Hva er grønn obligasjon external review? – Forklaring for investorer

Hva er grønn obligasjon external review?

En grønn obligasjon external review er en uavhengig vurdering av en grønn obligasjon utført av en tredjepart. Formålet er å bekrefte at obligasjonen oppfyller definerte kriterier for å være grønn, for eksempel at midlene brukes til miljøvennlige prosjekter som fornybar energi, energieffektivisering eller bærekraftig transport. Uten en slik vurdering må investorer i stor grad stole på utstederens egne påstander, noe som øker risikoen for grønnvasking.

External review kan sammenlignes med en revisor som kontrollerer et selskaps regnskap. Den gir en ekstra trygghet for at informasjonen som presenteres er korrekt. For en investor som ønsker å plassere penger i bærekraftige prosjekter, er dette et viktig verktøy for å skille ekte grønne obligasjoner fra de som kun har et grønt ytre.

I Norge har både staten og flere store selskaper utstedt grønne obligasjoner. For eksempel utstedte Oslo kommune en grønn obligasjon på 2 milliarder kroner i 2020 for å finansiere klimatiltak. En ekstern vurdering fra CICERO (Senter for klimaforskning) bidro til å legitimere obligasjonen overfor investorer.

Det er viktig å merke seg at external review ikke er det samme som en garanti for at prosjektet faktisk oppnår miljøgevinstene. Det er en vurdering av rammeverket og prosessen, ikke en etterfølgende måling av resultater. Likevel er det en av de beste måtene å redusere informasjonsasymmetri i markedet.

Forstå grønn obligasjon external review

For å forstå external review må man først forstå hva en grønn obligasjon er. En grønn obligasjon er et gjeldsinstrument der lånetakeren forplikter seg til å bruke innsamlede midler til miljøprosjekter. Investoren får renter og tilbakebetaling som på en vanlig obligasjon. Det grønne aspektet ligger i bruken av pengene.

Problemet er at utstederen kan ha insentiver til å overdrive miljøvennligheten for å tiltrekke seg investorer. Dette kalles grønnvasking. Her kommer external review inn: en uavhengig part vurderer om rammeverket for obligasjonen er i tråd med anerkjente standarder, for eksempel Green Bond Principles (GBP) eller Climate Bonds Standard.

External review kan også omfatte en vurdering av utstederens generelle miljøprofil, ikke bare den spesifikke obligasjonen. For eksempel kan en second party opinion (SPO) gi en helhetsvurdering av selskapets bærekraftsstrategi. Dette gir investorer et bredere bilde av risiko og muligheter.

I praksis betyr dette at en investor som ser en obligasjon merket «grønn», bør sjekke om det finnes en external review. Hvis ikke, bør man være skeptisk. Mange institusjonelle investorer, som pensjonskasser og livsforsikringsselskaper, har interne retningslinjer som krever slik vurdering før de kan investere.

Hvordan fungerer grønn obligasjon external review?

Prosessen starter vanligvis med at utstederen utarbeider et rammeverk for den grønne obligasjonen. Dette rammeverket beskriver hvilke typer prosjekter som skal finansieres, hvordan midlene skal forvaltes, og hvordan rapportering skal skje. Deretter engasjeres en ekstern vurderer, for eksempel CICERO, Sustainalytics, DNV GL eller Moody's.

Vurdereren gjennomgår rammeverket og sammenligner det med relevante standarder. For en second party opinion leveres en rapport som konkluderer med om rammeverket er grønt, og ofte gir en gradering (for eksempel «mørkegrønn» eller «lysegrønn»). Dette er den vanligste formen for external review i det norske markedet.

En annen form er sertifisering, der en tredjepart godkjenner at obligasjonen oppfyller en bestemt standard, for eksempel Climate Bonds Standard. Dette er en mer omfattende prosess som også kan inkludere løpende kontroll av at midlene brukes som lovet.

Verifikasjon er en tredje type, der en revisor eller annen uavhengig part bekrefter at rapporteringen fra utstederen er korrekt. Grønn rating er en fjerde type, der et kredittvurderingsbyrå gir en miljøscore på obligasjonen. Uansett type er målet det samme: å gi investorer tillit til at obligasjonen er ekte grønn.

Historisk bakgrunn

De første grønne obligasjonene ble utstedt av Verdensbanken og Den europeiske investeringsbanken i 2007–2008. Disse obligasjonene var en respons på økende etterspørsel fra investorer som ønsket å kombinere økonomisk avkastning med miljønytte. I begynnelsen var det ingen standardiserte krav til ekstern vurdering; investorene måtte stole på utstedernes egne løfter.

Etter hvert som markedet vokste, ble det tydelig at det var behov for mer tillit. I 2014 ble Green Bond Principles (GBP) lansert av en gruppe banker og investorer. Disse prinsippene anbefaler at utstedere engasjerer en ekstern vurderer for å øke gjennomsiktigheten. Samme år ble også Climate Bonds Standard etablert.

I Norge tok markedet fart rundt 2015. Oslo Børs lanserte en egen liste for grønne obligasjoner i 2017, og flere norske kommuner og selskaper fulgte etter. CICERO, som har base i Oslo, ble en av de ledende globale leverandørene av second party opinions. I 2020 utgjorde grønne obligasjoner omtrent 10 prosent av det totale norske obligasjonsmarkedet.

