Gjeldsjustert gjeldsgrad – enkel forklaring med eksempler

Hva er gjeldsjustert gjeldsgrad?

Gjeldsjustert gjeldsgrad er et finansielt nøkkeltall som måler hvor mye gjeld et selskap har i forhold til egenkapitalen, men med en viktig justering: kontanter og kontantekvivalenter trekkes fra den totale gjelden før man regner ut forholdet. Tanken er at kontanter er en buffer som kan brukes til å betale ned gjeld umiddelbart, og derfor bør de ikke regnes med når man vurderer selskapets reelle gjeldsbyrde.

For en nybegynner kan det være lettere å forstå forskjellen med et bilde: Tenk på to personer som begge har et lån på 1 million kroner. Den ene har 500 000 kroner stående i banken, den andre har nesten ingenting. Selv om lånebeløpet er likt, er den første personen i en mye bedre posisjon til å håndtere uforutsette utgifter. Gjeldsjustert gjeldsgrad fanger opp denne forskjellen.

Nøkkeltallet brukes ofte av investorer og analytikere for å sammenligne selskaper i samme bransje, spesielt når kontantbeholdningene varierer mye. Et selskap med høy tradisjonell gjeldsgrad kan se risikabelt ut, men hvis det samtidig sitter på store kontanter, kan den justerte gjeldsgraden avsløre at risikoen faktisk er moderat.

I Norge er tallet relevant for alt fra små oppstartsselskaper til store børsnoterte konsern som Equinor eller Norsk Hydro. Det er imidlertid viktig å huske at gjeldsjustert gjeldsgrad ikke står alene – den bør alltid sees i sammenheng med andre nøkkeltall og den spesifikke situasjonen til selskapet.

Forstå gjeldsjustert gjeldsgrad

For å forstå tallet fullt ut, må vi først se på tradisjonell gjeldsgrad. Gjeldsgrad (debt-to-equity ratio) beregnes som total gjeld delt på egenkapital. Hvis et selskap har 400 millioner kroner i gjeld og 200 millioner i egenkapital, blir gjeldsgraden 2,0. Det betyr at for hver krone egenkapital har selskapet to kroner i gjeld. En høy gjeldsgrad signaliserer ofte høy finansiell risiko.

Problemet med tradisjonell gjeldsgrad er at den ikke tar hensyn til kontantbeholdningen. Kontanter er en del av eiendelene, men de kan raskt brukes til å redusere gjelden. Derfor justerer vi gjelden ved å trekke fra kontanter og kontantekvivalenter. Dette gir et bilde av hvor mye gjeld selskapet faktisk må betjene med fremtidige inntekter, etter at kontantbufferen er brukt opp.

Et selskap som driver med kontantintensiv virksomhet, for eksempel dagligvarehandel, vil ofte ha lite kontanter fordi de raskt blir brukt til å fylle opp varelageret. Motsatt kan et teknologiselskap som samler opp kontanter fra salg av programvare ha store kontantbeholdninger. Gjeldsjustert gjeldsgrad vil da vise at teknologiselskapet er mindre risikabelt enn den tradisjonelle gjeldsgraden antyder.

Det er også verdt å merke seg at begrepet noen ganger omtales som «kontantjustert gjeldsgrad» eller på engelsk «debt-adjusted debt ratio». I praksis er det samme verktøyet, men navnet kan variere. Uansett navn er målet å gi et mer presist risikobilde.

Hvordan fungerer gjeldsjustert gjeldsgrad?

Beregningen er enkel: (Total gjeld – Kontanter og kontantekvivalenter) / Egenkapital. Total gjeld finner man i balansen under gjeldsposter, både kortsiktig og langsiktig gjeld. Kontanter og kontantekvivalenter inkluderer bankinnskudd, sertifikater og andre svært likvide midler som kan konverteres til kontanter på kort tid.

Eksempel: Selskapet «Norsk Teknologi AS» har en total gjeld på 600 millioner kroner, kontanter på 250 millioner kroner og egenkapital på 300 millioner kroner. Gjeldsjustert gjeldsgrad blir (600 – 250) / 300 = 350 / 300 = 1,17. Tradisjonell gjeldsgrad ville vært 600 / 300 = 2,0. Forskjellen er markant: den justerte versjonen viser at selskapet faktisk har en forholdsvis lav gjeldsbelastning når kontantene tas i betraktning.

For å få et nyansert bilde bør man sammenligne tallet over tid for samme selskap, og med andre selskaper i samme bransje. En gjeldsjustert gjeldsgrad på 1,5 kan være akseptabelt i en kapitalintensiv bransje som shipping, mens det samme tallet kan være bekymringsfullt i en tjenestebedrift med lavt kapitalbehov.

Husk at kontantbeholdningen kan variere mye fra kvartal til kvartal, for eksempel rett før eller etter en større investering eller utbytteutbetaling. Derfor bør man se på gjennomsnitt over flere perioder eller bruke de siste rapporterte tallene for å få et oppdatert bilde.

Historisk bakgrunn

Tradisjonell gjeldsgrad har vært brukt i finansiell analyse i over hundre år, men på 1980- og 1990-tallet ble det tydelig at store kontantbeholdninger kunne skjule reell risiko. Særlig i teknologisektoren, der selskaper som Microsoft og Cisco bygde opp enorme kontantreserver, ble det vanlig å justere gjeldsgraden for kontanter.

