Kort forklart
Farm-in er en avtale der et selskap (farminee) får en eierandel i en olje- eller gasslisens ved å påta seg en del av lete- eller utbyggingskostnadene, ofte i bytte mot en andel av fremtidig produksjon.
Hovedpunkter
- Farm-in gir et selskap tilgang til lete- eller produksjonslisenser uten å ha vært med fra starten av, mot å betale en andel av tidligere eller fremtidige kostnader.
- Farm-out-selskapet reduserer sin finansielle risiko og får inn frisk kapital, mens farminee får en potensiell oppside i et prosjekt.
- Avtalene er mest utbredt i olje- og gassindustrien, men forekommer også i gruvedrift og fornybar energi.
- På norsk sokkel er farm-in en vanlig måte for mindre selskaper å komme inn i modne områder eller for større selskaper å spre risiko.
- Investorer bør være oppmerksomme på at farm-in innebærer risiko for tørre brønner og at avkastningen kan ta mange år.
- Vilkårene i farm-in-avtalen (f.eks. back-in-andel og fremtidig kostnadsdel) er avgjørende for lønnsomheten.
Hva er farm-in?
Farm-in er en avtale innen olje-, gass- og ressursindustrien der et selskap (kalt farminee) erverver en eierandel i en lete- eller produksjonslisens fra et annet selskap (farmor). Til gjengjeld påtar farminee seg å dekke en andel av de historiske kostnadene som allerede er påløpt, og/eller en andel av de fremtidige kostnadene knyttet til leting, utbygging eller drift. Avtalen gjør det mulig for farmor å redusere sin økonomiske risiko og få tilgang til ny kapital, samtidig som farminee får muligheten til å delta i et prosjekt uten å ha vært med fra starten.
I praksis innebærer en farm-in ofte at farminee betaler en såkalt «back-in»-sum som kompenserer farmor for tidligere investeringer. Deretter overtar farminee en prosentandel av lisensen og må finansiere sin andel av fremtidige utgifter. Avtalen kan også inneholde betingelser om at farminee må påta seg en bestemt arbeidsforpliktelse, for eksempel å bore en brønn innen en gitt frist.
Begrepet brukes nesten utelukkende i forbindelse med petroleumsvirksomhet, men lignende strukturer finnes også i gruveindustrien og i enkelte fornybarprosjekter. For investorer som følger olje- og gassselskaper, er farm-in-avtaler viktige hendelser som kan påvirke selskapets risikoeksponering og potensielle oppside betydelig.
Forstå farm-in
For å forstå farm-in må man først kjenne til hvordan lete- og produksjonslisenser fungerer. På norsk sokkel tildeles lisenser av Olje- og energidepartementet, ofte gjennom konsesjonsrunder. Et lisensområde kan eies av flere selskaper i et interessentskap, der hver part har en prosentandel. Når et selskap ønsker å redusere sin eierandel eller hente inn ny kompetanse og kapital, kan det tilby en farm-out til en tredjepart. Den tredjeparten som aksepterer tilbudet, gjennomfører en farm-in.
Farm-in-avtaler kan være kompliserte og skreddersys for hvert enkelt tilfelle. Sentrale elementer er: (1) hvilken andel farminee får, (2) hvor mye farminee må betale for å dekke historiske kostnader (back-in), (3) hvordan fremtidige kostnader skal fordeles, og (4) eventuelle milepæler eller arbeidsforpliktelser. Ofte forhandles det også om såkalte «promote»-ordninger, der farminee får en større andel av fremtidig produksjon enn den prosentandelen de betaler for, som kompensasjon for å ta risiko.
For en investor er det viktig å forstå at farm-in ikke er en kjøp-og-salg-transaksjon av en lisens, men en avtale om å overta en andel i et felles eierskap. Farminee blir medeier i lisensen og må forholde seg til operatøren og de andre partnerne. Dette innebærer både rettigheter (til informasjon, til å påvirke beslutninger) og plikter (å bidra til felles kostnader).
Hvordan fungerer farm-in?
Prosessen starter gjerne med at et selskap (farmor) som eier en lisens, ønsker å redusere sin eierandel eller hente inn kapital. Farmor utarbeider en informasjonspakke om lisensen og inviterer potensielle farminees til å gi bud. Interesserte selskaper gjennomgår teknisk og økonomisk informasjon, ofte i et datarom, før de legger inn et tilbud.
