Covered bond issuer loan-to-deposit ratio – forklart for investorer

Hva er covered bond issuer loan-to-deposit ratio?

Covered bond issuer loan-to-deposit ratio (LDR) er et nøkkeltall som brukes til å vurdere likviditeten og finansieringsstrukturen i banker som utsteder omfattende obligasjoner (covered bonds). Kort fortalt viser LDR hvor mange kroner banken har lånt ut for hver krone den har i innskudd fra kunder. For en bank som utsteder covered bonds, er dette forholdet ekstra viktig fordi covered bonds er en sentral finansieringskilde når innskuddene ikke strekker til.

I Norge er covered bonds (omfattende obligasjoner) regulert av finansforetaksloven og forskrift om omfattende obligasjoner. Bankene må opprette en egen pool av eiendeler – typisk boliglån – som sikkerhet for obligasjonene. LDR gir et overordnet bilde av bankens avhengighet av slik markedsfinansiering. Jo høyere LDR, desto mer må banken hente penger i kapitalmarkedet via covered bonds eller annen gjeld.

For deg som investor er LDR en indikator på bankens risikoprofil. En bank med svært høy LDR kan være mer sårbar ved en likviditetskrise, fordi den da har færre innskudd å falle tilbake på. Samtidig er covered bonds ofte svært sikre investeringer, men utstederens soliditet påvirker likevel prisingen.

Forstå covered bond issuer loan-to-deposit ratio

For å forstå LDR må du først kjenne til bankens balanse. Banker tar imot innskudd fra kunder (passiva) og låner ut penger til boligkjøpere, bedrifter og andre (aktiva). Differansen mellom utlån og innskudd må finansieres på andre måter – for eksempel ved å utstede obligasjoner. I Norge utgjør covered bonds en stor del av denne markedsfinansieringen, særlig for store boliglånsbanker som DNB Boligkreditt og Sparebanken Boligkreditt.

LDR beregnes enkelt: Totale utlån dividert med totale innskudd, multiplisert med 100 for å få prosent. Hvis en bank har 200 milliarder kroner i utlån og 150 milliarder i innskudd, blir LDR 133 %. Det betyr at banken har lånt ut 33 % mer enn den har i innskudd. Differansen må dekkes av andre finansieringskilder, som covered bonds, seniorobligasjoner eller egenkapital.

For covered bond-utstedere er det spesielt interessant å se på LDR i kombinasjon med dekningsmassen (cover pool). Selv om LDR er høy, kan banken likevel være likvid hvis den har tilgang til kapitalmarkedet og en solid cover pool. Men en plutselig økning i LDR kan signalisere at banken øker utlånene raskere enn innskuddene, noe som kan øke risikoen.

Hvordan fungerer covered bond issuer loan-to-deposit ratio?

LDR fungerer som et enkelt, men kraftig verktøy for å måle en banks finansieringsgap. Formelen er:

LDR = (Totale utlån ÷ Totale innskudd) × 100 %

Variablene er:

• Totale utlån: Summen av alle lån banken har gitt til kunder, inkludert boliglån, bedriftslån og kredittkortgjeld.
• Totale innskudd: Summen av alle innskudd fra privatkunder og bedrifter, inkludert brukskontoer, sparekontoer og fastrenteinnskudd.

En LDR på 100 % betyr at utlånene er fullt ut finansiert av innskudd. Over 100 % betyr at banken er avhengig av ekstern finansiering. For norske banker har LDR tradisjonelt ligget mellom 100 % og 150 %, men varierer mye mellom forretningsbanker og sparebanker.

For en covered bond-utsteder er LDR også knyttet til dekningsgraden (overcollateralization). Dekningsgraden måler hvor mye eiendeler i cover poolen overstiger verdien av utstedte covered bonds. En høy LDR betyr ikke nødvendigvis lav dekningsgrad, men det kan indikere at banken presser balansen. Derfor bør investorer se på begge målene samtidig.

Historisk bakgrunn

Loan-to-deposit ratio har vært brukt i bankanalyse i flere tiår, men fikk fornyet aktualitet etter finanskrisen i 2008. Før krisen hadde mange internasjonale banker svært høye LDR-er, noe som gjorde dem sårbare da innskuddene forsvant og markedene frøs. I Norge var bankene mer konservative, men også her økte LDR gradvis fra 1990-tallet og fremover.

Covered bonds ble introdusert i Norge i 2007, etter at EU-direktivet ble implementert. Dette ga bankene en ny måte å finansiere seg på, særlig for boliglån. DNB Boligkreditt var først ute, og siden har flere banker etablert egne covered bond-selskaper. LDR ble da et viktig signal på hvor mye bankene stolte på denne markedsfinansieringen.

I kjølvannet av finanskrisen innførte myndighetene strengere likviditetskrav, blant annet likviditetsdekningsgrad (LCR) og stabil finansieringsgrad (NSFR). LDR er ikke et regulatorisk krav i seg selv, men brukes av Finanstilsynet og investorer som et tidlig varselsignal. I Norge har Finanstilsynet publisert årlige rapporter der LDR for de største bankgruppene følges nøye.

