak som har finansielle eiendeler målt til amortisert kost, inkludert forsikringsselskaper, kredittforetak og enkelte ikke-finansielle selskaper med store kundefordringer.

Noen tror også at når et lån først er i stage 2, vil det alltid ende i stage 3. Det er ikke nødvendigvis tilfelle. Dersom låntakerens økonomi bedrer seg, kan lånet flyttes tilbake til stage 1. Forutsetningen er at kredittrisikoen ikke lenger anses å ha økt betydelig sammenlignet med første gangs innregning. Tilbakeføring til stage 1 kan gi en positiv resultateffekt for banken.

Oppsummering

IFRS 9 stage 2 er en sentral del av den moderne regnskapsføringen av kredittrisiko. For investorer gir kunnskap om stage 2 en bedre forståelse av bankenes risikoprofil og resultatkvalitet. Når du leser en banks kvartalsrapport, bør du se etter endringer i andelen stage 2-lån og størrelsen på tilhørende avsetninger. En økning kan være et signal om at banken forventer større tap i fremtiden, mens en reduksjon kan indikere bedring.

Standarden har gjort regnskapene mer fremoverskuende, men også mer komplekse. Som investor må du derfor sette deg inn i hvilke forutsetninger banken bruker i sine modeller, og sammenligne med andre banker for å vurdere om avsetningene er konservative eller optimistiske. I en norsk kontekst er det spesielt viktig å følge med på utviklingen i bransjer som eiendom, bygg og offshore, da disse ofte driver endringer i stage 2-andelen.

Husk at IFRS 9 stage 2 ikke er et mål på faktiske tap, men et estimat på forventede tap. Estimatene kan slå feil, men de gir likevel et mer rettidig bilde enn tidligere standarder. For langsiktige investorer i bankaksjer er forståelse av stage 2 en viktig del av due diligence.