Når en farminee er valgt, forhandles det frem en avtale som spesifiserer: (1) overføringsandel (f.eks. 20 %), (2) back-in-betaling (f.eks. 50 millioner NOK for å dekke historiske kostnader), (3) fremtidig kostnadsdel (f.eks. 20 % av alle fremtidige utgifter), og (4) eventuelle betingelser som at farminee må bore en brønn innen to år. Avtalen må godkjennes av lisenspartnerne og ofte av myndighetene (Oljedirektoratet).
Etter godkjenning blir farminee formelt tatt inn som partner i lisensen. Fra da av må farminee betale sin andel av løpende kostnader, for eksempel seismikk, borekostnader og driftsutgifter. Dersom det blir funnet olje eller gass, vil farminee motta sin andel av inntektene etter at produksjonen starter. Hvis prosjektet viser seg å være tørt (ingen kommersielle funn), taper farminee den investerte kapitalen.
For å illustrere kostnadsflyten kan vi se på et forenklet eksempel:
| Post | Beløp (NOK) | Forklaring |
|---|---|---|
| Back-in-betaling | 50 000 000 | Kompensasjon for tidligere letekostnader |
| Andel av borekostnad | 30 000 000 | 20 % av 150 mill. NOK borekostnad |
| Årlige driftskostnader | 5 000 000 | 20 % av 25 mill. NOK per år |
| Inntekt ved produksjon | Variabel | 20 % av salgsinntektene |
Historisk bakgrunn
Farm-in-konseptet oppsto i den amerikanske oljeindustrien på 1900-tallet, der uavhengige selskaper ofte manglet kapital til å bore selv, men kunne kjøpe seg inn i andres prosjekter. I Norge ble farm-in-avtaler vanlige etter at oljevirksomheten tok av på 1970- og 1980-tallet. Staten oppmuntret til deltakelse fra flere selskaper for å spre risiko og øke aktiviteten på sokkelen.
En milepæl var åpningen av nye områder som Norskehavet og Barentshavet, der store selskaper som Statoil (nå Equinor) ofte farmet ut andeler til mindre aktører for å redusere egen eksponering. I 1990-årene ble det også vanlig at internasjonale selskaper farmet inn i norske lisenser gjennom partnerskap med norske selskaper.
I dag er farm-in en integrert del av norsk petroleumsvirksomhet. Oljedirektoratet publiserer jevnlig oversikter over lisensoverføringer, og mange mindre selskaper som Aker BP, DNO og OMV (Norge) har vokst gjennom farm-in-avtaler. Avtalene bidrar til å holde leteaktiviteten oppe, spesielt i modne områder der store selskaper gradvis trekker seg ut.
Praktisk eksempel
La oss ta et tenkt, men realistisk norsk eksempel: Selskapet «Norsk Olje AS» eier 40 % av lisens PL123 i Nordsjøen. De ønsker å redusere sin andel til 20 % og samtidig hente inn kapital til en planlagt letebrønn. De tilbyr en farm-out av 20 % av lisensen til «Oppstart Petroleum». Etter due diligence blir partene enige om følgende vilkår:
- Oppstart Petroleum betaler en back-in på 40 millioner NOK for å dekke Norsk Olje AS sin tidligere andel av seismikk og geologiske studier.
- Oppstart Petroleum overtar 20 % av lisensen og forplikter seg til å betale 20 % av borekostnadene, som er estimert til 200 millioner NOK. Dermed må de ut med ytterligere 40 millioner NOK.
- Dersom brønnen blir kommersiell, får Oppstart Petroleum 20 % av produksjonsinntektene.
- Avtalen godkjennes av de andre partnerne (som har 60 % til sammen) og av Oljedirektoratet.
Dette eksempelet viser hvordan farm-in kan skape vinn-vinn-situasjoner, men også at risikoen flyttes fra farmor til farminee.
Fordeler og ulemper
Farm-in-avtaler har både fordeler og ulemper for de involverte partene og for investorer som følger selskapene. Her er en oppsummering i tabellform:
| Part | Fordeler | Ulemper |
|---|---|---|
| Farmor (selger av andel) | Reduserer risiko og kapitalbinding; får inn frisk kapital; kan fokusere på kjerneområder | Mister fremtidig oppside; må dele kontroll; kan bli avhengig av farminees soliditet |
| Farminee (kjøper av andel) | Får tilgang til prosjekter uten å starte fra bunnen; kan utnytte egen kompetanse; potensiell høy avkastning ved funn | Må betale back-in; overtar risiko for tørre brønner; kan møte uforutsette kostnader; lang tid til eventuell inntekt |
| Investor i farmor | Lavere risikoeksponering; mulig umiddelbar kontantstrøm fra back-in | Redusert potensiell oppside; signal om at farmor ikke tror nok på prosjektet? |
| Investor i farminee | Eksponering mot nye prosjekter; mulig katalysator for aksjekurs ved funn | Økt risiko; kapitalbinding; usikkerhet rundt vilkårene |
Vanlige misforståelser
En utbredt misforståelse er at farm-in er det samme som å kjøpe en lisens. I realiteten blir farminee partner i et interessentskap og må forholde seg til operatøren og de andre eierne. Man kan ikke fritt disponere lisensen, men må følge partneravtalen og myndighetskrav.
