Grønn obligasjon taxonomy screening – hva er det og hvordan fungerer det?

Hva er grønn obligasjon taxonomy screening?

Grønn obligasjon taxonomy screening er en prosess der en uavhengig tredjepart vurderer om en grønn obligasjon oppfyller kravene i en bestemt bærekraftstaksonomi. En taksonomi er et klassifiseringssystem som definerer hvilke økonomiske aktiviteter som kan regnes som miljømessig bærekraftige. Den mest kjente taksonomien i Europa er EU-taksonomien, som ble innført i 2020 og har som mål å skape en felles standard for grønne investeringer.

Screeningen er ikke det samme som en kredittvurdering. Mens kredittvurdering ser på risikoen for at utsteder ikke betaler tilbake lånet, fokuserer taxonomy screening på om pengene faktisk går til prosjekter som gir reelle miljøgevinster. Resultatet av screeningen er ofte en gradering eller en bekreftelse på at obligasjonen er i samsvar med taksonomien.

I Norge har Oslo Børs en egen grønn liste for obligasjoner. For å bli notert på denne listen krever børsen at obligasjonen har fått en uavhengig vurdering av en anerkjent aktør. Dette er et konkret eksempel på hvordan taxonomy screening brukes i praksis for å sikre transparens i markedet.

Forstå grønn obligasjon taxonomy screening

For å forstå taxonomy screening må man først vite hva en grønn obligasjon er. En grønn obligasjon er et gjeldsinstrument der innsamlede midler øremerkes til miljøprosjekter, som fornybar energi, energieffektivisering, ren transport eller bærekraftig vannforvaltning. Uten en screening ville investorer måtte stole blindt på utsteders egne påstander om at prosjektene er grønne.

Taxonomy screening fungerer som en kvalitetssikring. Den uavhengige vurdereren går gjennom rammeverket for obligasjonen, sjekker at prosjektene faller inn under taksonomiens kriterier, og vurderer om utsteder har gode rutiner for å rapportere bruken av midlene. I EU-taksonomien er det seks miljømål, blant annet begrensning av klimaendringer, tilpasning til klimaendringer og bærekraftig bruk av vannressurser.

Screeningen kan være mer eller mindre omfattende. Noen vurderingsfirmaer gir en enkel pass/fail, mens andre, som Cicero Shades of Green, opererer med en fargeskala fra lys grønn til mørk grønn. En mørk grønn rating betyr at prosjektet har svært høy miljøeffekt og ligger i forkant av utviklingen, mens lys grønn indikerer at prosjektet har en viss miljøgevinst, men ikke nødvendigvis er fremtidsrettet.

Hvordan fungerer grønn obligasjon taxonomy screening?

Prosessen starter med at utsteder, for eksempel en kommune eller et selskap, utarbeider et grønt rammeverk (green bond framework). Dette dokumentet beskriver hvilke typer prosjekter som skal finansieres, hvordan midlene vil bli forvaltet, og hvordan rapportering skal skje. Deretter engasjeres en uavhengig vurderer som Cicero, DNV eller Multiconsult.

Vurdereren gjennomgår rammeverket og sammenligner det med kravene i den valgte taksonomien. De sjekker om prosjektkategoriene er i tråd med taksonomiens tekniske screeningkriterier, som for eksempel at et solkraftverk må ha en viss energieffektivitet. De vurderer også om utsteder har tilstrekkelige interne kontrollrutiner for å unngå at midlene brukes til ikke-grønne formål.

Etter vurderingen publiseres en rapport som ofte inneholder en gradering eller en uttalelse om samsvar. For obligasjoner som noteres på Oslo Børs' grønne liste, må denne rapporten være offentlig tilgjengelig. I tillegg følges obligasjonen opp med årlige rapporter der utsteder dokumenterer faktisk bruk av midlene og miljøeffekten. Dette kalles ofte «impact reporting».

Historisk bakgrunn

Grønne obligasjoner ble først lansert av Verdensbanken i 2008, men det tok flere år før markedet vokste seg stort. I 2014 ble det utstedt grønne obligasjoner for over 36 milliarder dollar globalt, og Norge var tidlig ute med flere utstedelser. Samtidig oppsto et behov for å standardisere hva som kunne kalles grønt, for å unngå grønnvasking.

