Hva er IFRS?

IFRS står for International Financial Reporting Standards, på norsk ofte kalt internasjonale regnskapsstandarder. Det er et felles rammeverk for hvordan børsnoterte selskaper verden over skal utarbeide og presentere sine finansielle rapporter, som resultatregnskap, balanse og kontantstrømoppstilling. Målet er å skape åpenhet, ansvarlighet og effektivitet i finansmarkedene ved at investorer får tilgang til sammenlignbar informasjon uavhengig av hvor selskapet har hovedkontor.

IFRS utgis av International Accounting Standards Board (IASB), en uavhengig organisasjon med hovedsete i London. Standardene erstattet de eldre International Accounting Standards (IAS) i 2001, men mange av de opprinnelige IAS-standardene er fortsatt i kraft og regnes som en del av IFRS-regelverket. I Norge er det Finanstilsynet som fører tilsyn med at børsnoterte selskaper følger IFRS i sitt konsernregnskap, i henhold til regnskapsloven.

For deg som investor betyr IFRS at du kan sammenligne regnskapstallene til et norsk selskap som Equinor med et svensk selskap som Volvo eller et tysk selskap som Siemens, uten å måtte justere for ulike nasjonale regnskapsregler. Dette gjør analyser og investeringsbeslutninger enklere og mer pålitelige.

Forstå IFRS

For å forstå IFRS er det viktig å vite at standardene er prinsippbaserte. Det betyr at de angir overordnede prinsipper for regnskapsføring, men overlater en del skjønn til selskapene når det gjelder konkret anvendelse. For eksempel sier IFRS 9 at finansielle instrumenter skal måles til virkelig verdi eller amortisert kost, avhengig av selskapets forretningsmodell og kontantstrømmenes karakter. Selskapet må dermed gjøre en vurdering og opplyse om sine valg i notene.

Dette står i kontrast til USAs regnskapsstandarder, GAAP (Generally Accepted Accounting Principles), som er regelbaserte. GAAP har detaljerte regler for nesten enhver situasjon, noe som gir mindre rom for tolkning, men også mindre fleksibilitet. Fordelen med prinsippbaserte standarder er at de kan tilpasses nye forretningsmodeller og transaksjoner uten at regelverket må endres. Ulempen er at to selskaper kan rapportere samme underliggende økonomiske hendelse forskjellig, noe som stiller større krav til investorens evne til å lese notene.

I Norge har vi også en egen norsk regnskapsstandard (NGAAP) som gjelder for ikke-børsnoterte selskaper. NGAAP er i stor grad tilpasset IFRS, men har enklere regler på enkelte områder, for eksempel for skatt og nedskrivning. For deg som investor er det viktig å vite at børsnoterte selskapers konsernregnskap alltid følger IFRS, mens morselskapsregnskapet kan følge norske regler.

Hvordan fungerer IFRS?

IFRS fungerer som et sett med standarder som selskapene må følge når de utarbeider årsregnskapet. IASB utgir nye standarder og fortolkninger gjennom en omfattende høringsprosess der regnskapsbrukere, selskaper, revisorer og tilsynsmyndigheter kan gi innspill. Når en standard er vedtatt, må selskapene implementere den innen en gitt ikrafttredelsesdato. For eksempel ble IFRS 16 om leieavtaler gjeldende fra 1. januar 2019, og førte til at mange selskaper måtte balanseføre leieforpliktelser som tidligere bare var omtalt i noter.

I praksis betyr IFRS at regnskapet skal gi et rettvisende bilde (true and fair view) av selskapets finansielle stilling. Dette oppnås gjennom krav om at alle vesentlige transaksjoner og forhold skal regnskapsføres i samsvar med de underliggende prinsippene, for eksempel periodiseringsprinsippet (inntekter og kostnader resultatføres når de oppstår, ikke når betaling skjer) og forsiktighetsprinsippet (eiendeler og inntekter ikke overvurderes, gjeld og kostnader ikke undervurderes).

