Hva er clearing bank cost of risk? Forklaring og eksempler

Hva er clearing bank cost of risk?

Clearing bank cost of risk er kostnaden en oppgjørssentral (clearing bank) påtar seg for å bære risikoen knyttet til oppgjør av finansielle transaksjoner. Når en bank fungerer som oppgjørssentral, garanterer den at handelen blir gjennomført selv om en av partene misligholder. Denne garantien har en pris. Cost of risk er summen av forventede tap, uventede tap og kapitalkostnader som banken må dekke.

I Norge er det særlig Verdipapirsentralen (VPS) og Oslo Clearing som håndterer clearing av aksjer og derivater. For en norsk bank som tilbyr clearing, er cost of risk en viktig faktor i prisingen av tjenester. Banken må ta hensyn til kredittverdigheten til kundene, markedsvolatilitet og regulatoriske krav. Kostnaden kan variere betydelig avhengig av hvilke produkter som cleares og hvor stor eksponeringen er.

Et enkelt eksempel: Hvis en bank clearer en derivatkontrakt verdt 10 millioner kroner, og sannsynligheten for mislighold er 2 %, vil forventet tap være 200 000 kroner (før man tar hensyn til sikkerheter). I tillegg kommer kapitalkostnaden for å holde buffere mot uventede tap. Totalt kan cost of risk utgjøre flere hundre tusen kroner for en enkelt handel.

Forstå clearing bank cost of risk

For å forstå cost of risk må man bryte den ned i komponenter. Den vanligste modellen deler kostnaden i tre deler: forventet tap (expected loss), uventet tap (unexpected loss) og kapitalkostnad (cost of capital). Forventet tap beregnes som sannsynlighet for mislighold (PD) multiplisert med tap gitt mislighold (LGD) multiplisert med eksponering ved mislighold (EAD). Formelen er: EL = PD × LGD × EAD.

Uventet tap er variasjonen rundt forventet tap. Banker må holde økonomisk kapital for å dekke uventede tap med en viss konfidens, for eksempel 99,9 %. Kapitalkostnaden er avkastningen aksjonærene krever for å stille denne kapitalen. I tillegg kommer administrasjonskostnader for overvåking, rapportering og oppfølging.

Tabellen under viser et konkret eksempel på hvordan cost of risk kan se ut for en norsk bank som clearer en portefølje av derivater:

Hvordan fungerer clearing bank cost of risk?

Clearing bank cost of risk fungerer som en intern prising av risiko. Når en kunde ønsker å cleare en handel, vurderer banken kundens kredittverdighet og stiller marginkrav. Banken beregner cost of risk og legger dette til prisen (spread) som kunden betaler. Jo høyere risiko, desto høyere kostnad.

Banken overvåker løpende risikoen i porteføljen. Hvis en motparts kredittvurdering forverres, eller hvis markedsvolatiliteten øker, kan banken justere marginkravene og dermed cost of risk. Dette sikrer at banken til enhver tid har tilstrekkelig kapital til å dekke potensielle tap.

I praksis betyr dette at investorer som handler derivater gjennom en norsk bank, indirekte betaler for bankens cost of risk. For eksempel vil en futureskontrakt på OBX-indeksen ha en prising som inkluderer bankens risikokostnad. Hvis bankens cost of risk er høy, blir spreaden større, og investoren får dårligere vilkår. Dette er spesielt merkbart i perioder med uro, som under covid-19-pandemien i 2020, da clearingbankene økte marginkravene betydelig.

Historisk bakgrunn

Før finanskrisen i 2008 var clearing av derivater i stor grad uregulert. Mange handler ble gjort bilateralt, uten en sentral motpart. Da Lehman Brothers kollapset, oppsto det store problemer med oppgjør og verdsetting. Dette førte til at G20-landene i 2009 ble enige om å kreve sentral clearing for standardiserte derivater.

I Norge ble dette implementert gjennom EØS-avtalen og EMIR-forordningen. Oslo Clearing ble etablert i 2012 som en sentral motpart for norske derivater. Samtidig måtte banker som tilbød clearing, øke kapitalbuffere og forbedre risikomodellene. Dette førte til at clearing bank cost of risk ble mer synlig og mer presist beregnet.

I dag er cost of risk en standard del av bankenes risikostyring. Norske banker rapporterer årlig til Finanstilsynet om sine risikomodeller og kapitaldekning. Utviklingen har gått fra enkle prosentvise påslag til avanserte modeller basert på Monte Carlo-simuleringer og historiske data.

