Expected credit loss (ECL) – forventet kredittap forklart

Hva er expected credit loss?

Expected credit loss (ECL) er et regnskapsmessig estimat av de tapene et foretak forventer å lide som følge av at låntakere eller motparter ikke oppfyller sine betalingsforpliktelser. I motsetning til den gamle modellen, som først bokførte tap når det forelå objektive bevis for at et tap hadde oppstått (inntruffet tap), krever ECL-modellen at foretaket vurderer fremtidige tap allerede fra det tidspunktet lånet eller fordringen oppstår.

ECL er en sentral del av IFRS 9, den internasjonale regnskapsstandarden for finansielle instrumenter, som ble obligatorisk for børsnoterte selskaper i EU/EØS fra 1. januar 2018. Standarden ble utviklet som en direkte reaksjon på finanskrisen i 2008, da den gamle modellen ble kritisert for å være for sen og for liten i nedgangstider. Målet er å gi investorer og andre brukere av regnskapet et mer realistisk og tidsriktig bilde av kredittrisikoen i foretakets portefølje.

For norske investorer er ECL spesielt relevant i banksektoren, men også i andre selskaper som har store kundefordringer eller utlån. Når en norsk bank som DNB eller Sparebank 1 presenterer sine kvartalsrapporter, utgjør ECL-avsetningene ofte en betydelig post som kan påvirke resultatet kraftig. Å forstå hvordan disse avsetningene beregnes og tolkes, gir investoren et verdifullt verktøy for å vurdere bankens risikoprofil og fremtidsutsikter.

Forstå expected credit loss

For å forstå ECL må man først bli kjent med de tre grunnleggende komponentene i beregningen: sannsynlighet for mislighold (probability of default, PD), tap gitt mislighold (loss given default, LGD) og eksponering ved mislighold (exposure at default, EAD). PD angir hvor stor sannsynlighet det er for at låntakeren misligholder sine betalingsforpliktelser innen en gitt tidshorisont, for eksempel de neste tolv månedene. LGD måler hvor stor andel av utestående beløp som forventes tapt dersom mislighold inntreffer, etter at eventuelle sikkerheter er realisert. EAD er det beløpet foretaket har til gode på tidspunktet for mislighold, inkludert påløpte renter og eventuelle uutnyttede kredittrammer.

Multipliserer man disse tre størrelsene, får man det forventede tapet for en enkelt engasjement. For en hel portefølje summerer man ECL for alle lån og fordringer. Eksempelvis kan et usikret forbrukslån ha en PD på 5 prosent, LGD på 80 prosent og EAD på 100 000 kroner. Da blir ECL = 0,05 × 0,80 × 100 000 = 4 000 kroner. For et boliglån med pant vil LGD være langt lavere, kanskje 20 prosent, og dermed blir ECL tilsvarende mindre.

ECL-modellen skiller mellom tre stadier i et låns livssyklus. I stadium 1 (normal kredittkvalitet) beregnes ECL for de neste tolv månedene. I stadium 2 (betydelig økning i kredittrisiko) må foretaket beregne forventet tap over lånets hele gjenværende løpetid. I stadium 3 (mislighold) er lånet allerede i mislighold, og ECL beregnes på samme måte som tidligere, men med høyere PD og ofte lavere forventet gjenvinningsgrad. Overgangen mellom stadiene krever en grundig vurdering, og dette er et område hvor ledelsen kan legge inn betydelig skjønn.

Hvordan fungerer expected credit loss?

ECL fungerer som en dynamisk avsetningsmodell som oppdateres hver rapporteringsperiode. Når en bank innvilger et nytt lån, bokføres umiddelbart en avsetning basert på forventet tap de neste tolv månedene (stadium 1). Dersom låntakerens kredittverdighet forverres – for eksempel ved at betalinger blir forsinket eller at gjeldsgraden øker – flyttes lånet til stadium 2, og avsetningen økes til å dekke hele lånets løpetid. Hvis lånet faktisk misligholdes (stadium 3), beregnes avsetningen ut fra den forventede gjenvinningsgraden.