En annen misforståelse er at farm-in alltid er gunstig for farminee. Selv om det kan gi tilgang til spennende prosjekter, er risikoen for å tape hele investeringen reell. Mange letebrønner viser seg å være tørre, og back-in-betalingen kan være høy i forhold til den reelle verdien av lisensen.
Noen tror også at farm-in kun er for olje- og gasselskaper. Selv om det er mest utbredt der, finnes lignende avtaler i gruveindustrien (f.eks. ved at et selskap tar over en andel i et mineralprosjekt mot å finansiere videre leting) og i fornybar energi (f.eks. ved havvind der et selskap kjøper seg inn i en utviklingslisens). I Norge har vi sett farm-in-lignende strukturer i havvindprosjekter som Sørlige Nordsjø II.
Til slutt: Mange investorer forveksler farm-in med en emisjon. En emisjon er en kapitalinnhenting i selskapet selv, mens farm-in er en transaksjon på lisensnivå som ikke nødvendigvis påvirker selskapets aksjekapital direkte.
Oppsummering
Farm-in er en sentral mekanisme i olje- og gassindustrien som gjør det mulig for selskaper å dele risiko og kapital, samtidig som nye aktører får tilgang til lete- og produksjonslisenser. For investorer er det viktig å forstå at farm-in-avtaler kan ha stor innvirkning på et selskaps risiko- og avkastningsprofil.
Ved å analysere vilkårene – back-in-beløp, fremtidig kostnadsdel, eventuelle promote-ordninger og arbeidsforpliktelser – kan investorer vurdere om en farm-in er verdiskapende eller verdireduserende. Historisk har farm-in bidratt til å opprettholde leteaktiviteten på norsk sokkel og gitt mindre selskaper muligheten til å vokse.
Selv om begrepet er mest kjent fra petroleumssektoren, kan prinsippet overføres til andre ressursnæringer. For nybegynnere anbefales det å følge med på selskapsmeldinger om lisensendringer og å sette seg inn i grunnleggende petroleumsøkonomi før man investerer i selskaper som er aktive innen farm-in.
Eksempel på Farm-in
Norsk Olje AS farmet ut 20 % av lisens PL123 til Oppstart Petroleum. Oppstart betalte 40 mill. NOK i back-in og 40 mill. NOK i borekostnader, og fikk dermed 20 % av fremtidig produksjon.
Grafer og nøkkelfakta
Antall farm-in-avtaler på norsk sokkel per år
Vis data
| Antall avtaler | |
|---|---|
| 2015 | 12 |
| 2016 | 15 |
| 2017 | 18 |
| 2018 | 22 |
| 2019 | 25 |
| 2020 | 20 |
| 2021 | 28 |
| 2022 | 32 |
| 2023 | 30 |
| 2024 | 35 |
FAQ
Hva er forskjellen på farm-in og farm-out?
Farm-out er når et selskap (farmor) selger en andel av en lisens til en annen part. Farm-in er den motsatte transaksjonen sett fra kjøpers (farminees) side. Altså: farm-out er tilbudet, farm-in er aksepten.
Kan farm-in brukes i andre bransjer enn olje og gass?
Ja, lignende avtaler finnes i gruveindustrien (mineralprosjekter) og i fornybar energi (f.eks. havvind). Prinsippet er det samme: en part får en eierandel mot å påta seg en del av kostnadene.
Hvordan påvirker en farm-in aksjekursen?
Det avhenger av markedets oppfatning. En farm-in til gunstige vilkår kan løfte aksjekursen for farminee fordi det signaliserer vekstmuligheter. For farmor kan kursen falle hvis markedet tolker farm-out som mangel på tro på prosjektet, eller stige hvis det reduserer risiko.
Kilder
Engelske alias: farm-in agreement, farm-in arrangement. Norsk petroleumsindustri bruker ofte de engelske begrepene i dagligtale.
Kommentarer
Tips: Forslag til forbedringer kan automatisk oppdatere artikkelen (kun svar på hovedtråd).
Ingen kommentarer ennå.