Hva er covered bond issuer cost of risk? – Forklaring og eksempler

Hva er covered bond issuer cost of risk?

Covered bond issuer cost of risk er et begrep som beskriver den kostnaden en utsteder av omfattende obligasjoner (covered bonds) pådrar seg for å bære risikoen knyttet til disse instrumentene. I praksis er dette kostnaden som oppstår fordi investorer krever en risikopremie for å kjøpe obligasjonene, selv om risikoen er lav. For covered bonds er denne kostnaden typisk lavere enn for andre typer gjeld, fordi obligasjonene er dobbeltsikret: både av utstederens generelle kredittverdighet og av en separat pool av underliggende eiendeler, ofte boliglån eller offentlige lån.

For å forstå begrepet bedre, kan vi se på hvordan kostnaden oppstår. Når en bank utsteder en covered bond, lover den å betale renter og tilbakebetale hovedstolen til investorene. Hvis banken skulle misligholde, har investorene krav på den underliggende eiendelspoolen. Denne doble sikkerheten reduserer risikoen for investorer, noe som gjør at de aksepterer en lavere rente. Differansen mellom renten på covered bonden og en risikofri referanserente (som norske statsobligasjoner) kalles risikopremien, og en stor del av denne premien er nettopp utsteders cost of risk.

I Norge er covered bonds et viktig finansieringsinstrument for banker. Banker som DNB og Sparebank 1 utsteder regelmessig covered bonds for å finansiere boliglån. Fordi boliglån har lav risiko og bankene opprettholder en overpantsettelse (overcollateralization) av eiendelspoolen, blir cost of risk svært lav. Dette gjør at bankene kan låne penger billigere enn om de skulle utstedt usikrede obligasjoner.

Forstå covered bond issuer cost of of risk

For å forstå covered bond issuer cost of risk, må vi først se på hva som driver kostnaden. Risikoen for utstederen er knyttet til to hovedfaktorer: sannsynligheten for at banken selv misligholder, og sannsynligheten for at den underliggende eiendelspoolen taper verdi. Siden covered bonds er strukturert med en separat pool, er investorene beskyttet mot bankens øvrige tap. Derfor er cost of risk først og fremst påvirket av kvaliteten på eiendelene i poolen.

En annen viktig faktor er graden av overpantsettelse. Overpantsettelse betyr at verdien av eiendelene i poolen er høyere enn verdien av de utstedte obligasjonene. Jo større overpantsettelse, desto lavere er risikoen for at investorene skal tape penger. Dermed synker cost of risk for utstederen. For eksempel kan en bank ha en pool av boliglån verdt 120 millioner kroner for å sikre en covered bond på 100 millioner kroner. Den ekstra sikkerhetsmarginen på 20 % reduserer risikoen betraktelig.

I tillegg spiller utsteders egen kredittvurdering en rolle. Hvis banken har høy kredittrating, er sannsynligheten for mislighold lav, noe som trekker ned cost of risk. Men for covered bonds er denne effekten mindre enn for usikrede obligasjoner, fordi sikkerheten i poolen gir en ekstra buffer. Derfor kan en bank med moderat kredittrating likevel utstede covered bonds med lav cost of risk, så lenge eiendelspoolen er av høy kvalitet.

Hvordan fungerer covered bond issuer cost of risk?

Covered bond issuer cost of risk fungerer gjennom en mekanisme der utstederen må kompensere investorer for risikoen de tar, men på et nivå som er lavere enn for andre gjeldstyper. Kostnaden kan beregnes som forventet tap per år dividert på utestående beløp, uttrykt i basispunkter (1 basispunkt = 0,01 %). For en covered bond med høy sikkerhet kan forventet årlig tap være så lavt som 0,01–0,05 %, noe som tilsvarer en cost of risk på 1–5 basispunkter.

For å illustrere: Anta at en norsk bank utsteder en covered bond på 500 millioner kroner med en rente på 2,5 %. Samtidig gir en norsk statsobligasjon med samme løpetid 2,0 %. Differansen på 0,5 prosentpoeng (50 basispunkter) er risikopremien. Av denne premien utgjør cost of risk en liten del – kanskje 5 basispunkter – mens resten dekker andre faktorer som likviditetsrisiko og markedsrisiko. Dette viser at cost of risk er bare én komponent i den totale renten.

I praksis fastsettes cost of risk av markedet gjennom tilbud og etterspørsel. Investorer vurderer kvaliteten på eiendelspoolen, bankens soliditet og makroøkonomiske forhold. Hvis usikkerheten i økonomien øker, kan cost of risk stige, men for covered bonds vil økningen være mindre enn for usikrede obligasjoner. Dette gjør covered bonds til en stabil finansieringskilde for banker, selv i turbulente tider.

Historisk bakgrunn

Covered bonds har en lang historie som strekker seg tilbake til 1700-tallet i Europa, spesielt i Tyskland og Danmark. Opprinnelig ble de brukt til å finansiere landbrukseiendommer og offentlige prosjekter. I moderne tid har covered bonds blitt et standardinstrument i det europeiske obligasjonsmarkedet, særlig etter finanskrisen i 2008. Krisen viste at pantesikrede verdipapirer (MBS) i USA hadde høy risiko fordi risikoen ble overført til investorer, mens covered bonds beholdt den doble sikkerheten.

