Grønn obligasjon guarantor coverage – hva er garantidekning for grønne obligasjoner?

Hva er grønn obligasjon guarantor coverage?

Grønn obligasjon guarantor coverage er et begrep som beskriver den ekstra sikkerheten en tredjepart gir for en grønn obligasjon. Når en utsteder (for eksempel en kommune eller et selskap) gir ut en grønn obligasjon, kan de inngå en avtale med en garantist som forplikter seg til å betale investorene tilbake dersom utstederen ikke klarer å innfri sine forpliktelser. Garantisten kan være en stat, en kommune, en bank eller et spesialisert forsikringsselskap.

Denne dekningen fungerer som en forsikring for investoren. I stedet for å stole kun på utstederens kredittverdighet, får investoren en ekstra trygghet gjennom garantistens soliditet. For grønne obligasjoner, som ofte har lavere risiko enn vanlige selskapsobligasjoner, kan guarantor coverage gjøre dem enda mer attraktive for investorer som er opptatt av både avkastning og bærekraft.

I Norge er det særlig kommunale garantier som er vanlige. Kommunalbanken (KBN) utsteder grønne obligasjoner der inntektene går til grønne prosjekter i norske kommuner, og disse obligasjonene har ofte en kommunal garanti. Dette betyr at dersom en kommune skulle misligholde lånet, vil garantisten (ofte en annen offentlig enhet) tre inn og dekke tapet. Slik sikres investorene mot kredittrisiko, samtidig som de bidrar til finansiering av miljøvennlige tiltak.

Forstå grønn obligasjon guarantor coverage

For å forstå guarantor coverage må man først forstå hva en garanti er i obligasjonssammenheng. En garanti er en kontraktsfestet forpliktelse fra en tredjepart til å betale dersom den opprinnelige utstederen misligholder. Garantien kan være full (100% dekning av hovedstol og renter) eller delvis (for eksempel 50% av hovedstolen). I grønne obligasjoner er garantien ofte knyttet til prosjektets natur – for eksempel kan en stat garantere for et stort vindkraftprosjekt fordi det har samfunnsnytte.

Det er viktig å skille mellom guarantor coverage og annen form for sikkerhet, som pant i eiendeler. En garanti er en personlig forpliktelse fra garantisten, mens pant innebærer en sikkerhetsrett i en konkret eiendel. For investorer i grønne obligasjoner kan guarantor coverage være spesielt verdifullt fordi mange grønne prosjekter (som energieffektivisering eller fornybar energi) ikke har tradisjonelle fysiske sikkerheter. Garantien kompenserer for dette.

I praksis vurderer investorer garantistens kredittrating. Dersom garantisten har høy rating (for eksempel AAA), vil obligasjonen også få en høy rating, noe som gjør den lettere å selge videre i annenhåndsmarkedet. For norske investorer er garantier fra norske kommuner eller staten svært trygge, ettersom Norge har lav risiko for mislighold. Dette gjør at grønne obligasjoner med slike garantier ofte har svært lave renter, men likevel en stabil avkastning.

Hvordan fungerer grønn obligasjon guarantor coverage?

Mekanismen bak guarantor coverage er relativt enkel. Når en grønn obligasjon utstedes, inngår utsteder og garantist en avtale som spesifiserer garantistens forpliktelser. Denne avtalen kan være en del av obligasjonsvilkårene eller et separat dokument. Investorene får informasjon om garantien i prospektet, og de kan dermed vurdere risikoen.

Dersom utstederen misligholder – for eksempel ved å ikke betale renter eller tilbakebetale hovedstolen ved forfall – kan investorene kreve oppfyllelse fra garantisten. Garantisten må da betale det skyldige beløpet innen en avtalt frist. I noen tilfeller kan garantisten også overta obligasjonen og selv kreve inn pengene fra utstederen. Dette kalles subrogasjon.

For investorer er det viktig å forstå at garantien ikke eliminerer all risiko. Dersom garantisten selv skulle gå konkurs, kan investoren likevel tape penger. Derfor bør man alltid undersøke garantistens finansielle styrke. I Norge er det vanlig at garantister er offentlige enheter med lav risiko, men det finnes også private garantister som kan ha varierende kredittkvalitet. En tabell under oppsummerer forskjellene.

Historisk bakgrunn

Grønne obligasjoner oppsto for alvor rundt 2007-2008, da Verdensbanken og Den europeiske investeringsbanken utstedte de første såkalte «climate bonds». I begynnelsen var disse obligasjonene ofte garantert av utstederen selv, men etter hvert som markedet vokste, oppsto behovet for tredjepartsgarantier for å tiltrekke seg mer risikovillig kapital.

I Norge har utviklingen vært tett knyttet til kommunesektoren. Kommunalbanken (KBN) utstedte sin første grønne obligasjon i 2015, og siden da har markedet vokst kraftig. KBNs grønne obligasjoner er garantert av de enkelte kommunene som låner pengene, men også av KBN selv som en solid statlig bank. Dette har gitt norske investorer en unik mulighet til å investere i grønne prosjekter med svært lav risiko.