I Norge ble begrepet mer utbredt etter finanskrisen i 2008, da investorer ble mer opptatt av likviditetsbuffere. Selskaper som hadde mye kontanter, overlevde krisen bedre enn de som var høyt belånt uten kontantreserver. Analytikere begynte derfor å justere gjeldsgraden for å få et bedre risikobilde.

I dag er gjeldsjustert gjeldsgrad en standard del av verktøykassen for mange aksjeanalytikere og fondsforvaltere. Flere norske meglerhus inkluderer tallet i sine analyserapporter, spesielt for selskaper med betydelige kontantbeholdninger som Equinor, Yara og Orkla.

Selv om tallet er nyttig, er det ikke en offisiell regnskapsstandard. Det er et analyseverktøy som hver investor kan tilpasse etter behov. Noen velger for eksempel å trekke fra kun kontanter, mens andre også inkluderer kortsiktige finansielle investeringer.

Praktisk eksempel

La oss sammenligne to fiktive norske selskaper: «Fjordfisk AS» (oppdrett) og «Nordlyd Teknologi AS» (programvare). Begge har samme egenkapital på 500 millioner kroner, men ulik gjelds- og kontantstruktur.

Dette eksemplet illustrerer hvorfor det er viktig å justere for kontanter. En investor som bare så på tradisjonell gjeldsgrad, ville tro at begge selskapene hadde samme risiko. Men i virkeligheten er Nordlyd i en mye sterkere posisjon til å betale ned gjelden raskt eller tåle et økonomisk tilbakeslag.

Hvis Nordlyd bruker 300 millioner av kontantene til å betale ned gjeld, vil gjelden synke til 500 millioner, og den gjeldsjusterte gjeldsgraden blir (500-100)/500 = 0,80. Det samme tallet, men nå med lavere gjeld og mindre kontanter. Dette viser at kontantene faktisk reduserer risikoen uavhengig av om de brukes eller ikke.

Fordeler og ulemper

Fordelen med gjeldsjustert gjeldsgrad er at den gir et mer realistisk bilde av finansiell risiko enn tradisjonell gjeldsgrad. Den fanger opp at kontanter kan brukes til å betale ned gjeld, noe som reduserer sannsynligheten for betalingsproblemer. For investorer som ønsker å unngå overraskelser, er dette et nyttig verktøy.

En annen fordel er at tallet er enkelt å beregne og forstå. Det krever bare balansedata som er offentlig tilgjengelig i årsrapporter. Det kan også brukes på tvers av bransjer, så lenge man er oppmerksom på at kontantbeholdningens betydning varierer.

Ulempen er at kontanter ikke alltid er fritt tilgjengelig for gjeldsnedbetaling. Noen kontanter må holdes som driftskapital, for eksempel for å betale lønn eller kjøpe inn varer. Hvis man trekker fra alle kontanter, kan man undervurdere den reelle gjeldsbelastningen. Derfor bør man vurdere å justere for «nødvendig driftskapital» i stedet for alle kontanter.

I tillegg kan store kontantbeholdninger være et tegn på ineffektiv kapitalforvaltning. Hvis et selskap sitter på altfor mye kontanter uten å investere dem, kan det tyde på at ledelsen mangler gode vekstmuligheter. I slike tilfeller kan en lav gjeldsjustert gjeldsgrad være mindre positiv enn den ser ut til.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at gjeldsjustert gjeldsgrad alltid er bedre enn tradisjonell gjeldsgrad. Det stemmer ikke – det er et supplement, ikke en erstatning. Begge tallene gir informasjon, og en klok investor ser på begge.

En annen misforståelse er at man bør trekke fra alle kontanter uansett. Som nevnt kan noe kontanter være bundet til driften. For eksempel har en butikkjede alltid en viss sum i kassaapparatene og på bankkonto for å betale løpende regninger. Å trekke fra hele beløpet kan gi et for optimistisk bilde.

Noen tror også at en gjeldsjustert gjeldsgrad på 0 er ideell. Det betyr at selskapet har like mye kontanter som gjeld. Men det kan også indikere at selskapet ikke utnytter gjeld til å finansiere vekst, noe som kan være en ulempe i en bransje med gode investeringsmuligheter.

Endelig forveksler mange gjeldsjustert gjeldsgrad med netto gjeld/EBITDA. Netto gjeld/EBITDA måler evnen til å betale ned gjeld med driftsresultatet, mens gjeldsjustert gjeldsgrad måler forholdet mellom justert gjeld og egenkapital. De to tallene utfyller hverandre, men måler ulike aspekter av finansiell helse.

Oppsummering

Gjeldsjustert gjeldsgrad er et enkelt, men kraftfullt verktøy for investorer som ønsker å forstå et selskaps reelle gjeldsbelastning. Ved å trekke kontanter fra gjelden før man sammenligner med egenkapitalen, får man et mer presist bilde av finansiell risiko.

Tallet er spesielt nyttig i bransjer der kontantbeholdninger varierer mye, som teknologi, olje og gass, eller for selskaper med store kontantreserver. Det bør imidlertid alltid brukes sammen med andre nøkkeltall og en kvalitativ vurdering av selskapets drift og strategi.

For nybegynnere anbefales det å starte med å regne ut gjeldsjustert gjeldsgrad for noen få norske børsnoterte selskaper og sammenligne med tradisjonell gjeldsgrad. Øvelse gir innsikt i hvor stor forskjell kontantjusteringen kan utgjøre. Husk at ingen enkelt nøkkeltall gir hele sannheten – men gjeldsjustert gjeldsgrad er et viktig stykke i puslespillet.