Hva er ESRS? European Sustainability Reporting Standards forklart for investorer

Hva er ESRS?

ESRS er en forkortelse for European Sustainability Reporting Standards – på norsk europeiske standarder for bærekraftsrapportering. Disse standardene er utviklet av EFRAG (European Financial Reporting Advisory Group) på oppdrag fra EU-kommisjonen. De utgjør det konkrete rapporteringsrammeverket som selskaper må følge når de rapporterer i henhold til EUs nye bærekraftsdirektiv, CSRD (Corporate Sustainability Reporting Directive).

Målet med ESRS er å skape en felles, detaljert og sammenlignbar standard for hvordan selskaper opplyser om sine påvirkninger, risikoer og muligheter knyttet til miljø, sosiale forhold og styring (ESG). For investorer betyr dette at bærekraftsdata blir like strukturert og pålitelig som finansiell rapportering. Tidligere har selskaper kunnet velge mellom mange frivillige rammeverk, noe som gjorde det vanskelig å sammenligne selskaper på tvers av land og bransjer.

ESRS består av tolv standarder: to generelle (ESRS 1 – generelle krav, og ESRS 2 – generelle opplysninger) og ti tematiske standarder som dekker spesifikke områder som klimaendringer, forurensning, vann- og marine ressurser, biologisk mangfold, sirkulær økonomi, egen arbeidsstyrke, arbeidstakere i verdikjeden, berørte lokalsamfunn, forbrukere og sluttbrukere, samt forretningsatferd. Hver standard inneholder detaljerte opplysningskrav som selskaper må rapportere på.

Forstå ESRS

For å forstå ESRS må man først forstå prinsippet om dobbel vesentlighet. Dette er kjernen i CSRD og ESRS. Dobbel vesentlighet betyr at selskapet må rapportere både om hvordan dets aktiviteter påvirker mennesker og miljø (påvirkningsvesentlighet), og om hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapets økonomiske stilling, resultat og utvikling (finansiell vesentlighet). For en investor er dette svært nyttig: man får både innsikt i selskapets eksterne fotavtrykk og i hvilke klimarisikoer som kan true verdiene.

ESRS er sektoragnostiske, men EFRAG jobber med sektorspesifikke tilleggsstandarder for blant annet olje og gass, landbruk og transport. Inntil disse foreligger, må selskaper selv vurdere hvilke temaer som er vesentlige for deres bransje. Standardene følger en struktur der selskapet først må gjøre en vesentlighetsanalyse, deretter rapportere på de temaene som kommer ut som vesentlige. Dette kalles «materiality assessment» og er en sentral del av rapporteringsprosessen.

For investorer er det viktig å vite at ESRS krever at dataene skal være revisjonssikre – først med begrenset sikkerhet (limited assurance), men på sikt med rimelig sikkerhet (reasonable assurance). Dette øker tilliten til tallene. I tillegg må rapporteringen skje i et digitalt, maskinlesbart format (XBRL-taksonomi), noe som gjør det enklere for investorer å hente ut og analysere data på tvers av selskaper.

Hvordan fungerer ESRS?

ESRS fungerer som et sett med regler og maler som selskaper må følge når de utarbeider sin bærekraftsrapport. Rapporten skal være en del av årsrapporten eller et eget dokument som offentliggjøres samtidig. Selskapet starter med å identifisere hvilke bærekraftstemaer som er vesentlige for dets virksomhet, basert på dialog med interessenter og analyse av egen påvirkning og risiko.

Deretter må selskapet rapportere i henhold til de relevante standardene. For hvert tema kreves det både kvalitativ informasjon (politikk, mål, handlingsplaner) og kvantitative indikatorer (for eksempel CO2-utslipp i tonn, andel kvinner i ledelsen, eller antall arbeidsulykker). ESRS gir detaljerte veiledninger om hvordan indikatorene skal beregnes, slik at data blir sammenlignbare.

Rapporteringen skal skje i et digitalt format som følger ESRS-taksonomien. Dette gjør at data kan lastes ned og analyseres automatisk. For norske investorer betyr dette at man kan sammenligne bærekraftsdata fra et selskap som Equinor med et tysk selskap som Siemens, på en standardisert måte. Selve rapporteringen må attesteres av en revisor eller annen uavhengig tredjepart. I Norge vil Revisorforeningen og Finanstilsynet følge opp at rapporteringen er i tråd med kravene.

Historisk bakgrunn

Frem til 2020-tallet var bærekraftsrapportering i stor grad frivillig og basert på rammeverk som Global Reporting Initiative (GRI), Sustainability Accounting Standards Board (SASB) og Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD). Selskaper kunne velge hvilke indikatorer de ville rapportere, noe som gjorde sammenligning vanskelig. EU så behovet for et mer harmonisert system for å støtte den grønne omstillingen og kanalisere kapital mot bærekraftige investeringer.

I 2021 la EU-kommisjonen frem CSRD-forslaget, som ble vedtatt i 2022. CSRD erstatter det tidligere Non-Financial Reporting Directive (NFRD) og utvider antall selskaper som må rapportere fra omtrent 11 000 til over 50 000 i EU. Samtidig fikk EFRAG i oppdrag å utvikle de konkrete standardene. Etter høringsrunder og politisk behandling ble de første ESRS-ene vedtatt som en delegert rettsakt i juli 2023.

