Common factor risk – forklart for norske investorer

Hva er common factor risk?

Common factor risk, på norsk ofte kalt felles faktorrisiko, er en type systematisk risiko som oppstår når flere aksjer i en portefølje er eksponert mot den samme underliggende faktoren. Mens idiosynkratisk risiko er knyttet til enkeltaksjer – for eksempel et selskapsskifte eller en produktsvikt – påvirker common factor risk hele grupper av aksjer samtidig. Typiske faktorer er endringer i rentenivå, oljepris, valutakurser eller konjunkturer.

For en investor betyr dette at selv en tilsynelatende godt diversifisert portefølje kan ha skjulte konsentrasjoner. Hvis du for eksempel eier aksjer i flere norske bankselskaper, er porteføljen din svært utsatt for renteendringer. Faller renten, kan bankenes utlånsmarginer svekkes, og alle bankaksjene faller samtidig. Det er common factor risk i praksis.

Å forstå denne risikoen er avgjørende for å kunne bygge en portefølje som tåler ulike markedsforhold. Mange investorer fokuserer bare på å spre seg på mange aksjer, men glemmer at aksjene kan ha felles faktor-eksponering. Common factor risk kan måles og håndteres, men først må man vite hva man ser etter.

Forstå common factor risk

Common factor risk bygger på innsikten fra akademisk forskning om at aksjeavkastning i stor grad kan forklares av et fåtall felles faktorer. Den mest kjente faktoren er markedsrisiko, målt med beta, som fanger opp hvor mye en aksje beveger seg i takt med markedet. Men forskere som Eugene Fama og Kenneth French viste på 1990-tallet at også størrelse (små selskaper) og verdi (lav pris i forhold til bokført verdi) er viktige faktorer. Senere kom momentum (aksjer som har steget mye fortsetter å stige) og kvalitet (høy lønnsomhet, stabil inntjening) til.

Hver faktor representerer en kilde til systematisk risiko som investorer blir kompensert for over tid – det kalles faktorpremie. Men i korte perioder kan faktorene gi store tap. For eksempel hadde verdifaktoren (billige aksjer) en svært svak utvikling i perioden 2018–2020, noe som rammet porteføljer med høy eksponering mot denne faktoren.

For norske investorer er oljeprisfaktoren spesielt relevant. Mange selskaper på Oslo Børs, som Equinor, Aker BP og en rekke oljeservice-selskaper, er sterkt korrelert med oljeprisen. I tillegg påvirker oljeprisen norsk økonomi og dermed også andre sektorer. Derfor kan en portefølje med mange norske aksjer ha en uventet høy felles faktorrisiko knyttet til olje.

Hvordan fungerer common factor risk?

Common factor risk fungerer gjennom mekanismer der en endring i en underliggende faktor slår ut i prisbevegelser på tvers av mange aksjer. La oss ta et konkret eksempel: Norges Bank hever styringsrenten med 0,5 prosentpoeng. Da vil bankaksjer typisk falle fordi høyere renter kan redusere utlånsvolumet og øke tap på utlån. Eiendomsaksjer faller også fordi høyere rente gjør det dyrere å finansiere eiendom. Samtidig kan forsikringsselskaper tjene på høyere renter, men i første omgang dominerer den negative effekten. Resultatet er at en portefølje med mange bank-, eiendoms- og forsikringsaksjer opplever et samtidig fall – det er common factor risk fra rentefaktoren.

Måling av common factor risk gjøres ofte ved å estimere hvor mye en portefølje er eksponert mot ulike faktorer. Dette kan gjøres med regresjonsanalyse der man ser på historisk avkastning og sammenligner med faktorindekser. For eksempel kan en portefølje ha en beta på 1,2 mot markedsfaktoren, en eksponering på 0,3 mot småselskapsfaktoren og -0,1 mot verdifaktoren. Jo høyere tall, desto mer påvirkes porteføljen av endringer i den faktoren.

Det er viktig å merke seg at common factor risk ikke er statisk. Faktoreksponeringer kan endre seg over tid ettersom selskaper endrer seg og markedsforholdene skifter. Derfor bør investorer jevnlig gjennomgå porteføljens faktorprofil for å unngå ubehagelige overraskelser.

Historisk bakgrunn

Forståelsen av common factor risk har utviklet seg betraktelig siden 1960-tallet. Da lanserte William Sharpe og andre kapitalverdimodellen (CAPM), som hevdet at markedsrisiko var den eneste systematiske faktoren som ble belønnet med meravkastning. I flere tiår var dette standardmodellen i finans.

I 1993 publiserte Eugene Fama og Kenneth French sin trefaktormodell, som i tillegg til markedsrisiko inkluderte størrelse (SMB – Small Minus Big) og verdi (HML – High Minus Low). De viste at små selskaper og billige aksjer historisk hadde gitt høyere avkastning enn markedet, selv etter justering for markedsrisiko. Dette var et stort gjennombrudd og la grunnlaget for faktorinvestering.

Senere utvidet Mark Carhart (1997) modellen med momentumfaktoren (WML – Winners Minus Losers). I dag finnes det dusinvis av faktorer, men de fire nevnte er de mest etablerte. Smart beta-ETF-er og faktorfond har blitt svært populære, også i Norge. For eksempel har KLP og Storebrand flere fond som eksplisitt vekter mot faktorer som lav volatilitet og kvalitet. Oljefondet (NBIM) bruker også faktoranalyser i sin risikostyring.

