Historisk kost - regnskapsprinsippet som påvirker aksjeverdsettelse

Hva er historisk kost?

Historisk kost er et av de mest grunnleggende prinsippene i regnskap. Kort fortalt betyr det at alle eiendeler og gjeldsposter føres til den prisen de ble anskaffet for på kjøpstidspunktet. Denne prisen inkluderer alle nødvendige utgifter for å bringe eiendelen i brukbar stand, som frakt, installasjon og eventuelle avgifter. Prinsippet står i kontrast til virkelig verdi (markedsverdi), hvor eiendeler verdsettes til det de kan selges for i dag.

For en aksjeinvestor er det avgjørende å forstå at balansen i et selskap ikke nødvendigvis viser dagens verdi av eiendelene. Ta et eksempel: Et norsk industriselskap kjøpte en fabrikkbygning i 2005 for 10 millioner kroner. I 2024 er bygningen verdt 20 millioner kroner på grunn av prisstigning og sentral beliggenhet. Likevel står den i balansen til 10 millioner kroner minus avskrivninger – kanskje 6 millioner kroner etter 19 år. Differansen på 14 millioner kroner er en skjult verdi som ikke vises i regnskapet.

Historisk kost er hovedregelen i både norske regnskapsstandarder (NRS) og internasjonale standarder (IFRS) for de fleste anleggsmidler som bygninger, maskiner og utstyr. For finansielle instrumenter som aksjer og derivater krever IFRS derimot virkelig verdi. Dette skillet er viktig for investorer som leser årsrapporter, fordi det påvirker hvordan egenkapitalen og resultatet ser ut.

Forstå historisk kost

Hvorfor bruker man et prinsipp som kan gi et så misvisende bilde av virkeligheten? Svaret ligger i to sentrale regnskapskvaliteter: pålitelighet og verifiserbarhet. Historisk kost er objektivt fordi det bygger på en faktisk transaksjon med en ekstern part. Det er lett å dokumentere og kontrollere, noe som reduserer muligheten for kreativ regnskapsføring.

Samtidig er prinsippet mindre relevant for beslutningstaking. En investor som vurderer å kjøpe aksjer i et eiendomsselskap, trenger å vite hva eiendommene er verdt i dag, ikke hva de kostet for tjue år siden. Derfor må investorer ofte justere regnskapstallene eller se på tilleggsopplysninger i notene, hvor mange selskaper oppgir virkelig verdi for sentrale eiendeler.

I Norge har debatten om historisk kost versus virkelig verdi pågått lenge. Børsnoterte selskaper som følger IFRS, må for enkelte eiendeler bruke virkelig verdi, men for eksempel eiendomsselskaper kan velge å regnskapsføre til historisk kost med opplysninger om markedsverdi i noter. For investorer betyr dette at man må være oppmerksom på hvilke regnskapsprinsipper selskapet bruker, og hvordan det påvirker nøkkeltall som bokført egenkapital og resultat per aksje.

Hvordan fungerer historisk kost?

Når et selskap kjøper en eiendel, bokføres den til anskaffelseskost. For avskrivbare eiendeler som maskiner og bygninger, fordeles kostnaden over eiendelens forventede levetid gjennom avskrivninger. Avskrivningene reduserer både eiendelens balanseførte verdi og selskapets resultat hvert år. Hvis eiendelens verdi faller varig under bokført verdi, må selskapet foreta en nedskrivning – en ekstra kostnad som reduserer resultatet ytterligere.

Dersom verdien derimot stiger, skjer det ingen oppskrivning i regnskapet (med mindre selskapet bruker revalueringsmodellen i IFRS, noe som er uvanlig i Norge). Dette betyr at balanseverdien over tid kan bli langt lavere enn markedsverdien. For eksempel kan et varemerke som Coca-Cola eller norske Tine ha en balanseført verdi på null fordi det er internt opparbeidet, mens markedsverdien er enorm.

For aksjeinvestorer er det viktig å forstå at avskrivningene er en regnskapsmessig fordeling, ikke et mål på faktisk verdifall. En eldre maskin kan fortsatt være fullt funksjonell og ha høy markedsverdi, selv om den er nesten fullt avskrevet i regnskapet. Derfor må man ved verdsettelse av et selskap ofte legge tilbake avskrivninger og justere balanseverdiene til virkelig verdi.

Historisk bakgrunn

Prinsippet om historisk kost har røtter tilbake til dobbelt bokholderi på 1400-tallet, men ble først systematisk kodifisert på 1900-tallet. I Norge har regnskapsloven av 1998 og Norsk Regnskapsstandard (NRS) tradisjonelt bygget på historisk kost som hovedregel. Dette ga et konservativt og forsiktig regnskap, noe som passet godt i en tid med lavere inflasjon og mindre komplekse finansielle instrumenter.