Beregningen av PD, LGD og EAD baseres på historiske data, men justeres for fremoverskuende informasjon (forward-looking information). Dette innebærer at banken må ta hensyn til makroøkonomiske prognoser, for eksempel forventet arbeidsledighet, boligpriser og BNP-vekst. I en norsk kontekst kan Norges Banks rentebane og SSBs prognoser være sentrale inputfaktorer. Dersom utsiktene for norsk økonomi forverres, vil banken øke ECL-avsetningene, selv om ingen lån ennå er misligholdt.

For investorer er det viktig å se på endringer i ECL-avsetningene over tid. En økning kan skyldes både dårligere makroøkonomiske utsikter og faktisk forverring av porteføljens kvalitet. Mange banker oppgir i sine kvartalsrapporter en «overgangsmatrise» som viser hvor stor andel av lånene som har beveget seg mellom stadiene. Dette gir et nyansert bilde av kredittrisikoen og kan være en indikator på fremtidige tap.

Historisk bakgrunn

Før IFRS 9 ble tatt i bruk, gjaldt IAS 39, som opererte med en «incurred loss»-modell. Under denne modellen kunne et foretak først bokføre et tap når det forelå objektive bevis for at en tapshendelse hadde funnet sted, for eksempel en betalingsmislighold eller en konkursbegjæring. Kritikken mot denne modellen var at den førte til at tap ble bokført for sent og ofte for smått, noe som forsterket prosyklisiteten i finanssystemet. Under finanskrisen i 2008 opplevde mange banker at store tap ble synlige i regnskapet lenge etter at de reelt sett hadde oppstått.

Som et svar på denne kritikken tok International Accounting Standards Board (IASB) initiativ til å utvikle en ny standard. I 2014 ble IFRS 9 publisert, og den ble obligatorisk for regnskapsår som begynner 1. januar 2018 eller senere. EU vedtok standarden i 2016, og den gjelder for alle børsnoterte selskaper i EØS-området, inkludert Norge. Norske banker og andre foretak som rapporterer etter IFRS, må dermed følge ECL-modellen.

Overgangen til ECL var en av de største endringene i regnskapsreglene for finansielle instrumenter på flere tiår. For norske sparebanker og forretningsbanker medførte den en betydelig økning i avsetningsnivået ved innføringen, fordi de måtte bokføre forventede tap på lån som tidligere ikke hadde noen avsetning. Samtidig ga den et mer rettvisende bilde av risikoen i balansen. I ettertid har modellen blitt testet under koronapandemien, da bankene raskt økte ECL-avsetningene i tråd med de dystre makroøkonomiske utsiktene, før de senere kunne reversere deler av dem da økonomien kom seg.

Praktisk eksempel

La oss ta et praktisk eksempel med en norsk bank som gir et boliglån på 3 000 000 kroner til en privatkunde. Lånet har en nedbetalingstid på 25 år og en pant i boligen verdsatt til 3 500 000 kroner. Banken vurderer låntakerens kredittverdighet og setter en PD på 0,5 prosent for de neste tolv månedene. LGD anslås til 25 prosent, fordi banken forventer å få tilbake 75 prosent av utestående beløp gjennom tvangssalg av boligen. EAD er hele lånebeløpet, 3 000 000 kroner.

ECL for stadium 1 blir da: 0,005 × 0,25 × 3 000 000 = 3 750 kroner. Dette er avsetningen som bokføres ved låneopptak. Anta at et år senere har låntakeren mistet jobben og fått betalingsproblemer. Banken flytter lånet til stadium 2 og må beregne ECL over hele lånets gjenværende løpetid. PD over 24 år øker til 20 prosent (historisk sannsynlighet for at en arbeidsledig person misligholder i løpet av så lang tid), LGD forblir 25 prosent, og EAD er nå redusert til 2 950 000 kroner etter ett års nedbetaling. ECL blir: 0,20 × 0,25 × 2 950 000 = 147 500 kroner. Banken må øke avsetningen med 143 750 kroner, noe som reduserer resultatet tilsvarende.