Selskapene må også gi utfyllende opplysninger i notene, slik at investorer kan forstå hvilke vurderinger og estimater som ligger bak tallene. For eksempel skal et selskap som har store kundefordringer opplyse om forventet kredittap etter IFRS 9-modellen. Dette gir investorer mulighet til å vurdere risikoen i fordringsporteføljen. Uten slike opplysninger ville regnskapet vært langt mindre nyttig for analyse.

Historisk bakgrunn

Arbeidet med internasjonale regnskapsstandarder startet allerede i 1973 med etableringen av International Accounting Standards Committee (IASC). IASC ga ut en rekke standarder (IAS) frem til år 2000. Men disse standardene ble kritisert for å være for generelle og for lite forpliktende. I 2001 ble IASC omdannet til IASB, og de nye standardene fikk navnet IFRS. IASB tok også sikte på å oppdatere og forbedre de eksisterende IAS-standardene.

Et vendepunkt kom i 2005 da EU besluttet at alle børsnoterte selskaper i medlemslandene skulle følge IFRS i sitt konsernregnskap. Norge er ikke medlem av EU, men gjennom EØS-avtalen ble tilsvarende regler innført. Fra 2005 måtte derfor alle selskaper på Oslo Børs rapportere etter IFRS. Dette var en stor omstilling for mange selskaper, men det ga norske investorer tilgang til regnskaper som var sammenlignbare med resten av Europa.

USA har derimot ikke tatt fullt steg over til IFRS. Securities and Exchange Commission (SEC) har vurdert en overgang flere ganger, men foreløpig kan amerikanske selskaper kun bruke IFRS som supplement til GAAP. Likevel har IASB og FASB (som lager GAAP) samarbeidet om å harmonisere standardene på flere områder, for eksempel innen inntektsføring (IFRS 15 og ASC 606 er nesten identiske). For norske investorer som handler amerikanske aksjer, er det derfor nyttig å kjenne forskjellene.

Praktisk eksempel

La oss se på et norsk eksempel: Equinor, Norges største olje- og gasselskap, rapporterer i henhold til IFRS. I 2023 hadde Equinor en betydelig inntekt fra salg av olje og gass. Under IFRS 15 skal inntekten resultatføres når kontrollen over varene overføres til kjøperen, noe som for Equinor typisk skjer ved lasting på skip eller ved overføring i rørledning. Selskapet må også estimere variable elementer som prisjusteringer og bonusordninger, og disse estimatene opplyses i notene.

Et annet eksempel er nedskrivning av eiendeler. IFRS krever at selskaper årlig tester goodwill og andre eiendeler med uendelig levetid for verdifall (impairment). Hvis Equinors forventede kontantstrømmer fra et oljefelt faller under bokført verdi, må det foretas en nedskrivning. I 2020, da oljeprisen stupte, skrev flere norske oljeselskaper ned milliardbeløp. Equinor selv tok en nedskrivning på 11 milliarder kroner i andre kvartal 2020, noe som direkte påvirket resultatet og egenkapitalen.

For investorer er det viktig å følge med på slike nedskrivninger, fordi de kan signalisere at ledelsens forventninger til fremtiden er blitt mindre optimistiske. Under IFRS er nedskrivningstester basert på ledelsens beste estimat, og notene gir innsikt i forutsetningene som er brukt. Dermed kan du som investor vurdere om estimatene er realistiske eller for optimistiske.

Fordeler og ulemper

Den største fordelen med IFRS er økt sammenlignbarhet på tvers av landegrenser. For en norsk investor som vurderer å kjøpe aksjer i et fransk eller japansk selskap, er det en stor fordel at regnskapet følger samme standard som norske selskaper. Dette reduserer informasjonskostnadene og gjør det lettere å diversifisere porteføljen internasjonalt. I tillegg gir de prinsippbaserte standardene rom for å tilpasses nye næringer som teknologi og bioteknologi, der tradisjonelle regler ofte kommer til kort.