I Norge ble covered bonds introdusert på 2000-tallet, og markedet vokste raskt etter at Finanstilsynet etablerte et regulatorisk rammeverk. Norske banker utsteder nå covered bonds gjennom såkalte «omfattende obligasjoner», regulert av verdipapirhandelloven. Den historiske utviklingen viser at cost of risk for covered bonds har vært svært stabil sammenlignet med andre obligasjoner. Under eurokrisen i 2011–2012 steg risikopremiene for mange europeiske banker, men covered bonds fra norske banker holdt seg relativt lave på grunn av høy kredittkvalitet.

I dag er covered bonds en sentral del av norske bankers finansieringsstrategi. De gjør det mulig for bankene å låne billig, noe som igjen bidrar til lavere boliglånsrenter for forbrukere. Cost of risk har derfor en direkte innvirkning på norske husholdningers økonomi. Historien viser at selv i krisetider har covered bonds bevist sin styrke, og kostnaden for risiko har forblitt lav.

Praktisk eksempel

La oss ta et praktisk eksempel med en norsk bank, for eksempel DNB. I 2023 utstedte DNB en covered bond på 2 milliarder kroner med en løpetid på 5 år. Renten ble satt til 3,2 %, mens en tilsvarende norsk statsobligasjon ga 2,8 %. Differansen på 0,4 prosentpoeng (40 basispunkter) er risikopremien. Av denne premien utgjør cost of risk omtrent 5 basispunkter, basert på DNBs lave misligholdsrisiko og den høye kvaliteten på boliglånene i poolen.

Hvis DNB i stedet hadde utstedt en usikret bankobligasjon, ville renten sannsynligvis vært 3,8 % eller høyere, fordi investorer krever mer kompensasjon for manglende sikkerhet. Cost of risk for en usikret obligasjon kan være 20–30 basispunkter, avhengig av bankens rating. Dette viser hvor mye banken sparer ved å bruke covered bonds. For en utstedelse på 2 milliarder kroner utgjør en forskjell på 20 basispunkter i rente en årlig besparelse på 4 millioner kroner.

Tabellen nedenfor sammenligner cost of risk for ulike obligasjonstyper. Tallene er illustrative, men basert på typiske markedsforhold. Merk at covered bonds har desidert lavest cost of risk.

Fordeler og ulemper

Fordelene med lav covered bond issuer cost of risk er klare for utstederen. Banker får tilgang til billig finansiering, noe som forbedrer deres rentabilitet og gir rom for lavere utlånsrenter. I tillegg reduseres risikoen for at banken må betale høye renter i stressede markeder, fordi covered bonds er mindre volatile enn usikrede obligasjoner. For investorer gir covered bonds en trygg investering med lav risiko, men til gjengjeld lavere avkastning.

Ulempene er først og fremst knyttet til kompleksiteten og kostnadene ved å opprette og vedlikeholde eiendelspoolen. Banken må overvåke poolens kvalitet og sørge for tilstrekkelig overpantsettelse, noe som krever administrative ressurser. I tillegg kan regulatoriske krav endre seg, for eksempel krav om høyere overpantsettelse i perioder med økonomisk usikkerhet, noe som kan øke cost of risk.

For investorer er ulempen at avkastningen er lav, spesielt i et lavrentemiljø. Men for risikovillige investorer kan covered bonds være et alternativ til statsobligasjoner. Samlet sett veier fordelene tyngre for banker, mens investorer må veie trygghet mot avkastning.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at covered bond issuer cost of risk er null fordi obligasjonene er sikret. Dette er feil. Selv med dobbel sikkerhet er det en liten risiko for at både banken og eiendelspoolen taper verdi, for eksempel ved et kraftig boligprisfall. Cost of risk er derfor alltid positiv, men svært lav.

En annen misforståelse er at covered bonds er det samme som pantesikrede verdipapirer (MBS). Forskjellen er at ved MBS overføres risikoen til investorene, mens ved covered bonds beholder utstederen risikoen og er ansvarlig for å opprettholde poolens kvalitet. Dette gjør covered bonds tryggere og gir lavere cost of risk.

Noen tror også at cost of risk er det samme som renten på obligasjonen. Renten består av flere komponenter: risikofri rente, likviditetspremie, markedsrisiko og cost of risk. Cost of risk er bare en liten del av totalrenten, spesielt for covered bonds. Å forveksle disse kan føre til feilaktige investeringsbeslutninger.

Oppsummering

Covered bond issuer cost of risk er et sentralt begrep for å forstå hvorfor banker velger å utstede omfattende obligasjoner. Kostnaden er lav på grunn av den doble sikkerheten, noe som gjør covered bonds til et billig og stabilt finansieringsinstrument. For investorer gir de en trygg plassering med lav risiko, men også lav avkastning.

I Norge har covered bonds blitt en viktig del av bankenes finansiering, og cost of risk har historisk vært svært lav. Dette kommer forbrukere til gode gjennom lavere boliglånsrenter. Samtidig er det viktig å være klar over at cost of risk ikke er null, og at kvaliteten på eiendelspoolen er avgjørende.

For investorer som vurderer covered bonds, er det lurt å se på både utsteders kredittverdighet og poolens sammensetning. Med riktig forståelse kan covered bonds være et nyttig verktøy i en diversifisert portefølje. Oppsummert er covered bond issuer cost of risk et godt eksempel på hvordan risikostyring kan skape verdi for både utstedere og investorer.