I dag er external review nærmest en forutsetning for å kunne kalle en obligasjon grønn. Uten en slik vurdering vil de fleste institusjonelle investorer avstå fra å kjøpe. Dette har bidratt til å gjøre markedet mer troverdig, men det er fortsatt utfordringer knyttet til ulik kvalitet på vurderingene.

Praktisk eksempel

Tenk deg at det norske energiselskapet Statkraft ønsker å finansiere et stort vindkraftprosjekt utenfor kysten av Trøndelag. De planlegger å utstede en grønn obligasjon på 1,5 milliarder kroner. Før de går til markedet, engasjerer de CICERO for å få en second party opinion.

CICERO gjennomgår Statkrafts rammeverk og konkluderer med at prosjektet kvalifiserer som «mørkegrønt» fordi det bidrar til overgangen til fornybar energi. Denne vurderingen publiseres og blir tilgjengelig for alle potensielle investorer. Obligasjonen blir dermed mer attraktiv for pensjonsfond og andre som har krav om bærekraftige investeringer.

Uten external review ville Statkraft måtte stole på egen markedsføring. Investorer ville vært usikre på om pengene virkelig gikk til vindkraft eller om de ble brukt til andre formål. Med vurderingen på plass kan investorer føle seg tryggere, og Statkraft kan tilby en lavere rente fordi risikoen oppfattes som lavere.

Et annet eksempel er Oslo kommunes grønne obligasjon fra 2020. Den hadde en second party opinion fra CICERO som bekreftet at prosjektene – alt fra sykkelveier til energirenovering av skoler – var i tråd med kommunens klimamål. Dette gjorde at obligasjonen raskt ble fulltegnet av norske og internasjonale investorer.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Økt tillit: Investorer får en uavhengig bekreftelse på at obligasjonen er grønn, noe som reduserer risikoen for grønnvasking.
• Bedre prising: Obligasjoner med ekstern vurdering kan ofte tilbys med lavere rente fordi investorene opplever mindre usikkerhet.
• Større investorbase: Mange institusjonelle investorer har mandater som krever ekstern vurdering, så utstedere får tilgang til en bredere gruppe.
• Standardisering: External review bidrar til å etablere felles standarder i markedet, noe som gjør det lettere å sammenligne obligasjoner.

Ulemper:

• Kostnad: Å få en ekstern vurdering koster penger. For små utstedere kan dette være en betydelig utgift.
• Tidkrevende: Prosessen tar tid, noe som kan forsinke lanseringen av obligasjonen.
• Subjektivitet: Ulike vurderere kan gi ulike konklusjoner på samme obligasjon. En «mørkegrønn» rating fra ett byrå kan være «lysegrønn» fra et annet.
• Ingen garanti for resultater: External review vurderer planer og rammeverk, ikke faktisk miljøeffekt. Et prosjekt kan fortsatt mislykkes eller gi mindre miljønytte enn forventet.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Alle grønne obligasjoner har external review. Dette er ikke sant. Selv om de fleste grønne obligasjoner i dag har en eller annen form for ekstern vurdering, finnes det fortsatt obligasjoner som markedsføres som grønne uten at noen uavhengig part har kontrollert dem. Investorer bør alltid sjekke om en external review foreligger.

Misforståelse 2: External review garanterer positiv miljøeffekt. Nei. Vurderingen bekrefter at rammeverket er i tråd med kriteriene, men den måler ikke faktisk utslippsreduksjon eller annen miljøpåvirkning. Et prosjekt kan bli forsinket eller ikke gjennomført som planlagt.

Misforståelse 3: En second party opinion er det samme som en rating. En second party opinion er en kvalitativ vurdering, mens en grønn rating ofte er en kvantitativ score. De har ulike metoder og formål. En investor bør forstå forskjellen for å tolke informasjonen riktig.

Misforståelse 4: External review er bare for store utstedere. Riktignok er kostnadene en barriere, men det finnes rimeligere alternativer for mindre utstedere, for eksempel felles rammeverk eller standardiserte maler. I Norge har flere små kommuner og bedrifter fått external review gjennom samarbeid.

Oppsummering

Grønn obligasjon external review er en uavhengig tredjeparts vurdering som sikrer at en grønn obligasjon oppfyller fastsatte miljøkriterier. Den fungerer som en tillitsbygger i et marked som ellers ville vært preget av asymmetrisk informasjon. For investorer, både nye og erfarne, er det et viktig verktøy for å unngå grønnvasking og ta mer informerte beslutninger.

De vanligste formene er second party opinion, sertifisering, verifikasjon og grønn rating. Hver har sine styrker og svakheter. I Norge er CICERO en sentral aktør, og markedet for grønne obligasjoner har vokst kraftig de siste årene.

Selv om external review ikke er en perfekt løsning – den koster penger, er tidkrevende og gir ingen garanti for faktisk miljøeffekt – er den likevel den beste tilgjengelige metoden for å skille ekte grønne obligasjoner fra falske. Som investor bør du alltid sjekke om en grønn obligasjon har en ekstern vurdering, og hvis den ikke har det, bør du stille spørsmål.

Til syvende og sist er external review med på å gjøre det grønne obligasjonsmarkedet mer transparent og pålitelig, noe som gagner både investorer, utstedere og miljøet.