EU-kommisjonen nedsatte i 2018 en ekspertgruppe for å utvikle en felles taksonomi. Resultatet ble EU-taksonomien, som trådte i kraft i juli 2020. Denne setter klare kriterier for seks miljømål og krever at finansielle produkter som markedsføres som bærekraftige, må opplyse om i hvilken grad de er i samsvar med taksonomien.

I Norge har Cicero Shades of Green, et forskningssenter ved Universitetet i Oslo, vært en sentral aktør helt siden 2012. Cicero utviklet sin egen fargeskala lenge før EU-taksonomien, og mange norske utstedere har benyttet seg av denne. I dag samspiller Cicero og EU-taksonomien, der Cicero ofte gir en vurdering som også tar hensyn til taksonomiens krav.

Praktisk eksempel

La oss se på Kommunalbanken (KBN), som er en av de største utstederne av grønne obligasjoner i Norge. I 2021 utstedte KBN en grønn obligasjon på 500 millioner NOK for å finansiere energieffektive skolebygg i flere norske kommuner. Før utstedelsen engasjerte KBN Cicero til å foreta en taxonomy screening.

Cicero vurderte prosjektene – som omfattet etterisolering, varmepumper og solceller – og ga obligasjonen karakteren «medium green». Dette betyr at prosjektene har god miljøeffekt, men at teknologien er moden og ikke nødvendigvis ledende. Cicero bekreftet også at prosjektene var i tråd med EU-taksonomiens kriterier for energieffektivisering.

Tabellen under viser hvordan Cicero graderer grønne obligasjoner:

Fordeler og ulemper

Fordelene med taxonomy screening er betydelige. For det første gir den investorer trygghet for at pengene deres faktisk går til grønne prosjekter, noe som reduserer risikoen for grønnvasking. For det andre skaper den en felles standard som gjør det lettere å sammenligne ulike grønne obligasjoner på tvers av land og utstedere. For utstedere kan en god screeningrating styrke omdømmet og tiltrekke seg flere investorer.

Ulempene er først og fremst kostnader og kompleksitet. En uavhengig vurdering koster gjerne flere hundre tusen kroner, noe som kan være en barriere for mindre utstedere. I tillegg kan taksonomiene være svært detaljerte og vanskelige å tolke, spesielt for prosjekter som faller utenfor de vanlige kategoriene.

En annen ulempe er at screeningen i seg selv ikke garanterer at prosjektene oppnår den forventede miljøeffekten. Det er fortsatt avhengig av god prosjektgjennomføring og rapportering. Noen kritikere mener også at taksonomier kan bli for rigide og utelate innovative løsninger som ikke passer inn i de forhåndsdefinerte kriteriene.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at alle grønne obligasjoner er like «grønne». I virkeligheten varierer miljøeffekten stort, og taxonomy screening avslører nettopp denne forskjellen. En obligasjon med lys grønn rating kan for eksempel finansiere et gasskraftverk med lavere utslipp enn kull, mens en mørk grønn obligasjon går til nullutslippsteknologi.

En annen misforståelse er at taxonomy screening er det samme som en kredittrating. Det er to helt forskjellige vurderinger: kredittrating handler om tilbakebetalingsevne, mens screening handler om miljøeffekt. En obligasjon kan ha høy kredittrating og lav grønn rating, eller omvendt.

Mange tror også at screeningen er et engangstilfelle. I realiteten krever de fleste taksonomier løpende rapportering, og noen vurderingsfirmaer utfører også oppfølgingsvurderinger. Oslo Børs forventer for eksempel at utstedere årlig rapporterer om bruken av midlene og miljøeffekten, slik at investorer kan følge med over tid.

Oppsummering

Grønn obligasjon taxonomy screening er en avgjørende mekanisme for å sikre tillit i markedet for grønne obligasjoner. Gjennom uavhengige vurderinger får investorer en kvalitetssikring av at pengene går til reelle miljøprosjekter, samtidig som utstedere kan dokumentere sin bærekraftige profil.

I Norge har vi et veletablert system med aktører som Cicero, DNV og Multiconsult, og Oslo Børs stiller krav om uavhengig vurdering for notering på den grønne listen. EU-taksonomien har gitt et felles rammeverk som stadig flere obligasjoner blir vurdert opp mot.

For investorer som ønsker å inkludere grønne obligasjoner i porteføljen, er det viktig å sette seg inn i hvilken screening som ligger bak. En mørk grønn rating gir større miljøeffekt, men kan også være forbundet med høyere risiko eller lavere likviditet. Uansett bør man alltid lese vurderingsrapporten og ikke bare stole på merkelappen «grønn».