Forsikring reserveringsgrad – Hva er det og hvordan brukes det?

Hva er Forsikring reserveringsgrad?

Forsikring reserveringsgrad (på engelsk ofte kalt loss reserve ratio) er et nøkkeltall som brukes til å vurdere hvor mye et forsikringsselskap har satt av til framtidige erstatningskrav sammenlignet med premieinntektene. Tallet uttrykkes som en prosentandel og beregnes ved å dele de tekniske reservene på de opptjente bruttopremiene. Tekniske reserver omfatter både erstatningsavsetninger for allerede inntrufne skader og premiereserver for uopptjent premie. Jo høyere prosent, desto større andel av premiene er holdt tilbake for å dekke forventede utbetalinger. For investorer gir dette et innblikk i selskapets avsetningspraksis og soliditet.

En reserveringsgrad på 70 % betyr at for hver 100 kroner i opptjente premier, er 70 kroner satt av til framtidige erstatninger. De resterende 30 kronene skal dekke driftskostnader, provisjoner og eventuell fortjeneste. Dette nøkkeltallet er spesielt viktig i skadeforsikring, hvor erstatningsutbetalingene ofte kommer lenge etter at premien er betalt. I livsforsikring brukes andre mål, men prinsippet er det samme.

I Norge følger Finanstilsynet nøye med på forsikringsselskapenes reserveringsgrad som en del av solvensvurderingen. Selskapene må årlig rapportere sine tekniske reserver og dokumentere at avsetningene er tilstrekkelige. En stabil eller økende reserveringsgrad over tid kan tyde på en konservativ og forsvarlig ledelse, mens en plutselig nedgang kan være et faresignal.

Forstå Forsikring reserveringsgrad

For å forstå reserveringsgraden må man først skille mellom to typer reserver: erstatningsreserver og premiereserver. Erstatningsreserver er avsetninger for skader som har skjedd, men som ennå ikke er utbetalt. Premiereserver er den delen av premien som gjelder framtidig forsikringsdekning, for eksempel når en bilforsikring betales for ett år, men bare halve perioden er gått. Begge inngår i tekniske reserver.

Reserveringsgraden gir et bilde av hvor mye kapital som er bundet opp i framtidige forpliktelser. En høy grad betyr at selskapet har satt av mye, noe som kan være trygt for kundene, men som samtidig reduserer kapitalen tilgjengelig for investeringer og utbytte. En lav grad kan bety at selskapet tar høyde for lavere framtidige krav, men det øker risikoen for at reservene ikke strekker til ved uventede store skader.

Det er viktig å sammenligne reserveringsgraden over flere år og med bransjesnittet. For norske skadeforsikringsselskaper ligger den typisk mellom 60 % og 80 %. Selskaper med høy andel langvarige skader, som yrkesskadeforsikring, har ofte høyere grad enn de med korte skadeforløp, som reiseforsikring. Investorer bør også se på kvaliteten på reservene, for eksempel om de er diskontert eller basert på forsiktige estimater.

Hvordan fungerer Forsikring reserveringsgrad?

Beregningen av reserveringsgraden er enkel i teorien, men krever korrekte regnskapstall. Formelen er:

Reserveringsgrad = (Tekniske reserver / Opptjente bruttopremier) × 100 %

Opptjente bruttopremier er premiene som er tjent i perioden, justert for endring i uopptjent premie. Hvis et selskap har tekniske reserver på 1,2 milliarder kroner og opptjente bruttopremier på 1,5 milliarder kroner, blir reserveringsgraden 80 %. Det betyr at 80 % av premiene er bundet opp i framtidige forpliktelser.

Reserveringsgraden kan også beregnes på netto basis etter gjensidig forsikring eller reassuranse, men da kalles den gjerne netto reserveringsgrad. For investorer er bruttotallene ofte mest relevante fordi de viser selskapets totale eksponering.

En graf som viser reserveringsgraden over tid for et selskap kan avsløre trender. For eksempel hvis reserveringsgraden faller fra 75 % til 65 % over tre år, kan det skyldes at selskapet har blitt mer aggressivt i avsetningene, eller at skadeutviklingen har vært bedre enn forventet. En slik trend bør undersøkes nærmere.