Fra 2005 måtte alle børsnoterte selskaper i EU/EØS-området, inkludert Norge, følge IFRS i sitt konsernregnskap. IFRS innførte virkelig verdi for mange finansielle eiendeler og gjeld, men beholdt historisk kost for de fleste anleggsmidler. Dette skapte et hybridsystem hvor noen eiendeler verdsettes til markedsverdi og andre til historisk kost.

Debatten om prinsippets relevans har blitt forsterket av høy inflasjon de siste årene. Når inflasjonen er høy, blir forskjellen mellom historisk kost og virkelig verdi større. Noen regnskapsteoretikere argumenterer for at historisk kost bør erstattes av løpende verdsetting, mens andre fremhever at pålitelighet er viktigere enn relevans. Per i dag er historisk kost fortsatt dominerende for realaktiva som eiendom, maskiner og inventar.

Praktisk eksempel

La oss se på et norsk eiendomsselskap, for eksempel Entra, som eier kontorbygg i Oslo. Anta at Entra kjøpte et bygg i 2010 for 100 millioner kroner. Bygget avskrives lineært over 50 år. I 2024, etter 14 år, er bokført verdi: 100 millioner – (100 millioner / 50 år × 14 år) = 72 millioner kroner.

Markedsverdien av bygget har imidlertid steget kraftig på grunn av sentral beliggenhet og lav rente. En uavhengig takst viser at bygget i dag er verdt 150 millioner kroner. Differansen på 78 millioner kroner (150 – 72) er en skjult verdi som ikke fremgår av balansen. Selskapets egenkapital er dermed undervurdert med 78 millioner kroner før skatt.

For en aksjeinvestor betyr dette at man må justere balanseverdien for å finne selskapets substansverdi. Hvis Entra i tillegg har flere slike bygg, kan den samlede skjulte verdien være betydelig. Mange eiendomsselskaper oppgir derfor markedsverdier i notene til årsregnskapet, slik at investorer kan gjøre sine egne beregninger. Tabellen under viser utviklingen over tid:

Fordeler og ulemper

Historisk kost har både sterke sider og klare svakheter. Tabellen nedenfor oppsummerer de viktigste:

På den positive siden gir historisk kost stabilitet og forutsigbarhet. Investorer trenger ikke å bekymre seg for at selskapet plutselig skriver opp eiendeler og skaper kunstig høy egenkapital. Prinsippet fungerer godt i bransjer med lav inflasjon og stabile eiendelsverdier, men blir mer problematisk i perioder med høy prisstigning.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at historisk kost er det samme som markedsverdi. Det stemmer kun på kjøpstidspunktet. Deretter utvikler de to verdiene seg forskjellig, og gapet kan bli stort over tid. En annen misforståelse er at historisk kost alltid er konservativt. I praksis er det konservativt når markedsverdien stiger, men hvis markedsverdien faller, må selskapet foreta nedskrivninger. Dermed kan prinsippet både over- og undervurdere verdier avhengig av utviklingen.

Mange tror også at avskrivninger gjenspeiler faktisk verdifall. Avskrivninger er en regnskapsmessig periodisering av anskaffelseskosten, ikke et mål på verdifall i markedet. En godt vedlikeholdt bygning kan ha samme nytteverdi etter 20 år som da den var ny, selv om den er avskrevet med 40 prosent.

En tredje misforståelse er at balanseverdien gir et riktig bilde av selskapets verdi. For selskaper med store immaterielle eiendeler (som patenter eller merkevarer) eller eldre fysiske eiendeler, kan balansen være svært misvisende. Investorer bør derfor alltid sjekke notene for opplysninger om virkelig verdi og gjøre egne justeringer før de konkluderer om selskapets verdi.

Oppsummering

Historisk kost er et sentralt regnskapsprinsipp som gir pålitelig og verifiserbar informasjon, men som har klare begrensninger for investorer. Fordi eiendeler bokføres til kjøpspris, kan balansen undervurdere selskapets reelle verdi betydelig, spesielt i perioder med inflasjon eller verdistigning på eiendom og andre realaktiva.

For aksjeinvestorer er det viktig å forstå forskjellen mellom bokførte verdier og virkelige verdier. Ved å studere notene i årsregnskapet kan man ofte finne opplysninger om markedsverdier som gjør det mulig å justere analysen. Norske regnskapsstandarder og IFRS gir rom for slike tilleggsopplysninger, og mange selskaper oppgir virkelig verdi frivillig.

Kunnskap om historisk kost hjelper investorer å tolke regnskapet kritisk og unngå å bli lurt av tilsynelatende lave bokførte verdier. Enten du vurderer et eiendomsselskap, et industriselskap eller et teknologiselskap, bør du alltid spørre: Hva er den virkelige verdien av eiendelene, og hvor mye skjuler historisk kost?