Hva er grønn obligasjon do no significant harm? - Forklart for investorer

Hva er grønn obligasjon do no significant harm?

Begrepet 'grønn obligasjon do no significant harm' (ofte forkortet DNSH) refererer til et krav i EU-taksonomien som sier at en økonomisk aktivitet som finansieres gjennom en grønn obligasjon, ikke skal forårsake vesentlig skade på noen av de andre miljømålene i taksonomien. En grønn obligasjon er et gjeldsinstrument der provenyet øremerkes til miljøvennlige prosjekter, som fornybar energi, energieffektivisering eller grønne bygg. DNSH-prinsippet sikrer at disse prosjektene ikke utilsiktet skader andre deler av miljøet – for eksempel at et solkraftverk ikke bygges på bekostning av sårbar natur.

Prinsippet er en hjørnestein i EUs arbeid for å bekjempe grønnvasking og fremme en helhetlig tilnærming til bærekraft. For investorer betyr det at grønne obligasjoner som oppfyller DNSH-kravene, gir en mer troverdig garanti for at pengene faktisk går til miljøforbedringer uten negative bieffekter. I Norge har flere store utstedere, som DNB, Statkraft og kommuner, tatt i bruk DNSH-prinsippet i sine grønne rammeverk.

For å forstå DNSH fullt ut, må man kjenne til de seks miljømålene i EU-taksonomien: begrensning av klimaendringer, klimatilpasning, bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser, omstilling til en sirkulær økonomi, forebygging og bekjempelse av forurensning, samt beskyttelse og gjenoppretting av biologisk mangfold og økosystemer. En aktivitet som bidrar positivt til ett av disse målene, må samtidig vise at den ikke vesentlig skader de fem andre.

Forstå grønn obligasjon do no significant harm

Kjernen i DNSH-prinsippet er at bærekraft ikke kan måles i isolasjon. Et prosjekt som reduserer klimagassutslipp, men som samtidig ødelegger et viktig våtmarksområde, er ikke bærekraftig i taksonomiens forstand. Derfor må utstedere av grønne obligasjoner dokumentere at prosjektet oppfyller tekniske screeningskriterier for hvert relevant miljømål. Disse kriteriene er detaljert beskrevet i EU-kommisjonens delegerte rettsakter.

For norske investorer er det viktig å skille mellom 'grønne obligasjoner' som bare følger frivillige markedsstandarder (som Green Bond Principles) og de som er i tråd med EU-taksonomien og DNSH. Sistnevnte gir en høyere grad av standardisering og sammenlignbarhet. I praksis betyr dette at en obligasjon utstedt av et norsk kraftforetak kan være grønn fordi den finansierer vindkraft, men hvis vindparken truer trekkfugler eller samiske reindriftsområder, kan den falle gjennom DNSH-nåløyet.

DNSH-kravet er ikke et absolutt forbud mot all negativ påvirkning – det er snakk om 'vesentlig skade'. Hva som regnes som vesentlig, er definert i taksonomiens kriterier. For eksempel kan et vannkraftverk med fiskepassasje og kompenserende tiltak likevel oppfylle DNSH, selv om det påvirker vannmiljøet i en viss grad. Dette nyanserte kravet gjør at investorer må sette seg inn i prosjektenes konkrete miljøkonsekvenser.

Hvordan fungerer grønn obligasjon do no significant harm?

I praksis fungerer DNSH som en ekstra kontrollmekanisme i prosessen med å utstede og forvalte grønne obligasjoner. Før en obligasjon lanseres, må utstederen utarbeide et grønt rammeverk som beskriver hvordan prosjektene som skal finansieres, oppfyller taksonomiens krav. Rammeverket må inkludere en DNSH-vurdering for hvert prosjekt eller prosjektkategori. Deretter engasjeres en ekstern verifisør (ofte et revisjonsselskap eller en miljøkonsulent) som gir en second opinion på om vurderingen er tilstrekkelig.

Etter utstedelse rapporterer utstederen årlig om bruk av midler og miljøeffekter. Denne rapporteringen må også dokumentere at DNSH-kravene fortsatt er oppfylt. For eksempel kan en norsk kommune som har utstedt en grønn obligasjon til å bygge et biogassanlegg, måtte vise at anlegget ikke fører til økte utslipp av metan eller forurensning av lokale vannkilder.

For investorer som kjøper grønne obligasjoner i det norske markedet, er det flere måter å sjekke DNSH-status på. Mange utstedere publiserer sine grønne rammeverk og årlige rapporter på egne nettsider. I tillegg finnes det uavhengige databaser, som Climate Bonds Initiative, som vurderer obligasjoner opp mot internasjonale standarder. Finanstilsynet har også veiledninger om bærekraftig finans som kan hjelpe investorer med å tolke DNSH-kravene.

Historisk bakgrunn

DNSH-prinsippet har sine røtter i EUs handlingsplan for bærekraftig finans, som ble lansert i 2018. Målet var å skape et felles klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter – EU-taksonomien. Taksonomien trådte i kraft i juli 2020, og de første delegerte rettsaktene med tekniske screeningskriterier ble vedtatt i 2021. DNSH ble innført som en grunnleggende forutsetning for at en aktivitet skulle kunne anses som bærekraftig.

Grønne obligasjoner har eksistert lenge før taksonomien. Den første grønne obligasjonen ble utstedt av Verdensbanken i 2008. Siden da har markedet vokst eksplosivt. Ifølge Climate Bonds Initiative ble det utstedt grønne obligasjoner for over 500 milliarder dollar globalt i 2023. Norge har vært en aktiv deltaker: Oslo Børs noterte sin første grønne obligasjon i 2015, og i dag er det et veletablert marked med flere norske utstedere.

