Hard-to-borrow – hva er det og hvordan påvirker det short-salg?

Hva er Hard-to-borrow?

Hard-to-borrow (forkortet HTB) er en klassifisering som meglerhus bruker på aksjer som er vanskelige å låne for short-salg. Når en investor ønsker å shortselge en aksje, må han eller hun først låne aksjene fra en annen eier. Megleren fungerer som mellommann og søker etter tilgjengelige aksjer i markedet. Hvis tilbudet av aksjer til utlån er lavt i forhold til etterspørselen, blir aksjen merket som hard-to-borrow.

Årsakene til at en aksje blir hard-to-borrow kan være flere. Det kan skyldes at selskapet har en liten free float – altså få aksjer som er tilgjengelige for handel utenom store eiere. Det kan også være at mange investorer allerede har shortet aksjen, slik at de få gjenværende aksjene som kan lånes ut, blir svært ettertraktet. I tillegg kan store insider-eiere eller langsiktige investorer som ikke ønsker å låne ut aksjene, bidra til knapphet.

For short-selgere er det avgjørende å kjenne til hard-to-borrow-statusen til aksjene de vurderer. Uten tilgang til lånebare aksjer kan short-salget ikke gjennomføres, og selv om det er mulig, vil kostnadene ofte være vesentlig høyere. Meglerhusene publiserer vanligvis lister over hard-to-borrow-aksjer, men innholdet og rentesatsene kan variere mellom ulike meglerhus.

Forstå Hard-to-borrow

For å forstå hard-to-borrow må man se på mekanismene bak utlån av aksjer. Aksjer som eies av investorer kan lånes ut til short-selgere mot en avgift. Denne avgiften kalles stock loan fee eller lånekostnad. I et normalt marked med god likviditet er det mange aksjer tilgjengelige for utlån, og lånekostnaden er lav – ofte under 1-2 prosent per år. Men når etterspørselen etter å låne en bestemt aksje overstiger tilbudet, stiger prisen for å låne.

Hard-to-borrow-aksjer kjennetegnes altså av en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i utlånsmarkedet. Dette er ikke det samme som at aksjen er dyr eller billig i seg selv, men snarere at den er vanskelig å få tak i for short-salg. Short-interesse, målt som andelen av free float som er shortet, er en viktig indikator. Jo høyere short-interesse, desto større er sannsynligheten for at aksjen blir hard-to-borrow.

Lånekostnaden for hard-to-borrow-aksjer kan variere fra noen få prosent til over 100 prosent per år i ekstreme tilfeller. Dette gjør at short-selgere må vurdere nøye om den potensielle gevinsten ved kursfall er stor nok til å forsvare de høye kostnadene. I tillegg kan meglerhusene kreve ekstra sikkerhet eller margin for hard-to-borrow-posisjoner.

Hvordan fungerer Hard-to-borrow?

Når en investor legger inn en shortordre, sjekker megleren automatisk om aksjen er tilgjengelig for lån. Hvis aksjen er klassifisert som hard-to-borrow, vil megleren søke etter en långiver – ofte en institusjonell investor eller en annen meglerkunde som har aksjene og godtar å låne dem ut. Megleren formidler lånet og beregner en daglig lånekostnad basert på en årlig rente.

Lånekostnaden beregnes som: (lånebeløp × årlig lånerente) / 360 eller 365 dager, multiplisert med antall dager lånet varer. For eksempel: Hvis du shortselger aksjer for 500 000 NOK med en lånerente på 8 prosent per år, blir den daglige kostnaden omtrent (500 000 × 0,08) / 365 ≈ 110 NOK per dag. Over en måned utgjør dette rundt 3 300 NOK, i tillegg til eventuelle provisjoner.

Renten for hard-to-borrow-aksjer er ikke fast, men justeres løpende basert på tilbud og etterspørsel. Meglerhusene oppdaterer sine HTB-lister ofte, og renten kan endre seg fra dag til dag. I perioder med ekstrem short-interesse, som under GameStop-episoden i 2021, kunne lånerenten for enkelte aksjer overstige 100 prosent per år. Dette gjør short-salg av hard-to-borrow-aksjer til en kostbar affære, og investorer må være forberedt på at kostnadene kan spise opp en stor del av gevinsten.

Historisk bakgrunn

Short-salg har eksistert i flere århundrer, men systemet med formelle hard-to-borrow-lister ble mer utbredt etter finanskrisen i 2008. Før krisen var det mindre fokus på tilgjengeligheten av aksjer for short-salg, og mange meglerhus opererte med enkle systemer. Etter at flere store finansinstitusjoner kollapset, ble reguleringene strammet inn, og meglerhusene måtte bli mer transparente om lånevilkårene.

I Norge har hard-to-borrow-lister blitt vanlig hos nettmeglere som Nordnet og DNB. Listen oppdateres typisk daglig og viser hvilke aksjer som er vanskelige å låne, samt gjeldende lånerente. Dette gir investorer mulighet til å vurdere kostnadene før de legger inn en shortordre.