Praktisk eksempel

La oss se på et forenklet eksempel med en norsk sparebank, «Sparebanken Nord». Banken har følgende tall for 2023:

Post	Beløp (milliarder NOK)
Totale utlån	120
Totale innskudd	90
Utstedte covered bonds	20
Annen gjeld	10

LDR = 120 / 90 × 100 % = 133 %. Det betyr at banken har 33 % mer utlån enn innskudd. For å finansiere gapet på 30 milliarder har banken utstedt 20 milliarder i covered bonds og tatt opp 10 milliarder i annen gjeld.

Hvis Sparebanken Nord i 2024 øker utlånene til 140 milliarder, men innskuddene bare vokser til 95 milliarder, blir LDR 147 %. Økningen på 14 prosentpoeng kan være et faresignal. Investorer vil da spørre: Er banken i stand til å utstede flere covered bonds til en fornuftig pris? Har cover poolen nok sikkerhet? Finanstilsynet vil også følge med.

Tabellen under viser typiske LDR-nivåer for norske bankgrupper (2022-tall, illustrerende):

Bankgruppe	LDR (%)
DNB Bank	115
Sparebank 1 SR-Bank	130
Sparebanken Sør	108
Nordea Norge	105

Merk at DNB har lavere LDR enn mange sparebanker, noe som gjenspeiler en større innskuddsbase. Sparebanker med høy LDR utsteder ofte mer covered bonds.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• LDR er enkelt å beregne og lett å sammenligne på tvers av banker.
• Den gir et raskt bilde av bankens likviditetsrisiko og finansieringsavhengighet.
• For covered bond-investorer er LDR en nyttig indikator på om utstederen kan møte fremtidige forpliktelser uten å måtte utstede nye obligasjoner på ugunstige vilkår.
• Kombinert med dekningsgrad og LCR gir LDR et solid grunnlag for risikoanalyse.

Ulemper:

• LDR tar ikke hensyn til kvaliteten på utlånene eller innskuddenes stabilitet. En bank med mange usikre lån kan ha samme LDR som en bank med solide lån.
• Den sier ingenting om løpetiden på innskudd og utlån. Korte innskudd og lange utlån kan skape likviditetsproblemer selv ved moderat LDR.
• LDR kan manipuleres ved å øke innskuddene midlertidig (f.eks. gjennom kampanjer) eller ved å selge utlån.
• For banker med store bedriftsinnskudd kan LDR være lav, men likevel ha høy risiko fordi bedriftsinnskuddene kan trekkes ut raskt.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: LDR over 100 % er alltid farlig. Sannheten er at de fleste norske banker har LDR over 100 % uten at det har ført til krise. Så lenge banken har tilgang til kapitalmarkedet og en solid cover pool, er en moderat høy LDR akseptabel. Faren oppstår først ved ekstreme nivåer (over 150–200 %) kombinert med fallende eiendomspriser.

Misforståelse 2: LDR er det samme som dekningsgrad for covered bonds. Dekningsgrad (overcollateralization) måler forholdet mellom eiendeler i cover poolen og utstedte covered bonds. LDR måler hele bankens balanse. En bank kan ha lav LDR, men likevel ha en svak cover pool, eller omvendt.

Misforståelse 3: LDR er et regulatorisk krav. Finanstilsynet bruker LDR som et overvåkingsverktøy, men det er ikke et formelt krav slik som LCR eller NSFR. Bankene må likevel rapportere LDR, og tilsynet kan gripe inn hvis raten blir for høy.

Misforståelse 4: Høy LDR betyr at banken er ulønnsom. Tvert imot kan en høy LDR være et tegn på at banken utnytter innskuddene godt og tjener penger på utlån. Problemet er likviditetsrisikoen, ikke lønnsomheten.

Oppsummering

Covered bond issuer loan-to-deposit ratio er et sentralt nøkkeltall for investorer som analyserer norske banker med utstedelse av omfattende obligasjoner. Raten viser hvor stor andel av utlånene som er finansiert av kundeinnskudd, og dermed bankens avhengighet av markedsfinansiering. En LDR over 100 % er normalt i Norge, men jo høyere den er, desto viktigere er det å vurdere kvaliteten på cover poolen og bankens tilgang til kapitalmarkedet.

For å få et helhetlig bilde bør du kombinere LDR med likviditetsdekningsgrad (LCR), stabil finansieringsgrad (NSFR) og dekningsgrad for covered bonds. Husk også at LDR alene ikke sier noe om kredittkvaliteten på utlånene eller stabiliteten i innskuddene. Bruk den som et filter for å identifisere banker som fortjener nærmere analyse.

Som investor i covered bonds eller bankaksjer er det lurt å følge med på utviklingen i LDR over tid. En raskt stigende LDR kan være et tidlig varsel om at banken presser balansen. Samtidig er norske banker generelt godt kapitaliserte og underlagt streng regulering, noe som demper risikoen.