Innføringen av DNSH i taksonomien har endret spillereglene for grønne obligasjoner. Tidligere var det tilstrekkelig å vise at midlene gikk til 'grønne' prosjekter, men uten en felles definisjon av hva som er grønt. DNSH skaper en mer stringent standard som reduserer risikoen for grønnvasking. For norske investorer betyr dette at grønne obligasjoner i dag er mer pålitelige, men også mer komplekse å vurdere.

Praktisk eksempel

La oss se på et konkret norsk eksempel: En mellomstor norsk kommune, for eksempel Fredrikstad, ønsker å utstede en grønn obligasjon på 500 millioner NOK for å finansiere et nytt fjernvarmeanlegg basert på biobrensel. Obligasjonen har en kupongrente på 3 % og løpetid på 5 år. For å oppfylle DNSH-kravene må kommunen dokumentere at anlegget:

• Ikke fører til vesentlig økning av luftforurensning (sammenlignet med eksisterende oppvarmingsløsninger).
• Ikke truer biologisk mangfold i området der biobrenselet høstes.
• Ikke forverrer vannkvaliteten i nærliggende vassdrag.
• Er i tråd med prinsippene for sirkulær økonomi (for eksempel at asken gjenvinnes).

I løpet av de første to årene viser rapporteringen at utslippene av partikler er 20 % lavere enn forutsatt, og at det ikke er påvist negative effekter på lokalt dyreliv. Investorene kan dermed være trygge på at DNSH-kravene overholdes. Hvis derimot overvåkingen hadde avdekket en uventet påvirkning på en truet fugleart, ville kommunen måtte iverksette avbøtende tiltak eller i verste fall stå i fare for å miste den grønne klassifiseringen.

Fordeler og ulemper

Fordelene med DNSH-kravet er flere. For det første reduserer det risikoen for grønnvasking, fordi prosjekter må dokumentere at de ikke bare er grønne på én parameter, men helhetlig bærekraftige. Dette styrker tilliten til grønne obligasjoner som et investeringsprodukt. For det andre fremmer det innovasjon, ettersom utstedere må tenke gjennom alle miljøaspekter ved prosjektene sine. For det tredje gir det investorer et bedre beslutningsgrunnlag, med mer standardisert informasjon.

Ulempene er også tydelige. DNSH-dokumentasjonen krever tid og ressurser. En utsteder må ofte betale for ekstern verifisering og årlig rapportering, noe som øker kostnadene. For mindre utstedere, som små kommuner eller mellomstore bedrifter, kan disse kostnadene være en barriere. I tillegg kan de tekniske screeningskriteriene være komplekse og vanskelige å tolke, spesielt for prosjekter som ikke passer inn i standardkategoriene.

En annen ulempe er at DNSH kan begrense hvilke prosjekter som kvalifiserer for grønn obligasjonsfinansiering. For eksempel kan et stort vannkraftprosjekt som er positivt for klimaet, likevel bli avvist fordi det skader fiskebestander. Dette kan føre til at færre prosjekter får grønn finansiering, noe som kan bremse den grønne omstillingen. Tabellen nedenfor oppsummerer noen sentrale forskjeller mellom tradisjonelle grønne obligasjoner og DNSH-sertifiserte grønne obligasjoner:

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at DNSH betyr at prosjektet ikke kan ha noen som helst negativ miljøpåvirkning. Dette er feil. Prinsippet sier at skaden ikke skal være 'vesentlig'. Hva som er vesentlig, er definert i taksonomiens tekniske kriterier. For eksempel kan et byggeprosjekt medføre lokale utslipp i byggefasen, men hvis disse er innenfor gitte grenseverdier og det finnes avbøtende tiltak, kan DNSH likevel være oppfylt.

En annen misforståelse er at alle grønne obligasjoner automatisk oppfyller DNSH fordi de kaller seg 'grønne'. I realiteten er det mange grønne obligasjoner i markedet som ikke er i tråd med EU-taksonomien. De kan følge andre standarder, som Green Bond Principles, som ikke krever DNSH-vurdering. Investorer må derfor være oppmerksomme på hvilket rammeverk obligasjonen følger.

En tredje misforståelse er at DNSH kun gjelder for EU-utstedere. Selv om prinsippet er en del av EU-retten, påvirker det også det norske markedet gjennom EØS-avtalen. Norske utstedere som ønsker å tiltrekke seg internasjonale investorer, velger ofte å følge EU-taksonomien. I tillegg har Finanstilsynet anbefalt at norske aktører forholder seg til taksonomien for å sikre ensartet praksis.

Oppsummering

Grønn obligasjon do no significant harm er et prinsipp som sikrer at grønne investeringer ikke bare gir positive miljøeffekter på ett område, men samtidig unngår å skade andre miljømål. Prinsippet er en sentral del av EU-taksonomien og har blitt en viktig standard for det norske markedet for grønne obligasjoner.

For investorer betyr DNSH at grønne obligasjoner blir mer pålitelige og sammenlignbare. Det reduserer risikoen for grønnvasking og gir bedre innsikt i prosjektenes miljøpåvirkning. Samtidig innebærer det økte kostnader og kompleksitet for utstedere, noe som kan være en utfordring for mindre aktører.

Fremover vil DNSH-prinsippet trolig bli enda viktigere, ettersom EU jobber med en egen standard for grønne obligasjoner (European Green Bond Standard) som skal gjøre DNSH til et obligatorisk krav. Norske investorer bør derfor sette seg inn i prinsippet og etterspørre DNSH-dokumentasjon når de vurderer grønne obligasjoner. Dette vil bidra til en mer bærekraftig og transparent finansnæring.