Hva er bærekraftsobligasjon guarantor coverage? – Forklart for investorer

Hva er bærekraftsobligasjon guarantor coverage?

Bærekraftsobligasjon guarantor coverage er et sammensatt begrep som beskriver en spesiell form for sikkerhet knyttet til bærekraftige obligasjoner. En bærekraftsobligasjon er et gjeldsinstrument der utstederen forplikter seg til å bruke innhentede midler til prosjekter eller aktiviteter som fremmer miljømessige eller sosiale mål, ofte kalt ESG-mål (Environmental, Social, Governance). Når en slik obligasjon i tillegg har en garantist – en tredjepart som lover å dekke betalingene hvis utstederen ikke gjør det – kaller vi det guarantor coverage.

Garantidekning fungerer som en forsikring for investorer. Det betyr at selv om utstederen skulle gå konkurs eller av andre grunner ikke klarer å betale renter eller tilbakebetale hovedstolen, vil garantisten tre inn og oppfylle forpliktelsene. Dette gjør obligasjonen tryggere og kan tiltrekke seg investorer som ellers ville vært skeptiske til utstederens kredittverdighet.

I Norge har bærekraftsobligasjoner vokst kraftig de siste årene, spesielt innenfor fornybar energi og eiendom. Flere kommuner og fylkeskommuner utsteder grønne obligasjoner, og noen av disse har garantier fra kommunekassen eller fra staten. Men garantidekning kan også komme fra private finansielle garantister, som forsikringsselskaper eller spesialiserte garantifond.

Forstå bærekraftsobligasjon guarantor coverage

For å forstå begrepet fullt ut må vi bryte det ned i tre deler: bærekraftsobligasjonen, garantisten og dekningen. En bærekraftsobligasjon skiller seg fra en vanlig obligasjon ved at utstederen må rapportere på hvordan midlene brukes i henhold til bærekraftsmål. Dette kan være alt fra å bygge vindmølleparker til å finansiere sosiale boliger. Investorer får dermed både en finansiell avkastning og en ikke-finansiell effekt.

Garantisten er en juridisk eller fysisk person som påtar seg ansvaret for å betale dersom utstederen misligholder. I obligasjonsmarkedet er garantister ofte store forsikringsselskaper, banker eller statlige garantifond. De krever en garantipremie for å påta seg denne risikoen. Dekningen kan være full (både renter og avdrag) eller delvis (for eksempel kun renter). Noen ganger er det flere garantister som deler risikoen pro rata, det vil si i forhold til en forhåndsavtalt andel.

Coverage refererer til hvor stor andel av obligasjonens totale forpliktelser som er garantert. Hvis en bærekraftsobligasjon på 100 millioner kroner har en garantidekning på 80 %, betyr det at 80 millioner er sikret av garantisten. De resterende 20 millionene er usikrede. Investorer må derfor lese prospektet nøye for å forstå nøyaktig hva som dekkes.

Hvordan fungerer bærekraftsobligasjon guarantor coverage?

Mekanikken bak garantidekning er relativt enkel, men den har flere lag. Når en utsteder ønsker å gi ut en bærekraftsobligasjon med garanti, inngår de en avtale med en garantist. Garantisten gjennomfører en grundig kredittvurdering av utstederen og prosjektet som skal finansieres. Basert på denne vurderingen fastsettes en garantipremie, ofte uttrykt som en årlig prosentsats av det garanterte beløpet.

For investorer betyr dette at obligasjonen får en såkalt «wrap» – en kredittforbedring som hever obligasjonens rating. Hvis garantisten har høy kredittverdighet (for eksempel AAA-rating), kan obligasjonen oppnå samme rating selv om utstederen i seg selv har lavere rating. Dette gjør obligasjonen mer attraktiv for institusjonelle investorer som har krav om minimumsrating.

Dersom utstederen misligholder, må garantisten betale. Garantisten kan deretter søke regress mot utstederen, men investorene trenger ikke å bekymre seg for det. I praksis fungerer garantien som en uavhengig betalingskilde. For norske investorer er det viktig å merke seg at garantien ofte er betinget av at utstederen overholder bærekraftskravene – hvis utstederen bryter disse, kan garantien falle bort. Dette kalles en «sustainability-linked» garanti.

Historisk bakgrunn

Bærekraftsobligasjoner oppsto som en videreutvikling av grønne obligasjoner, som for alvor tok av etter at Den europeiske investeringsbanken (EIB) utstedte den første grønne obligasjonen i 2007. I Norge kom de første grønne obligasjonene rundt 2010, og markedet har vokst raskt. I 2020 lanserte Oslo Børs en egen markedsplass for bærekraftige obligasjoner, og flere norske kommuner som Oslo og Bergen har utstedt grønne obligasjoner.