Historisk bakgrunn

Reserveringsgraden har vært brukt av forsikringsanalytikere i flere tiår, men fikk økt oppmerksomhet etter flere store forsikringsskandaler på 1990- og 2000-tallet. I Norge førte konkursen i forsikringsselskapet Vesta i 1992 til strengere regulering av tekniske reserver. Senere har Solvens II-regelverket, som trådte i kraft i EU/EØS i 2016, stilt krav til at forsikringsselskaper skal ha tilstrekkelig kapital og dokumentere sine avsetninger grundig.

Før Solvens II var det stor variasjon i hvordan selskaper beregnet reserver. Noen brukte svært optimistiske forutsetninger, noe som førte til underreservering. Etter innføringen av Solvens II har reserveringsgraden blitt mer standardisert og sammenlignbar på tvers av land. Likevel finnes det forskjeller, for eksempel i diskonteringsrenter og risikomarginer.

I dag er reserveringsgraden et sentralt verktøy for både regulatorer og investorer. Finanstilsynet i Norge publiserer jevnlig rapporter om forsikringsselskapenes soliditet, der reserveringsgraden inngår som en av flere indikatorer. For aksjonærer er den viktig for å vurdere om selskapet har en forsvarlig balanse mellom risiko og avkastning.

Praktisk eksempel

La oss se på et fiktivt, men realistisk eksempel med Protector Forsikring ASA. Basert på bransjedata antar vi at selskapet har opptjente bruttopremier på 5,0 milliarder kroner og tekniske reserver på 3,5 milliarder kroner. Reserveringsgraden blir da 70 %. Dette er innenfor normalområdet for norske skadeforsikringsselskaper.

Sammenligner vi med Gjensidige Forsikring og Tryg Forsikring, kan vi sette opp en enkel tabell (tallene er illustrative):

Videre kan man følge reserveringsgraden over tid. Hvis Protector Forsikring hadde en grad på 72 % for to år siden og 70 % i dag, er endringen liten og trolig innenfor normal variasjon. En nedgang til 60 % derimot ville vært et varseltegn og krevd nærmere analyse.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Gir et raskt og intuitivt bilde av avsetningspraksis.
• Hjelper investorer med å sammenligne forsikringsselskaper innen samme bransje.
• Kan avdekke endringer i selskapets risikotaking over tid.
• Brukes av regulatorer som en indikator på soliditet.

Ulemper:

• Kan manipuleres gjennom endringer i estimater og diskonteringsrenter.
• Tar ikke hensyn til kvaliteten på reservene (f.eks. om de er basert på forsiktige eller optimistiske forutsetninger).
• Varierer mye mellom forsikringstyper (kort skadeforløp vs. langt).
• Bør ikke brukes alene; kombiner med combined ratio, solvensmargin og kontantstrømanalyse.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: En høy reserveringsgrad er alltid bra. Sannheten er at en for høy grad kan tyde på overdreven konservatisme, noe som reduserer lønnsomheten. Selskapet binder kapital som ellers kunne vært investert eller betalt ut som utbytte.

Misforståelse 2: En lav reserveringsgrad er alltid dårlig. Ikke nødvendigvis. Hvis selskapet har effektiv skadebehandling og lav skadefrekvens, kan en lav grad være forsvarlig. Det viktigste er at reservene er tilstrekkelige, ikke at de er høye.

Misforståelse 3: Reserveringsgraden er det samme som combined ratio. Combined ratio inkluderer både skadekostnader og driftskostnader i forhold til premiene, mens reserveringsgraden kun ser på avsetninger. De to nøkkeltallene utfyller hverandre, men måler ulike ting.

Misforståelse 4: Reserveringsgraden kan sammenlignes direkte på tvers av land. Regnskapsstandarder og regulatoriske krav varierer. For eksempel kan diskontering av reserver føre til store forskjeller. Sammenlign helst selskaper under samme regelverk.

Oppsummering

Forsikring reserveringsgrad er et verdifullt nøkkeltall for investorer som ønsker å forstå hvordan forsikringsselskaper håndterer framtidige forpliktelser. Det gir et øyeblikksbilde av avsetningsnivået, men må alltid sees i sammenheng med andre mål som combined ratio, solvensmargin og kontantstrøm. For norske investorer er det spesielt relevant ved analyse av selskaper som Protector Forsikring, Gjensidige og Tryg.

Husk at en stabil reserveringsgrad over tid ofte er et tegn på god styring, mens plutselige endringer bør undersøkes nærmere. Bruk tabeller og grafer for å følge utviklingen, og sammenlign med bransjesnitt for å få et nyansert bilde. Som med alle finansielle nøkkeltall, er det viktig å forstå begrensningene og ikke stole blindt på én enkelt indikator.