IFRS 9 – en komplett guide for norske investorer

Hva er IFRS 9?

IFRS 9 står for International Financial Reporting Standard 9 og er en regnskapsstandard som setter regler for hvordan finansielle instrumenter skal måles, innregnes og rapporteres i regnskapet. Standarden ble utviklet av International Accounting Standards Board (IASB) og erstatter den tidligere standarden IAS 39. Formålet med IFRS 9 var å forenkle klassifiseringen av finansielle instrumenter og samtidig forbedre tapsavsetningene ved å kreve at foretakene tar hensyn til forventede tap, ikke bare påløpte tap.

For norske investorer er IFRS 9 spesielt relevant fordi den påvirker regnskapene til banker, forsikringsselskaper og andre finansielle foretak. Siden disse selskapene utgjør en stor del av Oslo Børs, kan endringer i hvordan de rapporterer sine lån og fordringer få betydning for aksjekursene. IFRS 9 ble obligatorisk for regnskapsår som starter 1. januar 2018 eller senere, og de fleste norske børsnoterte selskaper har derfor implementert standarden.

Standarden består av tre hoveddeler: klassifisering og måling av finansielle eiendeler og gjeld, nedskrivning av finansielle eiendeler (forventet tap-modell), og sikringsbokføring. I denne artikkelen vil vi fokusere mest på nedskrivningsdelen, da den har størst innvirkning på bankenes resultater og balanse.

Forstå IFRS 9

For å forstå IFRS 9 må man først kjenne til den gamle standarden IAS 39. Under IAS 39 ble tap på lån først innregnet når det forelå objektive bevis for at et tap hadde inntruffet, for eksempel ved betalingsmislighold. Dette ble kalt en 'påløpt tap-modell' og ble kritisert for å være for sen – tapene ble ofte først synlige etter at det var for sent å reagere. Finanskrisen i 2008 viste tydelig at denne modellen ikke ga investorene tidlig nok varsel om kredittforringelse.

IFRS 9 innfører i stedet en 'forventet tap-modell' (ECL – Expected Credit Loss). Dette betyr at banker og andre foretak må beregne forventede tap på hele sin portefølje av lån og fordringer allerede fra første dag lånet blir gitt. Beregningen baseres på historiske data, nåværende forhold og fremtidsrettet informasjon om makroøkonomiske forhold. Dermed skal regnskapet gi et mer rettidig bilde av kredittrisikoen.

Modellen har tre stadier. Stage 1 gjelder for lån der kredittrisikoen ikke har økt betydelig siden første gangs innregning. Her avsettes det for forventet tap de neste 12 månedene. Stage 2 gjelder for lån der kredittrisikoen har økt betydelig, men hvor lånet ennå ikke er misligholdt. Da må foretaket avsette for forventet tap over hele lånets gjenstående løpetid. Stage 3 er for lån som er misligholdt, og også her avsettes det for hele løpetiden, men med ytterligere hensyn til at tapet er mer sannsynlig.

Hvordan fungerer IFRS 9?

I praksis krever IFRS 9 at foretakene utvikler modeller for å estimere forventet tap. Den sentrale formelen er ECL = PD × LGD × EAD, der PD står for sannsynlighet for mislighold (Probability of Default), LGD for tap ved mislighold (Loss Given Default), og EAD for eksponering ved mislighold (Exposure at Default). For et lån på 1 million kroner med en PD på 2% og LGD på 40%, blir 12-måneders ECL = 0,02 × 0,40 × 1 000 000 = 8 000 kroner.

Overgangen mellom stadier avgjøres av om kredittrisikoen har økt betydelig. Dette vurderes ofte ved å sammenligne PD ved rapporteringstidspunktet med PD ved første gangs innregning. Hvis PD har økt over en viss terskel, for eksempel en dobling, flyttes lånet til Stage 2. Makroøkonomiske faktorer som BNP-vekst, arbeidsledighet og renter spiller inn i estimatene. For norske banker betyr dette at dersom Norges Bank setter opp renten og arbeidsledigheten stiger, vil forventede tap øke, og flere lån kan gli over i Stage 2 og Stage 3.

Et viktig aspekt er at IFRS 9 også påvirker resultatregnskapet gjennom nedskrivninger. Økte avsetninger reduserer netto renteinntekter og dermed overskuddet. For investorer er det derfor avgjørende å forstå hvordan bankene beregner sine ECL-estimater, og hvor sensitive de er for endringer i økonomien. Mange norske banker opplyser i sine kvartalsrapporter om hvordan IFRS 9 påvirker resultatet, og investorer bør se på utviklingen i stadieoverganger og makroøkonomiske scenarioer.