Garantidekning på obligasjoner har en enda lengre historie. Finansielle garantister, ofte kalt monoliner, var svært aktive i USA på 1990- og 2000-tallet. De garanterte for betalinger på kommunale obligasjoner og senere på boliglånspapirer. Finanskrisen i 2008 avslørte svakheter ved mange garantister, ettersom de selv ble insolvente da de måtte dekke store tap på misligholdte boliglånspapirer. Siden da har garantimarkedet blitt mer konservativt.

Kombinasjonen av bærekraft og garantidekning er relativt ny, men vokser i takt med økende etterspørsel etter trygge, bærekraftige investeringer. I Norge har Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) og Innovasjon Norge tilbudt garantier for grønne prosjekter, noe som indirekte har støttet utstedelse av bærekraftsobligasjoner med garanti.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt norsk eksempel: Fornybar Energi AS (FEA) ønsker å utstede en bærekraftsobligasjon på 200 millioner kroner for å finansiere et nytt vindkraftverk i Trøndelag. FEA har en kredittrating på BBB, noe som er greit, men investorer ønsker lavere risiko. Derfor inngår FEA en avtale med Norsk Garanti Forsikring (NGF), som har AAA-rating, om å garantere 80 % av obligasjonens hovedstol og renter.

Obligasjonen får dermed en effektiv rating på AA (basert på NGFs rating) og kan utstedes med en rente på 2,5 % i stedet for 3,5 % som en tilsvarende usikret obligasjon ville hatt. Investorene betaler en noe lavere rente, men får trygghet. NGF krever en årlig garantipremie på 0,4 % av det garanterte beløpet, det vil si 0,4 % × 160 mill. = 640 000 kroner per år. FEA sparer likevel penger totalt sett fordi den lavere renten på hele 200 millioner gir større besparelse.

Tabellen nedenfor viser sammenligningen:

Fordeler og ulemper

Fordelene for investorer er åpenbare: lavere kredittrisiko, potensielt høyere rating og bedre likviditet i annenhåndsmarkedet. Garantidekning gjør at obligasjonen kan passe inn i porteføljer med strenge krav til kredittkvalitet. For utstedere gir garantien tilgang til kapital til lavere rente, og den kan gjøre det mulig å finansiere prosjekter som ellers ville vært for risikable.

Ulempene inkluderer kostnaden ved garantipremien, som kan spise av rentebesparelsen. I tillegg kan garantien skape en falsk trygghet hvis investorer ikke undersøker garantistens egen soliditet. Historien har vist at garantister kan gå konkurs – som under finanskrisen. For utstedere kan det være krevende å finne en garantist som er villig til å påta seg risikoen, spesielt for nyere eller mindre selskaper.

Det er også en risiko for at garantien er betinget av at utstederen oppfyller bærekraftskravene. Hvis utstederen for eksempel ikke oppnår forventede CO2-reduksjoner, kan garantien falle bort, og investorene står igjen med en usikret obligasjon. Derfor er det viktig å lese vilkårene nøye.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at garantidekning eliminerer all risiko. Det gjør den ikke. Garantisten kan selv misligholde, og garantien dekker ofte bare en andel av obligasjonen. Investorer må fortsatt vurdere utstederens kredittverdighet og prosjektets levedyktighet.

En annen misforståelse er at alle bærekraftsobligasjoner har garanti. Tvert imot – de fleste bærekraftsobligasjoner er usikrede og basert på utstederens generelle kreditt. Garantidekning er et tillegg som må spesifiseres i prospektet. Noen investorer tror også at «bærekraft» i seg selv gjør obligasjonen tryggere, men bærekraftige prosjekter kan være like risikable som andre.

En tredje misforståelse er at garantipremien alltid betales av utstederen. I noen tilfeller kan kostnaden veltes over på investorene gjennom en høyere rente, men oftest betales den av utstederen som en del av finansieringskostnaden.

Oppsummering

Bærekraftsobligasjon guarantor coverage er et nyttig verktøy for å redusere risiko og fremme bærekraftige investeringer. Ved å kombinere en bærekraftsobligasjon med en tredjepartsgaranti kan utstedere oppnå bedre finansieringsvilkår, mens investorer får en tryggere plassering med miljøgevinst. Det er imidlertid viktig å forstå at garantidekning ikke er en garanti mot alle tap, og at man må undersøke både garantistens og utstederens kvalitet.

For norske investorer som ønsker å delta i det grønne skiftet, kan slike obligasjoner være et godt alternativ, spesielt når de er utstedt av kommuner eller selskaper med statlige garantier. Markedet er i vekst, og vi vil trolig se flere innovative strukturer i årene som kommer. Som alltid gjelder det å lese prospektet grundig og forstå hva garantien faktisk dekker.