Tabellen nedenfor oppsummerer beregningen for de to scenariene:

Fordeler og ulemper

Den største fordelen med ECL-modellen er at den gir et mer fremoverskuende og realistisk bilde av kredittrisikoen. Investorer får tidligere varsel om potensielle tap, noe som reduserer risikoen for ubehagelige overraskelser i regnskapet. Modellen tvinger også ledelsen til å ha gode systemer for kredittovervåking og risikostyring. I tillegg bidrar ECL til å dempe prosyklisiteten, fordi avsetningene bygges opp i gode tider og kan frigjøres i dårlige tider, i stedet for omvendt.

Ulempene er flere. For det første krever modellen komplekse og ressurskrevende beregninger. Små og mellomstore bedrifter kan slite med å implementere den uten betydelige kostnader. For det andre innebærer modellen betydelig skjønn, spesielt når det gjelder fremoverskuende informasjon og vurderingen av når et lån skal flyttes til stadium 2. Dette åpner for manipulasjon og gjør det vanskeligere å sammenligne banker. For det tredje kan ECL-avsetningene være svært volatile, fordi de påvirkes av endringer i makroøkonomiske prognoser som i seg selv er usikre.

For norske investorer er det viktig å være klar over at ECL ikke er et mål på faktiske tap, men et estimat. Avsetningene kan vise seg å være for høye eller for lave i ettertid. Likevel gir modellen et bedre grunnlag for å vurdere bankens risikoprofil enn den gamle modellen gjorde.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at ECL er det samme som faktiske tap. ECL er et regnskapsestimat, ikke en kontantstrøm. Avsetningen reduserer resultatet, men pengene forlater ikke banken før tapet faktisk inntreffer. Mange investorer blir urolige når de ser store ECL-avsetninger, men det er viktig å huske at avsetningene kan reverseres dersom kredittkvaliteten bedrer seg.

En annen misforståelse er at ECL kun gjelder banker. I realiteten omfatter IFRS 9 alle foretak som har finansielle eiendeler målt til amortisert kost eller virkelig verdi med endringer over andre resultatkomponenter. Norske industribedrifter med store kundefordringer, for eksempel Norsk Hydro eller Yara, må også beregne ECL. Det samme gjelder forsikringsselskaper og eiendomsselskaper med utlån.

En tredje misforståelse er at ECL-modellen er helt objektiv. Selv om den bygger på data, er det betydelig rom for skjønn, spesielt i valg av makroøkonomiske scenarier og vektingen av dem. To banker kan derfor komme frem til svært forskjellige avsetninger for samme portefølje. Investorer bør derfor alltid lese noteopplysningene i regnskapet for å forstå hvilke forutsetninger som er lagt til grunn.

Oppsummering

Expected credit loss (ECL) er en regnskapsmodell som krever at foretak bokfører forventede tap på utlån og fordringer allerede ved første gangs innregning. Modellen ble innført med IFRS 9 som et svar på svakhetene i den gamle «incurred loss»-modellen, og den gir et mer fremoverskuende bilde av kredittrisikoen.

ECL beregnes som produktet av sannsynlighet for mislighold (PD), tap gitt mislighold (LGD) og eksponering ved mislighold (EAD). Modellen skiller mellom tre stadier, der avsetningen øker når kredittrisikoen øker. For investorer er ECL en viktig indikator på bankens risikoprofil og fremtidige resultater, men den må tolkes med forsiktighet på grunn av det betydelige skjønnet som er involvert.

Ved å forstå ECL kan norske investorer bedre vurdere kvaliteten på bankenes utlånsporteføljer og være tidligere ute med å identifisere potensielle problemer. Samtidig er det viktig å huske at ECL er et estimat, ikke en fasit, og at avsetningene kan endre seg raskt i takt med økonomiske svingninger.