Implementeringen skjer trinnvis: for regnskapsåret 2024 gjelder kravene for store foretak av allmenn interesse (børsnoterte selskaper, banker, forsikringsselskaper) med over 500 ansatte. Fra 2025 utvides det til andre store selskaper (over 250 ansatte eller 40 millioner euro i omsetning), og fra 2026 til små og mellomstore børsnoterte selskaper. Norske selskaper omfattes gjennom EØS-avtalen, og det forventes at Norge innlemmer CSRD i norsk lov i løpet av 2024–2025.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk børsnotert selskap som Telenor. Telenor er et stort foretak med mer enn 500 ansatte og er børsnotert på Oslo Børs. Fra regnskapsåret 2024 må Telenor rapportere i henhold til ESRS. Det betyr at de må gjennomføre en vesentlighetsanalyse for å identifisere hvilke bærekraftstemaer som er viktigst for deres virksomhet. For et teleselskap kan dette være klimaendringer (energiforbruk i nettverk), personvern og datasikkerhet (sosialt), samt ansvarlig innkjøp av utstyr (styring).

Telenor må deretter rapportere på de relevante standardene. For eksempel under ESRS E1 (klima) må de opplyse om sine klimagassutslipp scope 1, 2 og 3, samt mål for reduksjon. Under ESRS S1 (egen arbeidsstyrke) må de rapportere om antall ansatte, kjønnsfordeling, sykefravær og opplæringstimer. Under ESRS G1 (forretningsatferd) må de beskrive sine etiske retningslinjer og tiltak mot korrupsjon.

Tabellen under viser et forenklet eksempel på hvordan noen nøkkelindikatorer kan se ut for Telenor i en ESRS-rapport:

Fordeler og ulemper

Fordelene med ESRS er mange, spesielt for investorer. Standardene gir økt sammenlignbarhet på tvers av selskaper og land, noe som gjør det enklere å bygge porteføljer med bærekraftskriterier. Dataene blir mer pålitelige fordi de må revideres. Dette reduserer risikoen for greenwashing. I tillegg gir dobbel vesentlighet et mer helhetlig bilde av selskapets bærekraftsprofil – både risiko og påvirkning.

For selskaper kan ulempene være betydelige. Implementering av ESRS krever omfattende systemer, kompetanse og ressurser. Spesielt for mindre selskaper kan kostnadene bli høye. Det er også en overgangsperiode hvor mange selskaper må lære seg nye metoder for datainnsamling og rapportering. Noen kritikere mener at standardene er for detaljerte og kan føre til en «bokstavtro» rapportering som ikke nødvendigvis fanger opp de mest vesentlige forholdene.

For investorer kan det være en utfordring at dataene fortsatt er nye og at historikken er kort, noe som gjør trendanalyse vanskelig. I tillegg vil det ta tid før alle selskaper rapporterer like presist. Likevel er den overordnede vurderingen at ESRS er et stort fremskritt for bærekraftsinvestering.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at ESRS bare gjelder for EU-selskaper. Dette er feil – gjennom EØS-avtalen vil også norske selskaper måtte følge standardene. Norske myndigheter er i gang med å innlemme CSRD i norsk lov, og store norske selskaper må rapportere etter ESRS fra 2025 eller 2026.

En annen misforståelse er at ESRS er frivillig. Det er det ikke. For selskaper som faller inn under CSRD, er rapportering etter ESRS obligatorisk. Det er straffesanksjoner for manglende eller feilaktig rapportering. Investorer bør derfor forvente at bærekraftsdata blir like seriøse som finansielle data.

En tredje misforståelse er at ESRS kun handler om klima. Selv om klima er en viktig del, dekker standardene også sosiale forhold (arbeidsforhold, menneskerettigheter) og styring (etikk, antikorrupsjon). For investorer som er opptatt av sosiale kriterier, gir ESRS verdifull informasjon. Til slutt tror noen at ESRS erstatter andre rammeverk som GRI. I praksis kan selskaper bruke ESRS som hovedrammeverk og samtidig referere til GRI for å oppfylle andre rapporteringsbehov.

Oppsummering

ESRS er et banebrytende rammeverk som gjør bærekraftsrapportering like standardisert og pålitelig som finansiell rapportering. For investorer gir det bedre beslutningsgrunnlag, redusert risiko for greenwashing og muligheten til å sammenligne selskaper på tvers av land og bransjer. Prinsippet om dobbel vesentlighet sikrer at både selskapets påvirkning og dets eksponering for bærekraftsrisikoer blir belyst.

Selv om implementeringen er krevende for selskaper, er retningen klar: bærekraft blir en integrert del av all rapportering. Norske investorer bør sette seg inn i ESRS for å kunne tolke de nye dataene som kommer fra selskaper som Equinor, DNB, Telenor og mange andre. De første rapportene etter ESRS vil komme i 2025 for regnskapsåret 2024, og dette vil endre landskapet for aksjeanalyse og porteføljeforvaltning.

For å oppsummere: ESRS er ikke bare et regulatorisk krav, men et verktøy som gir investorer dypere innsikt i selskapenes bærekraftsprestasjoner. Det lønner seg å være tidlig ute med å forstå og bruke denne informasjonen.