Praktisk eksempel

La oss se på en norsk investor, Kari, som har en portefølje på 1 million kroner. Hun eier aksjer i Equinor (300 000 kr), Aker BP (200 000 kr), Subsea 7 (150 000 kr), og i tillegg norske bankaksjer som DNB (200 000 kr) og sparebanker (150 000 kr). Porteføljen er tilsynelatende diversifisert på tvers av selskaper.

Men når vi ser på faktor-eksponering, oppdager vi at 65 % av porteføljen er direkte knyttet til oljeprisen (Equinor, Aker BP, Subsea 7). I tillegg er bankaksjene indirekte påvirket av oljeprisen gjennom norsk økonomi. Hvis oljeprisen faller fra 100 til 60 dollar fatet, kan Equinor falle 20 %, Aker BP 25 % og Subsea 7 30 %. Bankaksjene faller kanskje 10 % på grunn av økt usikkerhet. Totalt kan porteføljen tape 20–25 %, mens en bred markedsindeks som Oslo Børs Hovedindeks kanskje faller 12 %. Differansen skyldes common factor risk – den høye eksponeringen mot oljefaktoren.

For å redusere denne risikoen kunne Kari ha solgt noen oljeaksjer og i stedet kjøpt aksjer i selskaper som er mindre oljeavhengige, for eksempel innen fornybar energi, helse eller teknologi. Hun kunne også ha brukt derivater for å sikre seg mot oljeprisfall, men det krever mer kunnskap. Poenget er at common factor risk kan være skjult, men har stor betydning for avkastningen.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Gir en dypere forståelse av hvor risikoen i porteføljen faktisk kommer fra. I stedet for å bare se på enkeltaksjer, kan du analysere på faktornivå.
• Muliggjør målrettet risikostyring. Hvis du vet at du har høy rentefaktorrisiko, kan du redusere den ved å selge rentesensitive aksjer eller kjøpe sikringsinstrumenter.
• Faktorpremier kan utnyttes for å oppnå meravkastning. Ved å bevisst vekte mot faktorer som historisk har gitt høyere avkastning (for eksempel verdi eller momentum), kan du potensielt slå markedet.

Ulemper:

• Common factor risk kan føre til store konsentrerte tap når flere faktorer slår inn samtidig. I finanskrisen 2008 korrelerte mange faktorer sterkt, og selv diversifiserte faktorporteføljer tapte mye.
• Det er vanskelig å måle faktoreksponering nøyaktig. Historiske data gir ikke alltid et godt bilde av fremtidig risiko.
• Faktorpremier kan forsvinne eller bli mindre etter hvert som flere investorer oppdager dem. Det er ingen garanti for at en faktor som har fungert før, vil fungere fremover.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Diversifisering alene fjerner all risiko. Mange investorer tror at bare de eier mange forskjellige aksjer, er de godt beskyttet. Men diversifisering fjerner i hovedsak idiosynkratisk risiko (selskapsspesifikk risiko). Common factor risk består så lenge aksjene har felles eksponering. Hvis du eier 50 ulike norske aksjer, men de alle er avhengige av oljeprisen, har du fortsatt høy common factor risk.

Misforståelse 2: Common factor risk er det samme som markedsrisiko. Markedsrisiko er én faktor, men common factor risk omfatter alle systematiske faktorer. En portefølje kan ha lav markedsrisiko (beta under 1) men høy eksponering mot for eksempel rente- eller valutarisiko. Derfor er det viktig å se på flere faktorer.

Misforståelse 3: Faktorinvestering gir alltid meravkastning. Faktorpremier er ikke garanterte. De kan utebli i lange perioder, og faktorer kan til og med gi negativ avkastning. For eksempel hadde verdifaktoren en svært svak utvikling i tiåret etter finanskrisen. Investorer som hoppet på verdifaktoren i 2010 og solgte i 2020, tapte penger sammenlignet med markedet. Tålmodighet og langsiktighet er nødvendig.

Misforståelse 4: Common factor risk er alltid negativt. Risiko kan også gi positiv avkastning. Hvis du har høy eksponering mot en faktor som stiger, tjener du penger. Problemet er at du ikke vet når faktoren vil stige eller falle. Common factor risk handler om usikkerhet, ikke bare om tap.

Oppsummering

Common factor risk er en sentral del av moderne porteføljeforvaltning. Det handler om at flere aksjer påvirkes av de samme underliggende faktorene, som renter, oljepris, konjunkturer eller spesifikke investeringsstiler. For investorer som ønsker å bygge en robust portefølje, er det avgjørende å forstå og måle denne risikoen.

Ved å analysere porteføljens faktor-eksponering kan du unngå skjulte konsentrasjoner og bedre tilpasse risikoen til din egen risikotoleranse. Samtidig kan du bevisst velge å eksponere deg mot faktorer du tror vil gi meravkastning over tid, men da må du være forberedt på perioder med underprestasjon.

Husk at common factor risk ikke kan elimineres helt, men den kan håndteres. Enten gjennom spredning på tvers av faktorer, bruk av sikringsinstrumenter, eller ved å velge fond som aktivt styrer faktorrisikoen. For norske investorer er spesielt oljeprisfaktoren en risiko man bør være bevisst på, gitt Oslo Børs’ sammensetning.