Hva er covered bond issuer liquidity coverage ratio?

Covered bond issuer liquidity coverage ratio (LCR) er et nøkkeltall som måler en banks evne til å overleve en akutt likviditetskrise i 30 dager. For banker som utsteder covered bonds – obligasjoner med særskilt sikkerhet i boliglån eller andre eiendeler – er dette forholdet ekstra viktig. Covered bonds har ofte lang løpetid og binder store deler av bankens balanse, noe som kan gjøre dem sårbare i perioder med markedsstress.

LCR ble innført som en del av Basel III-regelverket etter finanskrisen i 2008. Tanken er at bankene skal ha en buffer av lett omsettelige eiendeler – såkalte høykvalitets likvide eiendeler (HQLA) – som raskt kan konverteres til kontanter. Disse eiendelene må være av høy kredittkvalitet og ha et velfungerende annenhåndsmarked.

For en covered bond-utsteder er det særlig to forhold som påvirker LCR: For det første må banken ha nok HQLA til å dekke netto kontantstrømmer ut i 30 dager, selv om covered bonds forfaller eller må tilbakekjøpes. For det andre har covered bonds en spesiell status i likviditetsregelverket – de regnes ikke alltid som topplikvide eiendeler, noe som kan gjøre det dyrere for banken å oppfylle kravet.

Forstå covered bond issuer liquidity coverage ratio

For å forstå LCR må vi først se på hvordan en covered bond fungerer. En covered bond er en obligasjon utstedt av en bank, der investoren har dobbel sikkerhet: både bankens alminnelige kreditt og en separat pool av eiendeler (ofte boliglån). Dette gjør covered bonds til svært trygge papirer, men det betyr også at banken må sette til side eiendeler som ikke kan brukes til annet.

Når banken utsteder en covered bond, binder den opp likvide midler i sikkerhetspoolen. Samtidig må banken opprettholde en LCR over 100 % for å tilfredsstille tilsynsmyndighetene. Dette skaper en avveining: Jo flere covered bonds banken utsteder, desto mer press kan det bli på likviditetsreservene. Derfor må banken hele tiden balansere utstedelsestakten med tilgangen på HQLA.

I Norge har banker som DNB, Sparebank 1 SR-Bank og Nordea Eiendomskreditt store porteføljer av covered bonds. Disse bankene rapporterer LCR kvartalsvis, og tallene ligger typisk mellom 120 % og 150 %. Det betyr at de har 20–50 % mer likvide eiendeler enn det de trenger for å klare 30 dager uten tilførsel av ny likviditet.

Hvordan fungerer covered bond issuer liquidity coverage ratio?

LCR beregnes som en brøk: Høykvalitets likvide eiendeler (HQLA) delt på netto kontantstrømmer ut i løpet av 30 dager. Netto kontantstrømmer ut er estimerte utbetalinger (for eksempel innløsning av obligasjoner, uttak av innskudd) minus forventede innbetalinger (for eksempel renter, tilbakebetaling av lån). Resultatet oppgis i prosent.

For en covered bond-utsteder er det flere nyanser. For det første klassifiseres covered bonds som nivå 2B-eiendeler i EU-regelverket, noe som betyr at de bare kan utgjøre en begrenset del av HQLA (maks 15 % av totale likvide eiendeler). For det andre må banken ta hensyn til at covered bonds kan bli mindre likvide i en krise – markedet kan tørke inn. Derfor kan ikke banken regne med å selge covered bonds like lett som statsobligasjoner.

Basel III-kravet er at LCR skal være minst 100 % fra 2019. I praksis opererer de fleste norske banker med en buffer. Dersom LCR faller under 100 %, må banken umiddelbart iverksette tiltak som salg av eiendeler, redusert utlån eller økt innlån. Dette kan igjen påvirke investorer i bankens aksjer og obligasjoner.

Historisk bakgrunn

LCR ble utviklet av Baselkomiteen for banktilsyn i kjølvannet av finanskrisen 2008–2009. Under krisen opplevde flere banker at kortsiktig finansiering forsvant over natten, og de måtte selge eiendeler med store tap. For å hindre gjentakelse ble Basel III-regelverket innført, der LCR er en av de sentrale likviditetsindikatorene.

I EU ble LCR implementert gjennom Capital Requirements Regulation (CRR) og Capital Requirements Directive (CRD IV). Norge har som EØS-land tatt inn disse reglene i norsk rett. Spesielt for covered bonds har utviklingen vært interessant: I 2013 vurderte EU å gi covered bonds status som topplikvide eiendeler, men endte opp med å klassifisere dem som nivå 2B – altså en lavere likviditetskvalitet. Dette ble omtalt som «second-class status» og har gjort at covered bonds ikke kan utgjøre mer enn 15 % av HQLA.