Ulempene er først og fremst knyttet til kompleksitet og kostnader. IFRS-standardene er omfattende og detaljerte, og selskaper må bruke betydelige ressurser på å implementere nye standarder. For mindre børsnoterte selskaper kan dette være en byrde. I tillegg gir prinsippbaserte standarder rom for ulik tolkning, noe som kan svekke sammenlignbarheten dersom selskaper anvender standardene forskjellig. For eksempel kan to selskaper i samme bransje verdsette sine varelager etter ulike metoder (FIFO eller veid gjennomsnitt), noe som påvirker både resultat og balanse.

En annen ulempe er at IFRS i større grad enn mange nasjonale standarder legger vekt på virkelig verdi. Dette kan føre til større svingninger i egenkapitalen, spesielt for selskaper med store finansielle eiendeler. For investorer betyr det at regnskapet kan være mer volatilt, men samtidig mer relevant fordi det reflekterer markedsverdier. Det er derfor viktig å skille mellom driftsresultat og verdiendringer som skyldes markedsbevegelser.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at IFRS er det samme som GAAP. Selv om begge er regnskapsstandarder, er forskjellene betydelige. GAAP er regelbasert og har langt flere detaljerte regler, mens IFRS er prinsippbasert. For eksempel tillater IFRS reversering av nedskrivninger på eiendeler (unntatt goodwill), mens GAAP forbyr dette. En investor som antar at regnskapene er identiske, kan derfor trekke feil slutninger.

En annen misforståelse er at IFRS bare gjelder for store, multinasjonale selskaper. I Norge må alle selskaper med aksjer notert på regulert marked (Oslo Børs og Euronext Growth) følge IFRS i konsernregnskapet. Små børsnoterte selskaper må dermed også forholde seg til standardene. Derimot kan ikke-børsnoterte selskaper velge å følge norsk regnskapsstandard (NGAAP) eller IFRS, men de fleste velger NGAAP på grunn av lavere kostnader.

En tredje misforståelse er at IFRS sikrer at regnskapet alltid viser selskapets sanne verdi. IFRS gir et rettvisende bilde, men regnskapet er fortsatt basert på estimater og skjønn. For eksempel kan verdsettelsen av goodwill og immaterielle eiendeler være svært usikker. Investorer bør derfor alltid lese notene og vurdere ledelsens forutsetninger, ikke bare stole på nøkkeltallene. IFRS er et verktøy for åpenhet, men det fjerner ikke behovet for kritisk analyse.

Oppsummering

IFRS er hjørnesteinen i moderne finansiell rapportering for børsnoterte selskaper over hele verden, inkludert Norge. Standardene gir investorer et felles språk for å analysere regnskaper på tvers av landegrenser, noe som er avgjørende i en globalisert økonomi. Som investor bør du kjenne til de viktigste prinsippene i IFRS, som periodisering, virkelig verdi og krav til noteopplysninger.

Selv om IFRS har sine ulemper – kompleksitet, kostnader og rom for skjønn – oppveier fordelene for de fleste investorer. Ved å forstå hvordan standardene påvirker regnskapstallene, kan du bedre vurdere kvaliteten på et selskaps inntjening og risiko. Husk at regnskapet alltid er en forenkling av virkeligheten, og at notene ofte inneholder nøkkelinformasjon som ikke kommer frem i hovedtallene.

For deg som leser denne ordboken, er neste steg å sette deg inn i enkeltstandarder som IFRS 9 (finansielle instrumenter), IFRS 15 (inntektsføring) og IFRS 16 (leieavtaler). Disse har direkte innvirkning på resultat og balanse for mange norske selskaper, og kunnskap om dem kan gi deg et konkurransefortrinn i aksjemarkedet.