Den mest kjente hendelsen som satte søkelys på hard-to-borrow var GameStop-raidet i januar 2021. Da oppdaget private investorer at aksjen var kraftig shortet og samtidig hard-to-borrow, noe som førte til en short squeeze. Lånekostnadene steg til himmels, og flere short-selgere ble tvunget til å dekke inn posisjonene sine med store tap. Hendelsen viste hvor viktig det er å forstå hard-to-borrow-dynamikken, både for short-selgere og for andre markedsaktører.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt norsk eksempel: Selskapet Norsk Grønn Energi AS har en free float på 15 millioner aksjer. Short-interessen er 4,5 millioner aksjer, altså 30 prosent av free float. Meglerhuset XYZ klassifiserer aksjen som hard-to-borrow og setter en lånerente på 12 prosent per år.

En investor tror kursen vil falle og ønsker å shortselge 10 000 aksjer til kurs 150 NOK. Lånebeløpet blir 1 500 000 NOK. Den daglige lånekostnaden er (1 500 000 × 0,12) / 365 ≈ 493 NOK. Hvis investoren holder posisjonen i 60 dager, blir totale lånekostnader omtrent 29 580 NOK. I tillegg kommer provisjon og eventuelle marginkrav.

Tabellen nedenfor viser hvordan ulike lånerenter påvirker kostnadene for samme posisjon over 60 dager:

Fordeler og ulemper

Fordelene med hard-to-borrow-klassifiseringen er først og fremst knyttet til informasjon og transparens. Investorer får tydelig beskjed om at en aksje er vanskelig å låne, og hva kostnaden blir. Dette gjør at short-selgere kan ta mer informerte beslutninger. I tillegg kan høye lånekostnader fungere som en naturlig brems på overdreven shorting, noe som kan redusere markedsmanipulasjon.

Ulempene er mange for short-selgere. De høye kostnadene spiser raskt av potensiell gevinst, og risikoen for at långiver krever aksjene tilbake (buy-in) er større ved hard-to-borrow-aksjer. En buy-in oppstår når eieren av aksjene vil selge dem og ikke lenger ønsker å låne dem ut. Da må short-selgeren kjøpe aksjene i markedet for å levere dem tilbake, ofte til ugunstig kurs. Dette kan skje på kort varsel og uten at short-selgeren har kontroll over tidspunktet.

Videre er hard-to-borrow-aksjer ofte volatile og kan være utsatt for short squeezes. Hvis kursen plutselig stiger, kan short-selgere bli tvunget til å dekke inn posisjonene sine, noe som driver kursen enda høyere. For investorer som ikke er godt forberedt, kan tapene bli svært store. Det er derfor viktig å ha en klar risikostyringsstrategi når man handler hard-to-borrow-aksjer.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at hard-to-borrow betyr at aksjen er overpriset eller at selskapet er i trøbbel. I virkeligheten handler det kun om tilgjengeligheten av aksjer for utlån. Et selskap med solid økonomi og lav free float kan like gjerne være hard-to-borrow som et selskap med dårlige utsikter.

En annen misforståelse er at alle short-selgere betaler samme lånerente. Renten varierer mellom meglerhus og kan endre seg raskt. Noen meglerhus har bedre tilgang på lånebare aksjer enn andre, og kan derfor tilby lavere renter. I tillegg kan store institusjonelle investorer ofte forhandle frem bedre vilkår.

Mange tror også at hard-to-borrow-status er permanent. I realiteten kan den endre seg fra dag til dag. Hvis en stor eier bestemmer seg for å låne ut aksjene sine, eller hvis short-interessen faller, kan aksjen bli lettere å låne. Det er derfor lurt å sjekke statusen jevnlig dersom man har en shortposisjon over lengre tid.

Til slutt: Hard-to-borrow er ikke det samme som høy short-interesse, selv om de ofte henger sammen. Høy short-interesse kan føre til hard-to-borrow, men en aksje kan også være hard-to-borrow av andre årsaker, for eksempel lav free float eller at store eiere ikke ønsker å låne ut aksjene sine.

Oppsummering

Hard-to-borrow er et sentralt begrep for alle som driver med short-salg. Det beskriver aksjer som er vanskelige å låne, noe som medfører høyere kostnader og økt risiko. Årsakene kan være lav free float, høy short-interesse eller at store eiere holder aksjene tett.

For short-selgere er det viktig å være klar over at lånekostnadene kan være betydelige, og at de må tas med i beregningen av potensiell gevinst. I tillegg må man være forberedt på risikoen for buy-in og short squeeze. Hard-to-borrow-lister fra meglerhusene gir nyttig informasjon, men investorer bør også gjøre egne analyser av free float og short-interesse.

Ved å forstå hard-to-borrow-mekanismene kan investorer ta bedre beslutninger og unngå ubehagelige overraskelser. Enten du er nybegynner eller mer erfaren, er kunnskap om hard-to-borrow en viktig del av verktøykassen for short-salg.