For norske banker har dette betydd at de må holde en større andel statsobligasjoner og andre svært likvide papirer. DNB har for eksempel i flere år hatt en LCR på rundt 130 %, noe som gir en god margin. Men i perioder med markedsuro, som under koronapandemien i 2020, ble LCR overvåket ekstra nøye.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt eksempel med en norsk bank, Norsk Boligkreditt (NBK), som utsteder covered bonds. Banken har følgende balanse per 31. desember:

  • Høykvalitets likvide eiendeler (HQLA): 12 milliarder NOK (statsobligasjoner, sentralbankreserver og noen covered bonds)
  • Forventede netto kontantstrømmer ut de neste 30 dagene: 9 milliarder NOK (forfall på obligasjoner, uttak av innskudd, etc.)
  • LCR = 12 / 9 = 133 %. Dette er over kravet på 100 %, så banken er i god posisjon.

    Men hvis markedet blir stresset, kan forventede utstrømmer øke. For eksempel kan innskytere ta ut mer penger, og det kan bli vanskeligere å selge covered bonds. Hvis netto utstrømmer stiger til 11 milliarder, faller LCR til 109 %. Banken må da vurdere tiltak som å selge statsobligasjoner eller redusere utlån.

    For investorer er det viktig å se på utviklingen i LCR over tid. En bank med jevnt synkende LCR kan være i ferd med å få likviditetsproblemer. Tabellen under viser et fiktivt eksempel på hvordan LCR kan variere:

    PeriodeHQLA (mrd)Netto utstrømmer (mrd)LCR (%)
    Q1 202412,09,0133
    Q2 202411,59,5121
    Q3 202411,010,0110
    Q4 202410,810,5103
    Her ser vi at LCR nærmer seg 100 %, noe som kan bekymre investorer.

    Fordeler og ulemper

    Fordeler:

  • LCR gir et klart mål på likviditetsrisiko og tvinger banker til å holde tilstrekkelige reserver.
  • For investorer i covered bonds er et høyt LCR en trygghet for at utsteder kan oppfylle sine forpliktelser selv i krisetider.
  • Reguleringen skaper like konkurransevilkår på tvers av land.
  • Ulemper:

  • LCR kan være kostbart for bankene fordi de må holde lavtforrentede eiendeler som statsobligasjoner i stedet for å låne ut mer.
  • Covered bonds får en lavere likviditetsvekt, noe som kan gjøre det dyrere for banker å utstede dem.
  • LCR er et øyeblikksbilde og kan endre seg raskt; den fanger ikke opp alle typer likviditetsrisiko, for eksempel valutarisiko.
  • For små banker kan det være vanskeligere å oppfylle kravet fordi de har mindre tilgang til HQLA.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at LCR er det samme som soliditet eller egenkapitalandel. LCR måler kun likviditet – evnen til å betale kortsiktig gjeld – ikke bankens langsiktige bærekraft. En bank kan ha høy LCR, men samtidig være dårlig kapitalisert.

En annen misforståelse er at covered bonds automatisk regnes som HQLA. Som nevnt er de bare nivå 2B og kan maksimalt utgjøre 15 % av HQLA. Mange investorer tror at covered bonds er like likvide som statsobligasjoner, men reguleringen sier noe annet.

Noen tror også at LCR på 100 % er tilstrekkelig for å unngå problemer. I praksis holder de fleste banker en buffer fordi markedet kan forverre seg raskt. En LCR på 100 % gir lite rom for feil eller uventede hendelser.

Oppsummering

Covered bond issuer liquidity coverage ratio er et viktig verktøy for å vurdere likviditetsrisikoen til banker som utsteder covered bonds. LCR sikrer at banken har nok likvide eiendeler til å overleve en 30-dagers krise, og kravet er minst 100 % under Basel III. For norske banker ligger LCR typisk mellom 120 % og 150 %.

Investorer bør følge med på LCR-utviklingen fordi en fallende trend kan signalisere økt risiko. Samtidig må man huske at LCR bare er én av flere indikatorer på bankens helse. For en helhetlig vurdering bør man også se på kapitaldekning, tapsavsetninger og markedsrisiko.

Covered bonds er attraktive for investorer på grunn av den doble sikkerheten, men LCR-reguleringen gjør at utstedere må balansere utstedelse med likviditetsbevaring. Å forstå dette samspillet gir deg som investor et bedre grunnlag for å vurdere risiko og avkastning.