Praktisk eksempel

La oss ta et praktisk eksempel med en norsk investor som ønsker å inngå en futureskontrakt på OBX-indeksen. Kontraktsverdien er 1 million kroner. Investorens bank, la oss si DNB Markets, fungerer som clearingbank. Banken krever et innledende margininnskudd på 10 %, altså 100 000 kroner.

Banken beregner cost of risk for denne kunden basert på kundens kredittvurdering og markedets volatilitet. Anta at cost of risk er 0,5 % per år av eksponeringen. Det betyr at banken legger til 5 000 kroner per år i kostnad. Hvis investoren har en god kredittvurdering og markedet er rolig, kan cost of risk være lavere, for eksempel 0,3 %.

Dette eksemplet viser hvordan cost of risk påvirker investorens kostnader direkte. Hvis investoren handler ofte, kan kostnaden hope seg opp. Derfor er det lurt å sammenligne ulike bankers prising og forstå hvilke faktorer som påvirker cost of risk. I Norge publiserer banker som DNB og Nordea informasjon om marginkrav og prising, men cost of risk er sjelden oppgitt separat.

Fordeler og ulemper

Clearing bank cost of risk har flere fordeler. For det første bidrar den til å prissette risiko riktig. De som tar større risiko, betaler mer, noe som gir insentiver til god risikostyring. For det andre sikrer den at bankene har tilstrekkelig kapital til å tåle tap, noe som reduserer systemrisikoen. For det tredje gjør den clearingtjenester mer transparente, ettersom kostnaden er en del av prisingen.

Ulempene er også tydelige. Kostnadene kan være høye og veltes over på kundene, noe som gjør derivathandel dyrere. For små investorer kan cost of risk være en betydelig barriere. I tillegg kan modellene være komplekse og vanskelige å forstå, noe som gjør det utfordrende for investorer å sammenligne tilbud. En annen ulempe er at cost of risk kan variere mye over tid, spesielt i perioder med markedsuro, noe som skaper usikkerhet for investorer.

I Norge har små og mellomstore bedrifter tidvis klaget på at clearingkostnadene er for høye. Finanstilsynet har derfor oppfordret bankene til å være tydeligere i sin prising. Likevel er cost of risk en nødvendig kostnad for å opprettholde et stabilt finansielt system.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at clearing bank cost of risk er det samme som bankens egen kredittrisiko. Det er feil. Cost of risk handler om kostnaden ved å bære motpartsrisiko, altså risikoen for at kunden misligholder. Bankens egen kredittrisiko er noe annet.

En annen misforståelse er at cost of risk er en fast kostnad. Den varierer med markedsforhold, kundens kredittverdighet og produktets kompleksitet. I perioder med høy volatilitet kan cost of risk øke kraftig.

Noen tror også at bare store banker har cost of risk. I realiteten har alle banker som tilbyr clearingtjenester, inkludert mindre sparebanker, en cost of risk. Forskjellen ligger i hvordan de beregner og priser den. I Norge har for eksempel Sparebanken Sør og Sparebanken Vest egne clearingavdelinger.

Til slutt tror mange at cost of risk er det samme som margin. Margin er et sikkerhetskrav, mens cost of risk er en løpende kostnad. Margin reduserer risikoen, men cost of risk reflekterer den gjenværende risikoen etter at margin er stilt.

Oppsummering

Clearing bank cost of risk er en viktig komponent i bankenes risikostyring og prising av clearingtjenester. Den består av forventede tap, uventede tap og kapitalkostnad. For investorer er det nyttig å forstå at denne kostnaden påvirker marginkrav og transaksjonskostnader. Med økt regulering etter finanskrisen er cost of risk blitt mer sentral.

Norske banker følger internasjonale standarder, men med lokale tilpasninger. Finanstilsynet og Norges Bank spiller en aktiv rolle i å overvåke at clearingbankene har tilstrekkelig kapital. For investorer handler det om å være bevisst på at prisen for clearing inkluderer en risikokomponent, og at denne kan variere.

En graf over utviklingen i gjennomsnittlig cost of risk for norske clearingbanker fra 2010 til 2024 ville vist en stigende trend etter innføringen av EMIR i 2012, med en topp under pandemien i 2020 og en gradvis normalisering etterpå. Slike data er ikke offentlig tilgjengelig i detalj, men bankenes årsrapporter gir indikasjoner. For den som ønsker å investere i derivater eller vurdere bankenes soliditet, er kunnskap om cost of risk et nyttig verktøy.