Historisk bakgrunn

IFRS 9 har en lang historie som startet etter finanskrisen i 2008. G20-landene ba om en forbedring av regnskapsstandardene for finansielle instrumenter, og IASB satte i gang et omfattende prosjekt. Den første delen av IFRS 9 ble publisert i 2009, men det tok flere år før hele standarden var ferdig. Endelig versjon ble utgitt i 2014, med virkningstidspunkt 1. januar 2018. EU godkjente standarden i 2016, noe som gjorde den bindende for alle børsnoterte selskaper i Europa, inkludert Norge.

I Norge var overgangen til IFRS 9 en stor operasjon for bankene. De måtte oppgradere sine IT-systemer, utvikle nye modeller for kredittrisiko og samle inn mer data. Flere norske banker, som DNB og Sparebank 1-gruppen, rapporterte om betydelige økninger i nedskrivninger ved overgangen. For eksempel økte DNB sine nedskrivninger med flere milliarder kroner som følge av den nye standarden.

Standarden har også blitt revidert i etterkant. I 2020, under koronapandemien, kom det veiledning fra tilsynsmyndigheter om hvordan IFRS 9 skulle anvendes i en ekstraordinær situasjon. Dette viste at standarden er dynamisk og krever kontinuerlig vurdering.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret norsk eksempel. En mindre sparebank har en utlånsportefølje på 5 milliarder kroner, fordelt på 10 000 lån. Under IAS 39 ville banken ha avsatt for tap kun når lån var misligholdt eller det forelå objektive bevis. Under IFRS 9 må banken beregne forventet tap på alle lån. Anta at banken estimerer en gjennomsnittlig 12-måneders PD på 1,5% og en LGD på 35%. Da blir ECL for Stage 1: 0,015 × 0,35 × 5 000 000 000 = 26,25 millioner kroner. I tillegg kommer avsetninger for Stage 2 og Stage 3.

Tabellen nedenfor viser en forenklet sammenligning av nedskrivninger under IAS 39 og IFRS 9 for denne banken:

Fordeler og ulemper

Fordelene med IFRS 9 er flere. For det første gir den et mer rettidig bilde av kredittap, slik at investorer og tilsynsmyndigheter kan oppdage problemer tidligere. For det andre tvinger standarden banker til å ha bedre systemer for kredittovervåking. For det tredje reduserer den muligheten for å skjule tap gjennom kreativ regnskapsføring.

Ulempene er imidlertid også betydelige. IFRS 9 er kompleks og kostbar å implementere, spesielt for mindre banker. Estimatene for forventet tap er subjektive og kan variere mye mellom banker, noe som gjør sammenligning vanskelig. I tillegg kan standarden føre til økt volatilitet i resultatene, fordi endringer i makroøkonomiske forhold umiddelbart påvirker avsetningene. Dette kan gjøre bankaksjer mer risikable for investorer som ikke forstår mekanismene.

En annen ulempe er at IFRS 9 kan forsterke konjunktursvingninger. I en nedgangstid øker forventede tap, noe som reduserer bankenes resultater og kan føre til at de strammer inn utlånene, noe som igjen forverrer nedgangen. Dette er en kjent problemstilling som tilsynsmyndigheter er oppmerksomme på.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at IFRS 9 kun gjelder for banker. Selv om banker er mest påvirket, gjelder standarden for alle foretak som fører regnskap etter IFRS og har finansielle instrumenter, for eksempel fordringer på kunder. Også ikke-finansielle selskaper må beregne forventet tap på sine kundefordringer.

En annen misforståelse er at forventet tap-modellen betyr at man må avsette for tap som ennå ikke har skjedd, og at dette er for forsiktig. I virkeligheten er det en sannsynlighetsbasert vurdering; det er ikke sikkert at tapene faktisk vil materialisere seg. Avsetningene er estimater, og de kan justeres når ny informasjon foreligger.

Noen tror også at IFRS 9 gjør det umulig for banker å vise gode resultater. Men banker med god kredittkvalitet og lave misligholdsrater vil ha lave ECL-avsetninger og kan fortsatt vise solide overskudd. Det er først når kredittrisikoen øker at avsetningene blir en belastning.

Oppsummering

IFRS 9 er en omfattende regnskapsstandard som har endret måten banker og andre foretak rapporterer kredittap på. For norske investorer er det viktig å forstå hvordan standarden påvirker regnskapene til selskaper på Oslo Børs, spesielt banker. Forventet tap-modellen gir et mer rettidig bilde, men fører også til økt kompleksitet og volatilitet.

Nøkkelen for investorer er å sette seg inn i bankenes IFRS 9-avsetninger, følge med på stadieoverganger og makroøkonomiske scenarioer, og sammenligne banker basert på deres risikoprofil. Selv om IFRS 9 kan virke teknisk, er den et nyttig verktøy for å vurdere kredittrisiko og bankenes soliditet.

Ved å forstå IFRS 9 kan du som investor ta mer informerte beslutninger og unngå å bli overrasket over plutselige nedskrivninger i bankaksjer.