Internasjonalt har guarantor coverage blitt mer standardisert gjennom initiativer som Green Bond Principles og Climate Bonds Standard. Disse retningslinjene anbefaler at utstedere opplyser om eventuelle garantier, slik at investorer kan sammenligne obligasjoner på tvers av markeder. I dag er det anslått at omtrent 30% av alle grønne obligasjoner har en form for tredjepartsgaranti, enten fra stater, kommuner eller finansielle garantister.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret eksempel fra Norge. I april 2024 utstedte Kommunalbanken (KBN) en 5-årig grønn obligasjon på 500 millioner euro. Midlene skulle brukes til å finansiere grønne prosjekter i norske kommuner, som for eksempel energieffektivisering av offentlige bygg og utbygging av ladestasjoner for elbiler. Obligasjonen var garantert av KBN selv, men også av de underliggende kommunale lånene. Dette betyr at investorene hadde en dobbel sikkerhet: KBNs solide balanse og kommunenes betalingsevne.

For en norsk investor som kjøper en slik obligasjon, er risikoen svært lav. Dersom en av kommunene skulle misligholde sitt lån til KBN, ville KBN likevel betale investorene sine, fordi KBN er garantist for obligasjonen. KBN har igjen krav på kommunene, men investoren slipper å forholde seg til dette. Investoren får en årlig rente på for eksempel 3,5%, noe som er lavere enn en tilsvarende usikret obligasjon, men høyere enn statsobligasjoner.

Tabellen under sammenligner en garantert grønn obligasjon med en ikke-garantert:

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Redusert kredittrisiko: Investoren får en ekstra betalingskilde dersom utstederen misligholder.
• Høyere likviditet: Garanterte obligasjoner er lettere å omsette i annenhåndsmarkedet fordi flere investorer stoler på garantisten.
• Lavere rente: Utstederen kan låne billigere, noe som gjør at flere grønne prosjekter blir lønnsomme.
• Miljøeffekt: Investoren kan være trygg på at pengene går til grønne formål, samtidig som risikoen er lav.

Ulemper:

• Lavere avkastning: Den lavere risikoen gir også lavere rente sammenlignet med usikrede obligasjoner.
• Garantistrisiko: Dersom garantisten får økonomiske problemer, kan garantien svekkes. Dette er sjelden i Norge, men kan forekomme i andre land.
• Kompleksitet: Investoren må sette seg inn i garantivilkårene, som kan variere fra obligasjon til obligasjon.
• Mindre potensial for kursgevinst: Fordi obligasjonen er trygg, er kursen mindre volatil, noe som gir mindre mulighet for spekulative gevinster.

En god tommelfingerregel er at guarantor coverage passer best for investorer som ønsker stabil avkastning med lav risiko, og som samtidig vil bidra til miljøet. For de som er villige til å ta høyere risiko for høyere avkastning, kan ikke-garanterte grønne obligasjoner være mer aktuelle.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at en garanti gjør obligasjonen risikofri. Selv om risikoen reduseres betydelig, er den ikke null. Garantisten kan gå konkurs, eller garantien kan ha begrensninger (for eksempel kun dekke renter, ikke hovedstol). I tillegg kan det oppstå juridiske tvister om når garantien skal utløses. Investorer bør derfor alltid lese garantivilkårene nøye.

En annen misforståelse er at guarantor coverage alltid er det samme som en statlig garanti. I realiteten kan garantister være private selskaper, og deres kredittverdighet kan variere. For eksempel har noen grønne obligasjoner garantier fra forsikringsselskaper som spesialiserer seg på obligasjonsgarantier. Disse selskapene har ofte høy rating, men ikke like høy som en stat.

En tredje misforståelse er at grønne obligasjoner med garanti automatisk er «grønnere» enn de uten. Garantien påvirker ikke miljøeffekten; den påvirker kun risikoen. Investorer bør derfor også vurdere om prosjektene som finansieres, faktisk er bærekraftige, uavhengig av garantien. Det finnes egne sertifiseringsordninger som sikrer at pengene brukes riktig.

Oppsummering

Grønn obligasjon guarantor coverage er et viktig verktøy for investorer som ønsker å kombinere bærekraft med lav risiko. Ved å stille en tredjepartsgaranti reduseres kredittrisikoen, noe som gjør obligasjonen attraktiv for brede grupper av investorer, spesielt pensjonskasser og forsikringsselskaper. I Norge har Kommunalbanken og norske kommuner vært foregangsaktører i å utstede slike garanterte grønne obligasjoner.

For å lykkes som investor i dette markedet, bør du:

• Alltid sjekke garantistens kredittrating og soliditet.
• Forstå garantidekningens omfang – full eller delvis.
• Sammenligne renten med alternative trygge plasseringer som statsobligasjoner.
• Vurdere om prosjektene som finansieres, er i tråd med dine egne bærekraftsmål.